Det er rart.. Eller jeg føler det er rart.. Jeg er 28 år.. Snart går jeg inn mitt 29`ende år.. Siste året som tjueåring! Men jeg innser nå hva jeg har klart å få på mine 28 år. Jeg har klart å gifte meg, jeg har fått meg bil lappen (etter mye om og men) og ikke minst min egen bil. Jeg er gravid med vårt første barn, og vi har kjøpt oss hus, vi har fått oss båt. Jeg føler at vi har ganske mye til å være så «unge» Selv om alle disse tingene har blitt skaffet de siste tre år av mitt liv og ikke i løpet av mine 28 år.. Så har jeg likevel kommet langt. Jeg tror det å være gift og få barn er det største jeg har opplevd til nå.
Hvis jeg ser tilbake på min fortid så er det ett anger jeg har.. Finnes fler men, det andre er gjort, og ikke får en endret noe på det, men det er noe jeg kan gjøre noe med! Det er å få meg en utdannelse! Det er slik nå til dags at det er viktig. Det har egentlig alltid vært viktig, men nå som jobb markede er ekstra tøft, så er det greit å ha en utdannelse å falle tilbake på.. Jeg har jo vært lenge i tenkeboksen på hva jeg vil. Jeg har nå egentlig bestemt meg.. Jeg vil bli helsesøster. Veien dit er lang dog. Det må fullføres sykepleien, så må jeg jobbe ett år, for å så gå ett år til på skole. Men jeg skal nok klare det! Det blir jo å studere sykepleien på deltid. Hadde håper jeg kunne ta det nettbasert, men det er litt dårlig med det. Det vil ta meg 4 år på deltid. Har tenkt å ta frem bøkene og begynne lese litt. Jeg må nok ha noen nye bøker i henhold til pensum, men litt oppfriskning gjør ikke noe. Skal undersøke litt mer på hvordan det går å kombinere jobb og skole.
