Ensomhet er tøft, og du kan være ensom på så mange måter.
Jeg har det veldig fint med min lille familie her. Jeg har selv valgt å flytte. Jeg har en fantstisk mann, har en fantstisk sønn og gode naboer. Men jeg kan likevel føle meg ensom. Jeg har ingen av min venninner her nede, familien min bor en times tid unna. Det er ikke bare å finne hverken tid eller anledning til å bare dra noe sted når avstandene er så store. Ting må planlegges litt på en annen måte. Etter leggetid på han lille er det litt for sent å bruke en god time å komme seg frem, før du nesten må snu i døra for å kjøre hjem igjen.
Jeg føler meg ikke ensom hele tiden, men det kommer tider hvor jeg kjenner på savnet litt mer. De gangene jeg skulle ønske at jeg kunne tatt meg en liten tur ut etter legging, og være litt sosial, og bare være Kristine, og ikke mamma. Men igjen er jeg selv ansvarlig for å gjøre meg selv lykkelig og ha det bra.
Ensomheten kan og slå inn når jeg ser min mann holde på med ting, han har jo flere interesser, hobbyer og ting og finne på. Jeg har vel aldri funnet meg en skikkelig hobby, jeg liker å høre på musikk, danse, synge og lese bøker. Men det er jo egentlig ikke en hobby i den forstand..
Men nå har jeg blitt med på å strikke ett skjerf til Kirkens bymisjon, med jobben. Så kanskje jeg finner meg en strikke hobby?? Foreløpig så er ikke strikking helt min greie, men jeg prøver!! Haha!!
