Hva er egentlig det å ha den såkalte mammafølelsen? Hvilke følelser skal en ha? For jeg må ærlig innrømme at jeg er meget usikker.
Jeg er ikke blant de mammaene som sitter og rugger på ungen hele dagen. Når lillegutt sovner så legger jeg han i vognen, det hender en gang i blant at jeg har han litt lenger på brystet, men ikke i timesvis. Jeg er kanskje ego, men den tiden han sover er «min» tid. Jeg trenger det lille avbrekket.
Jeg er ikke den som sitter timesvis å glor på han. Jeg titter på han og nyter jo synet av dette vidunderet. Men jeg sitter ikke å konstant tittet på han. Jeg vet ikke.. Jeg føler bare kanskje at følelsen for det å bli mamma skulle være anderledes. Men igjen, hvordan skal det føles?
Jeg føler meg som en matstasjon.. Det er jo det jeg er og.. Men det er alt jeg føler jeg er.. Jeg føler at morsfølelsen ikke kom som jeg trodde den ville komme. Kanskje jeg hadde høye forhåpninger? Jeg vet ikke om det kan ha noe med hvordan han kom til verden, hvordan graviditeten var, jeg var sikker på at dette ville ikke gå bra.. At vi kom til å miste barnet, jeg fortjente ikke å være så heldig å bli gravid så fort?? Og når det var på tide at han skulle komme var jeg ikke klar.. Og det var heller ikke slik det skulle skje.. Jeg skulle føde!
Jeg er blitt en hønemor, en som passer og styrer på, noe min far tvilte sterkt på at jeg kom til å bli. Til og med han tvilte vel på meg som mamma. At jeg var den type person som ville bli mamma, og til og med mestre dette.
Men jeg kjenner jo en lykke når jeg ser på han, når han smiler til meg, jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra. Og føler meg hjelpesløs når han har vondt og jeg ikke kan bedre smerten på noen måte. Jeg føler jeg forstår mer og mer av hva han trenger, og vil. Jeg er lykkelig over at vi har fått han. At vi har fått vår lille familie. Jeg gleder meg til å se han vokse, utvikle seg og få sin personlighet. Er dette kanskje morsfølelsen??