Det har nå gått 27 dager siden Oliver ble født. Vi har nytt dager hjemme siden vi kom hjem fra sykehus.
Etter at han ble født kom plutselig angsten, hva er det vi har gjort? Vi er ikke lenger kjærester, det er ikke lenger bare oss to, vi er nå foreldre. Det er ikke bare å dra på butikken, ikke bare å være oppe lenge, sove lenge.. Jeg var og redd for at min mann skulle føle seg oversett, at jeg ikke ga han det han trengte. Men heldigvis har jeg en fantastisk mann, og en flott pappa til vårt barn. Han forsikret meg om at han var lykkelig med vår lille familie. Noe jeg og er, jeg har ønsker dette så lenge. Men livet er snudd brått om på hodet.
Angsten gikk fort over når jeg så ned på han. Når jeg holder han i armene, ser han se opp til meg. Jeg er mammaen hans. Han ser opp til meg, opp til pappaen sin. Vi er hans idoler. Men en del av meg er redd for at jeg ikke vil strekke til.. At jeg ikke er en god nok mor, gir jeg han nok? Føler han min kjærlighet? Vil jeg kunne være den moren jeg håper å bli? Vil jeg forstå hans gråt?
Dagene har ikke vært lette, det skal jeg innrømme. Det er lange dager, lange netter. Det er og veldig frustrende å føle seg «låst» jeg må fortsatt være forsiktig med å løfte noe annet enn han. Noe som til tider fører til at jeg må holde meg hjemme så lenge jeg ikke får hjelp. Jeg har vært uforsiktig, som igjen fører til at dette såret tar lenger tid å bli bra. Noe som er fryktelig dumt.
Jeg vil aldri forstå de som absolutt vil ha keisersnitt.. Ja du slipper smerten ved fødsel, men smertene dagene etter keisersnitt er ikke noe bedre. Jeg vil nesten si verre.. Du har vondt i flere dager, du klarer ikke reise deg på egenhånd, kle på seg gjør vondt, til og med å løfte ditt eget barn gjør vondt. Det er vondt å gå på do, en kan ikke ha på klær som strammer på såret. Trening blir og noe du kan glemme på en god stund. I begynnelsen er en gårtur på 15 minutter nok. Nei skal jeg ha flere barn håper jeg at jeg kan føde normalt!
