Har du tenkt på hvor mange ganger du egentlig tar deg selv i ansiktet?
I går så var jeg å fikk behandling, mine snille kollegaer fra Gjensidige ga meg ett gavekort hos Beauty Medcare. Her fikk jeg en hydrafacial behandling. Behandlingen går ut på å forbedre linjer, rynker, tømmer tilstoppede porer og reduserer disse.
Først ble huden renset, så ble den skrubbet så gikk hun over med en maskin som trakk ut smuss fra huden, åpnet porer og tilsatte vitaminer og bygget opp huden igjen.
Da jet var ferdig fikk jeg beskjed om å ikke trene, da huden var fortsatt «åpen» og IKKE ta meg i ansiktet. Og det ble en utfordring. For hvis du tenker deg litt igjennom så tar du deg ganske ofte i ansiktet, uten at du egentlig tenker på det. Det klør på nesa, du vil ta på huden, kjenne etter urenheter, det klør på kinnet, ja you name it.. Det var en lang kveld, men gud og flott huden ble. I går var jeg veldig rød, noe som er veldig vanlig, siden det er blitt massert og holdt på med. Men i dag føler jeg huden er frisk, glatt og jeg har ikke trengt å smøre meg med krem.
Kjenner at jeg skal ta meg en tur dit igjen om en tid for en ny behandling, for det er verdt tiden og pengene. En glemmer at ansiktet blir utsatt for mye i løpet av livet. Ihvertfall oss kvinner som smører og pakker inn huden i alle type produkter. Av og til må en ta en dypere rens for å få ut all drittet.
Ordet «jeg elsker deg» er ett stort ord, ett ord du ikke sier til noen før du virkelig mener det. Og det er jo i bunn og grunn fordi det er det største ordet du kan si til en person du er glad i.
Men frykten for at det ikke blir sagt tilbake er stor. Hva om vedkommende ikke mener det samme? Hva om personen du sier det til ikke er klar, eller klarer å si de tre ordene? Hva da??
For det er jo ett slag i tryne når du åpner deg, og gir alt av deg selv, og sier disse tre ordene » jeg elsker deg» som er det største du kan si til noen og vedkommende da ikke sier det tilbake. Du har på en måte åpnet en dør som ikke kan lukkes.. Du kan ikke bare le det bort og si «haha, bare tulla altså…» for det vil du jo se at vedkommende ikke gjør nettopp det.. Du vil se frykten, sårbarheten, og personen tvers igjennom når disse ordene kommer ut. For dette er tre ord en ikke skal bruke uten mening. Dette er tre ord som skal være sikkert i ditt sinn og hjerte før det brukes.
Som ungdom ble disse ordne brukt fort, fordi da skjønte vi ikke betydningen av ordet på samme måte som du gjør som voksen. Når du blir voksen skjønner du at dette ordet brukes kun når du virkelig mener det. Du kjenner på hele kroppen at dette ordet vil ut av kroppen, men igjen blir du som en tenåring, livredd for å si noe som kan drite deg ut, og ikke minst skape en klein situasjon.
Men igjen, skal du holde igjen? Eller hoppe i det?
Da har jeg vært hos ny runde hos Susanne (innlegget er ikke sponset, men vil anbefale deg å gå inn på Susanne Yvonn sin Facebook profil, du kan også finne henne på Instagram under akupunkturpiercing.)
Jeg tok ut magnetene mine torsdag kveld, da klarte jeg ikke mer. Ørene verket, jeg fikk nesten ikke på eller av meg klær, og søvn var noe jeg bare kunne glemme. Å komme borti ørene var ett mareritt.
Så det var på tide med en ny behandling.
Hun satte i nåler, først fikk jeg noe som heter nada behandling, dette skal nullstille kroppen. Jeg fikk lettet trykket i brystet, på den ene nålen hun satte fikk jeg stikkende smerte før den ble borte og jeg kjente det lettet i brystet.
Så begynte vi å bevege oss litt mer på problemområdet mitt, nemlig ryggen og rumpa mi.
