I ett svangerskap blir det i stor grad satt stor fokus på kvinnen. Når ett par møter på andre så henvender de seg kvinnen og spørr hvordan det går.. Snakker mannen med noen så spørr de hvordan det går med fruen og bollen i ovnen.. Det er jo logiskt i og med at det er jo kvinnen som bærer på dette nye vesnet som kommer til verden, og vi som får plagene med oppkast, kvalme, vektøkning og bekkenplager. 

Men jeg må jo innrømme at jeg synes jo fryktelig synd på disse mennene oppi her.   Jeg mener, tenk å leve med en dame som har konstant mensen i 9 måneder? Humør som svinger opp og ned som en berg og dalbane. Jeg har ikke så ofte disse humørsvingningene under mensen.. Men jeg skal love deg at under dette svangerskapet har det gått noen kuler varmt! Og jeg har ingen kontroll på de.. Men jeg synes jo evig synd på mannen min oppi her. For det er jo han det går utover stakkars. Og de blir jo glemt og satt til siden under dette.

Så kjære mannen min.. Tusen takk for at du er her for meg. Takk for at du lytter til meg når jeg trenger det. At du lar meg brøle, uten å brøle tilbake. Men og forteller meg når du føler at jeg har vært urimelig slik at jeg kan si unnskyld til deg. For det føler jeg er viktig. For det er ikke alltid at jeg ser hvor urimelig jeg er, og at jeg ikke gjør deg rettferdighet. For det skal du vite, alt du gjør for meg betyr verden. At du stiller opp, at du vil mitt beste hele veien. Du er der for meg, natt og dag. Lytter til mine bekymringer, deler gleden av dette kommende vesnet i magen. 

Du forteller meg hver dag, hvor vakker jeg, hvor mye jeg betyr for deg, hvor mye du verdsetter oss og det vi har og skal få sammen.

Takk for at du elsker meg, og at du ikke har gitt meg opp igjennom disse månedene som har vært. Du er unik, du er enestående, fantastisk og jeg er virkelig verdens heldigste som har deg i mitt liv. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte og takker hver dag for at du er ved min side!!