Jeg heter Kristine Asmus, er opprinnelig fra Asker og kom til verden i den fantastiske vår måneden april,nærmere bestemt 13.04.87.
Jeg kommer fra en helt fantastisk familie, med verdens beste mor, far & storesøster.
Jeg har og to fantastiske tantebarn som jeg forguder <3 De er mitt alt.
Jeg en livlig, positiv, sosial jente, jeg har en stor lidenskap innenfor musikk, jeg elsker å synge, er glad i å lese bøker(helst krim), jeg er en ivrig fotball-entusiast, hvor laget er RBK i mitt <3 Er glad i trene, og holde meg fit. Dog jeg er ingen nazi på kostholdet 🙂
Jeg har aldri dessverre fullført noen form for utdanning. Jeg har gått elektro, allmennpåbygg og 1 år på sykepleien. Angrer jeg på at jeg har gått de fagene? Nei, angrer jeg på at jeg ikke fullførte: Nei på en måte, men ja på en annen måte. I dagens samfunn blir en fort dømt, jeg kan bli sett på den som følger mitt hjerte, eller den som gir opp lett. Jeg er det første, jeg følger mitt hjetet.
Jeg synes det er alt fortidlig i en alder av 15 år å vite hva en skal bli her i verden. Jeg kunne selvsagt valgt å gå allmenn. Men jeg kjente meg selv så godt, at det viste jeg at jeg ikke kom til å klare. 3 år med matte, norsk, samfunnsfag, naturfag.. Nei jeg trengte noe som ville gjøre at jeg kunne gjøre noe praktisk. Jeg er en praktiker. Jeg liker å fikle med ting, skru og kløne. Jeg har aldri vært flink å lese skolepensum så lenge det ikke har interessert meg. Så var jeg med min svoger på jobb, han er elektrikker og når jeg kom hjem så følte jeg hey dette var kult, snakket da med mamman og pappan min og pappa la plan på hvordan jeg kunne bli sivilingeniør ved å gå elektro. Så da var jo egentlig min plan for fremtiden klar, eller var den? Jeg gikk de to årene på elektro, men kjente at dette var ikke det jeg så for meg, og heller var jeg ikke mentalt sterk nok til å klare å høre på negativiteten de rundt meg når jeg var ute som praktikant, som jente, 16 år, usikker på kropp, utstende ol.. Da skal det ikke mye for å knekke stakkarsen.. Jeg var dessverre ikke mentalt klar og ikke stor nok til å stå opp for meg selv.
Så jeg begynte på allmenn påbyggning, for å eventuelt kunne søke på høyeskole. Jeg hadde da sett for meg å kunne utdanne meg som helsesøster. Allmenn året gikk, og jeg syntes det var ett år som ga meg noe, så søkte jeg på sykepleien, veien for å bli helsesøster begynte.
Men når året begynte å nærme seg slutten, så merket jeg det at jeg var ikke som de andre studentene. Jeg var ikke den som leste ivirig på ting, jeg var ikke genuint interessert i fagene. Kun ett fag som fanget min oppmerksomhet og det var når vi hadde om psykologi. Det er vel ett fag som alltid har fanget min oppmerksomhet, hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvorfor tenker en på en måte, men handler stikkmotsatt? Hvorfor klarer vi ikke alltid å forstå logikken som vi egentlig tenker? Men det var kun det faget som interesserte meg.
Så jeg la sykepleien på hylla, og begynte å jobbe. i 2009 kjøpte jeg leilighet i Lier, her kom også frøkna mi Vanilje inn i bildet, en jente med bein i nesa og sterk personlighet som smelter alle hjerter på de hun treffer <3
I oktober 2012, var jeg så heldig å få inn en mann i mitt liv,
som tok meg med storm. Han tok med seg meg ned til Vestfold, hvor vi fikk kjøpt oss ett vakkert hus sammen.
Jeg har hatt en tøff start på livet, og veien hit har ikke vært lett, men jeg har nå fått min happy ending <3