Hun satte en nål i det stagnerte punktet og kjente motstand i problemområdene. Det var helt stivt sa hun. Nålene skal være lette, men denne var vist kjempe hard, hun fikk ikke gjort noe. Etter slutt besluttet hun å sette 3 nåler i samme sted. Og i 2 sekunder hadde jeg null smerter. Plutselig var smertene borte. I de to sekundene følte jeg en enorm lettelse. Så vi er inne på noe. Nå har jeg nok en gang fått magneter i ørene, men denne gang satt i litt annerledes, og jeg kan i hvert fall sove på ørene uten å dø av smerte.
Jeg har prøvd kiropraktor, fysio men ingen av disse har noen gang klart å lette min smerte. Jeg har vært på kysthospitalet og fått beskjed at det ikke er noe å gjøre med dette, at dette vil gå over. Men det har snart gått 2 år med disse smertene og de har ikke gitt seg.. Så jeg ser virkelig frem til en runde til hvor kanskje jeg kan få noen flere sekunder uten smerte.
Ettersom mine rygg og rumpe problemer har nå økt i smertenivå igjen, bestemte jeg for å kontakte en venninne som driver med akupunktur. Jeg er på nivået nå at jeg er desperat. Jeg er villig til å prøve alt.. Er tilbake på sterke smertestillende.. Det vil jeg helst unngå.
Smertene har begynt å komme på et nivå som jeg ikke liker. De har begynt å bli intense igjen, sliter med å sove, vondt å gå, sitte og ligge.. Så da bestemte jeg meg for å gjøre noen grep, før dette blir for ille.
Jeg hadde ingen forventinger, eller forhåpninger. Selvfølgelig håper jeg jo, jeg vil bli bra, vil bli kvitt disse møkka smertene.
Jeg la meg på benken, og hun satte i gang. Først bruke hun et måleapparat som viser energiforandringer. Hun målte forskjellige punkter i ørene, også satte hun i gang med å sette nåler.
Mens jeg lå der begynte det å skje ting i kroppen, hun vridde på nålene, og korsryggen ble varm, og rumpa ble varm. Plutselig så kjentes det ut som ryggen min vugget frem og tilbake. Hun satte en nål i øret hvor det plutselig ble vondt i håndleddet, men den smerten kom like fort som den ble borte. Hun kjente også når hun vred på nålene som var koblet mot ryggen at her var det mye motstand.
Etter behandlingen fikk jeg magneter inne i ørene, som skal sitte på 2-3 dager, så ble vi enig om ny behandling neste uke.
I dag føler jeg meg mørbanka, vondt i hele kroppen, kjennes ut som jeg har løpt en maraton, haha.. Det var heller ikke noe særlig å få lagt seg til med disse magnetene i ørene, er mye smerter der og, men dette er vist vanlig siden jeg har mye smerter i ryggen og skuldre.
Blir spennende å se hvordan dette utløper seg!!
Hvis du synes dette er spennende kan du lese mer om behandlingen her
Susanne Yvonne Pedersen er hun som gjør sin magi på meg. (innlegget er ikke sponset)
Hei og godt nytt år! Håper du hadde en fin romjuls tid og en fin nyttårsaften!
Vi hadde julaften hjemme for første gang i fjor. Det var veldig hyggelig og litt spesielt. Litt rart å lage all julematen selv! Men det gikk overraskende bra! Jeg fikk lagd mors hjemmelagde medisterkaker, ribba ble nesten perfekt(manglet litt sprø svor). Medisterpølser ble stekt, rødkål, surkål poteter og saus ble laget! Jeg rakk å lage kromkaker, risboller og vaske hus før vi fikk besøk! Så synes ikke det var så ille! Var heldig og fikk hjelp av svigemor til riskrem og rød saus!
Nå er vi 9 dager inn i 2019, og 9 dager tok det til lille ble syk. Han var litt våken i natt(rettelse en god del) og midt på natten kom han tuslende inn og ville ligge i senga sammen med mammaen og pappaen sin. Og dette er en unge som ALDRI har villet sove sammen med oss.. Så når han spurte om det og sovet så fikk mamma følelsen en litt mistenkelig følelse.. Men jeg dro på jobb inn til Oslo, klokken ble halv 9, da ringte barnehagen..
