Det er vanskelig å sette ord på dette som har skjedd. Det har gått en uke siden det smalt i Paris. Det kom ut av det blå, ihvertfall hva jeg føler det som.

En har jo vokst opp med krig, det er jo ikke til å gjemme under en stein. Det har alltid vært opptøyer, skyting og krig nede i Iran, Irak, Afghanistan, Somalia.. Ja listen er lang, men helt ærlig, så skal jeg innrømme at det har vært for lang «vekk». Jeg har syntes det har vært trist at det er krig, men aldri blitt berørt. Jeg har ikke vært redd fordi det er krig der.

Når det smalt i Twin Towers i USA i 2001, var det veldig rart. Jeg var 14 år når dette skjedde, det jeg husker fra dagen var at det irriterte meg at Home and Away plutselig stoppet opp for å sende inn nyheter. I begynnelsen skjønte jeg ikke hva dette var, eller hvor det var. Før jeg så litt mer på dette og snakket med mamma og pappa. Da gikk det opp for meg at dette var jo i USA, og jeg hadde vært i den bygningen. Vi har jo tross alt familie der borte og. Som gjorde det enda mer vondt. Og en følte vel på at nå ville tredje verdenskrig bryte ut. Noe den heldigvis ikke gjorde.

22 juli er en dag alle nordmenn vil huske. Det er en vond dag for oss, dette og fordi dette skjedde i vårt land. I vårt eget «trygge» land. Vi har jo aldri vært redde for krig, terror eller lignende. Så når dette smalt føltes det uvirkelig. Jeg skal jo ærlig innrømme at jeg sitter fortsatt den dag i dag og er glad for at jeg ikke dro inn til Oslo som planlagt.

Sommeren 2014, ble det slått terror alarm i Norge etter at fire IS terrorister var på vei til Norge. Da vi kom hjem fra Frankrike, ble vi møtte av politi på flyplassen og ekstra kontroller. En kjente at dette var en ubehagelig opplevelse. Plutselig fryktet en å være i sitt eget land. Når ditt eget hjem ikke lenger er trygt, så vil en jo helst ikke være der. Den ble heldigvis noen dager senere «avblåst» og ting gikk tilbake til normalen.

Så i år, så smeller det i Paris. Og en kjenner igjen at dette går inn på en. For dette er så nære. Dette blir på ett land en har ett forhold til, ett som en kan noe om, eller kjenner til. Vi oppretter bilder på Facebook for å vise at vi bryr oss, vi er med for å kjempe mot terror. Det blir huset opp i media, og vi blir sinte fordi dette skjer. Men hvor er all denne sympatien når det skjer hver dag i andre land? Hvorfor engasjerer vi oss ikke like mye da? Jeg skal ikke sitte her og si at jeg er flink på å bry meg om dette, for som jeg skrev tidligere, det har alltid vært så langt vekk. Jeg har ikke noe forhold til landet, og det er kanskje derfor dette ikke blir like viktig. Jeg kjenner at jeg blir skremt når det kommer så nære, og hvor det nå og er blitt terror trusler mot Brussel. Dette er jo en by jeg har forhold til og kjenner at det treffer meg hardt når en leser at byen er truet.

Verden har alltid vært grusom, fylt med hat og egoisme. Men har vi nå kommet til det punktet at en må våkne opp redd? Redd for hva morgendagen vil bringe oss? Skal vi leve i frykt, la frykten ta over vårt liv?