» han tar seg til øret og sier au og vil bare sitte på fanget…»
Javel.. Da var det bare å hive seg rundt og komme seg hjem.. Var heldig å få hjelp av Irén som kunne hente han i barnehagen og ha han hos seg frem til jeg kom meg hjem.. Og det var tydelig at ungen ikke var frisk. Han ville til mammaen sin, og det var ingen krangel om å få han med seg hjem. Han ville ikke ut av bilen, der satt han så godt.. Men fikk han nå med meg inn. Feberen var på plass og vi hadde en unge som satt apatisk i sofaen og til tider hadde mye vondt. Så ja, 9 dager tok det.. Dette lover godt videre i 2019??? Vi får håpe dette ikke varer like lenge som før jul. Han var akkurat omtrent blitt frisk!!
Satser på at noen dager med ro, og litt smertestillende så går dette over av seg selv uten å måtte dra til legen å få noe medisin!
Ja, etter en runde med meg selv, så har jeg endelig bestemt meg for å gå videre. Jeg skal bevege meg ut fra det kjente og nære. Fra og med 1 mars slutter jeg i Gjensidige. Etter 12 år i samme selskap, vil den snart komme til en ende.
Jeg har innsett at det å ha barn, og jobbe i Oslo er ingen heldig kombinasjon. Samt at rygg og for å si det rett ut, rumpa mi er ikke så glad i pendlingen. Jeg sliter fortsatt med mye smerter i muskulaturen der, og kjenner etter mange dager med pendling at kroppen sliter.
Skal jo og innrømme at det skal bli godt å slippe å stå opp 04.30 hver dag, det er midt på natta.. Det er jo egentlig meningen at en skal sove da..
Min nye jobb er 20 minutter fra dør til dør, det vil bli en helt ny verden å ha så kort vei til jobb. Jeg har merket det når jeg har jobbet på Tønsberg kontoret at det har vært deilig å ha kort vei til jobb..
Jeg kjenner og at det skal bli godt å kunne være med på det å hente og levere guttungen, skal bli godt å få mer tid med familien, og jeg tror min mann blir glad for å ha konen sin tilbake med litt mer energi og ikke ser på klokka nærme seg 20.00 og har lyst til å legge seg. Det blir sikkert uvant å ha «god» tid på morgningen, og ikke ha en vekkeklokke som ringer halv 5 hver dag.
Jeg gleder meg til nye utfordringer og bli kjent med en hel haug med nye mennesker! Selv om jeg sitter litt med blandede følelser, men det tror jeg er helt naturlig.
Jeg har aldri i mitt liv vært så mye forkjølet og hatt omgangssyken som nå. Disse barna fra barnehagen drar med seg mye rart hjem..
Nå starter jeg på en pencillin kur for mellomørebetennelse.. Jeg våknet opp natt til mandag med en helvetes smerte i øre.. Dette vedvarte samt at jeg har en dott i øre som ikke forsvinner.. Det er ufattelig ubehagelig å ikke høre på det ene øret..
Og det er veldig frustrende.. Både at vi blir gående og hangle, og at barna våre går å hangler.. Nettopp fordi foreldre sender barna tilbake i barnehagen før de er friske. Jaja han hadde feber i går kveld, men ikke noe i dagtidlig, da går det nok bra.. Nei! Det gjør ikke det.. Det er en grunn til at det er 24 timer ved feber og 48 ved oppkast.. Nettopp for å forhindre at smitten sper seg eller ikke blir borte.. Særlig ved oppkast. Det er så viktig at barnet er hjemme 48 timer etter siste runde med diare eller oppkast.. Og ja, jeg vet hvor frustrende det er, og at du føler du ikke kan ta flere sykt barn dager, men du er nødt til det.. Rett etter jul hadde vi Oliver hjemme i 1,5 uke!!! Fordi han kasta opp HVER kveld!! Det var snakk om en gang i døgnet, og han var super pigg hele dagen, men han kastet likevel opp hver kveld..
Så vær så snill! Tenk to ganger før du sender barnet i barnehagen!!
På fredag var jeg ett homeparty hos en venninne. En felles bekjent av oss skulle vise frem interiør ting. Jeg tenkte at jeg kunne jo dra bare for å være litt sosial. Det blir jo ofte at en ikke er så sosial til det daglig, for jobb og familie tar tid, samt de huslig plikter.
Jeg hadde ikke tenkt til å kjøpe noe, jeg tenkte bare å stille opp, skravle litt også dra hjem.. Men pokker så mye fint!!! Jeg er en som blir fort revet med! Så når en så på disse tingene, så bare måtte jeg ha det.. Godt jeg ikke hadde noe innabords for da tror jeg kanskje det hadde blitt dyrt for lommeboka! Hahah!
Men produktene vi så på kommer fra Perfect Home. Du kan lese mer om produktene her.
Her er noe av produktene som Alice viste frem:
Dersom du finner noen av produktene interessante kan du kontakte Alice!
Gårdagens store mission var å få tak i hyller til lillegutt sitt rom. Jeg synes det er litt tomt inne på rommet, og får ikke helt til å møblere rommet. Etter at jeg malte og satte inn ting der følte jeg at noe manglet.
Så i går dura Jorun og meg inn til IKEA! Det var hyggelig å ha med noen på turen og ikke minst på IKEA.
IKEA i seg selv er jo ett rent helvete, sure gubber, grinete unger og hysteriske kjerringer som virrer og er her og der. Og det er jo HELT naturlig å sette vogna MIDT i veien hvor andre går! Så vi ble enig om at par som overlever IKEA er jo egentlig et par som varer livet ut!
Vi var der kl 11.30 og kl 16.24 kom vi oss endelig ut.. Da kjente vi begge at vi hadde fått nok. Jeg fikk ikke helt bestemt meg for hvordan type hylle jeg ville ha.. Virra ganske mye selv skal jeg innrømme.. Men det var mest i mitt eget hodet.
Men jeg bestemte meg for at det ble ett nytt stellebord, og en hylle enn så lenge. Så får vi se om en må handle noe mer etterhvert.
Det ble dette stellebordet, som er helt genialt, fordi det kan bli ett skrivebord når junior blir større, og denne hyllen
Vi kom oss ned til selvbetjeningsområdet. Fant varer vi skulle ha.. I det vi fant mine varer så kom spørsmålet, får vi plass til dette i bilen?? Ja jeg har en stasjonsvogn, men helt ærlig, BMW 3 serie stasjonsvogn, er IKKE STOR! For den er veldig smal i toppen av bilen og på siden, så det er ikke akkurat mye plass en har i den.. Men vi trilla oss mot kassa, betalte og tenkte dette får bare gå..
Vi rulla mot bilen, hvor Jorun sier: Jeg glemte egentlig hvor liten bil du har..
Vi flytta på sete til junior, og la ned setene på andre siden.. Og søren tror du ikke vi fikk plass? Det endte med to brukne negler og to kutt fra pappen på to av fingrene mine.. Men men, vi fikk inn alt! Hadde jo til og med fått plass til mer!
I fjor kjøpte min mann en Mustang. Han hadde lenge pratet om Porsche, så når det plutselig ble en Mustang ble jeg litt overrasket. Men pytt pytt, det var noe han ønsket seg. I begynnelsen gjorde det meg ingenting at han hadde denne bilen. Min mann er jo en rastløs sjel, det må skje noe hele tiden fra tid til annen. Han har perioder hvor han klarer å være rolig og bare sitte og se på TV. Men når den tiden er over så går han å trasker hjemme og vet ikke helt hva han skal ta seg til.
Han fikk bilen i januar, og allerede i februar begynte jeg å kjenne på det. Det begynte først med litt frustrasjon, også begynte det med sinne.
Jeg følte meg forlatt, følte meg ubetydelig. Og følte han prioriterte bilen og å dra på verksted mer enn å være med oss. Jeg følte at verdiene som ble satt når vi ble kjærester ikke lenger gjaldt. Da vi ble kjærester så var Marius veldig opptatt av at en ikke trengte alenetid, en skulle ikke ha behov for å gjøre ting alene, og alt en gjorde var for å skape ting sammen. Så kom denne bilen. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe og følte at så fort jeg kom hjem fra jobb så forsvant min mann til verksted hvor bilen stod. Hvor jeg fikk stadig setningen «jeg blir ikke så lenge, maks 2 timer». Det ble aldri disse to timene, det ble 3-4 timer+++. Noe som i begynnelsen ikke plaget meg sånn egentlig. Men når det skjedde gang på gang, så ble jeg tilslutt lei. Så jeg sa at det var ikke noe poeng at han ga meg en tid, for den ble aldri overholdt.
Det ble mye uenigheter, og jeg ble tilslutt innelukket og klarte ikke å snakke med han, fordi alt dreide seg om denne jævla bilen. Hele dagen så var det videoer, mobilprat og det eneste han tenkte på. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Det var ikke sånn han så det, men mine følelser var slik. Og en hver kvinne, kjenner seg igjen at en ikke alltid klarer å kontrollere slike følelser.
Følelsen av å bli byttet ut var vel det jeg følte en periode. Jeg ble tilslutt bare en person Marius delte hus og barn med.. Jeg klarte ikke å finne glede i denne bilen som han så pent hadde sagt var skaffet til oss. Siden vi hadde solgt båten i forbindelse med familie økning skulle dette bli noe vi som familie skulle gjøre sammen. Men jeg klarte ikke å se det slik når all hans tid og fokus var på denne bilen. Jeg kjente det brant i meg hver gang telefonen hans ringte og det ble bil prat. For en samtale som egentlig ville ta 10 min ble plutselig til 30-60 min..
Jeg følte også at jeg ble stuck hjemme, for han dro jo til verkstedet, og jeg kunne jo ikke dra noe sted så lenge Oliver sov.. Ikke det at jeg hadde dratt så mye ut i forkant, men den følelsen å bli tvunget til å bli hjemme ble så massiv at jeg begynte å bli mer og mer amper og irritert. Jeg følte til tider at det var bare sånn det skulle være, fordi jeg hadde ingen hobbyer så hvorfor måtte jeg dra ut av huset?? Og det var jo min egen feil at jeg ikke hadde bedre ting å gjøre enn å være hjemme..
Det hjalp ikke på at vi hadde snakket om å pusse opp kjøkkenet, vi måtte bare spare opp først, og siden jeg ikke på det tidspunktet hadde penger til det, så kjøpte han seg bil.. Det ballet på seg av frustrasjon. Bilen ble mer og mer negativt ladet hos meg. Det ble så ille at han ikke kunne snakke om denne bilen til meg. Noe Marius ønsket da han ville inkludere meg i dette, og hadde vel ett håp at vi kunne gjøre dette sammen, men det ble veldig vanskelig når bilen stod ett helt annet sted enn her hjemme hvor vi hadde vårt barn..
I august måned så flyttet han bilen hjem i garasjen her. Det var nok mest pga meg, men også for å spare penger. Det var jo ikke gratis å ha bilen stående der borte.
Etter mye og mange diskusjoner, alle kortene på bordet fikk vi snakket ut. Han om sine følelser, og meg om mine. Jeg fikk forklart at når jeg «nægget» og var «bitch» valgte han heller å forlate «åstedet» og jeg «nægget» og var bitch fordi jeg følte han aldri var «tilstede» her hjemme da det var mest mulig research på denne bilen som ble gjort. Vi ble enig om noen klare «retningslinjer» som måtte følges ved at bilen er her hjemme. Og jeg kjenner at nå, så plager det meg ikke at han stikker ut i garasjen og holder på der, for er det noe, så kan jeg bare be han komme inn, og skal jeg ut, leverer jeg bare babycallen til han også kan jeg dra noe sted om jeg måtte ønske…
Så det ble kanskje en win win for alle! Kanskje mest for meg da..
Så får vi se etterhvert om dette blir moro for hele familien, eller bare pappaen 😉
