Hvorfor er det slik at når en du bryr deg om er syk, dårlig eller har noen plager så maser du på at vedkomne skal gå til lege? Vel det er jo fordi at du bryr deg om vedkommende.. Men hvorfor er en ikke like streng med seg selv?

Hvis min mann er dårlig, så er jeg veldig på å peke finger på han og be han om å undersøke plagene. Men om jeg blir dårlig så kan en fint vente med å se om det går over. Hvorfor er det slik??

For 2 år siden så begynte jeg med plager som at jeg glapp ting. Jeg kunne holde i ett glass og plutselig holdt jeg ikke glasset lenger. Jeg mistet all kraft i hånden. Så før sommeren begynte plagene å eskalere seg. Plutselig begynte jeg å få smerter i armen, skuldrene brant og benet mitt begynte med kramper og nummenhet. Min mann sa til meg allerede for 2 år siden at jeg skulle komme meg til legen og sjekke opp dette med armen og hvorfor kraften plutselig forsvant.. Men som alltid så feide jeg det under tepper og tenkte «det går nok over»

Dog min mann fikk meg til å dra til legen for å ta en sjekk, hvor han henviste meg til MR av nakken. Dette var mest med tanke på armen min, og ikke benet.

MR ble tatt og det ble påvist prolaps i nakken. Ikke en farlig prolaps, men en har en prolaps.

Men i august skjer det store når jeg skulle til toget. Jeg hadde akkurat den tiden jeg trengte, men når undergangen på togstasjonen var stengt, og jeg måtte løpe over på andre siden  for å rekke toget så hadde jeg plutselig ikke noe ben å løpe på. Hele benet sviktet og jeg lå paddeflat på bakken. Smule flaut. Det kom heldigvis en snill mann som hjalp meg opp. Han fikk meg til en krakk ettersom jeg ikke hadde noe ben å stå på, det var null følelse i benet. I denne perioden hadde jeg og ufattelig smerter i bekkenet, var som å ha bekkenløsning på nytt, dog smerten var mer skjærende og vond. Fikk meg noen flotte blåmerker!

Her var min mann i klar tale: Enten så bestilte jeg legetime eller så gjorde han det for meg! Nå måtte dette sjekkes opp ordentlig..

Jeg dro til legen, og han sendte meg henvisning til MR. Samt at jeg fikk henvisning til fysio, ettersom smertene i nakken begynte å ta seg opp, pluss at jeg har nakke som går opp i øra fordi jeg ikke klarer å senke de.

MR av ryggen viste ikke noe, der var alt bra, så det var ingen prolaps der. Puh! Da var dette bare ett engangstilfelle..

Men smertene nede i korsryggen og bekkenet var dessverre ikke borte, det var fortsatt veldig vondt. Så etter noen behandlinger hos fysio ble det bestemt å koble på en kiropraktor som kunne knekke meg opp litt. Da kiropraktoren spurte meg spørsmål og undersøkte meg så sa han: symptomene som du har og hvordan reaksjon kroppen du har, har du prolaps.. Hvor jeg sier: nei, ingen prolaps her, har tatt MR.. Kiropraktoren stilte spørsmål ved dette da alle symptomene tilsa dette.. Men han gikk med på å behandle meg. Så han satte meg opp på time, og da han undersøkte meg nærmere og traff ett punkt på rompa sa han: du har noe som heter piriformis.. Jeg lå på benken og sa: atte hva for noe??

Det viser seg at jeg har isjialgi forårsaket av stram piriformis. Som igjen vil si at muskelen i rompa presser på isjas nerve mi..

Jeg fikk så nåle behandling, vi var optimistiske på at dette var rett behandling. Problemet ble at jeg ble verre.. Området er så betent at når vi rotet nedi der ble det mer hissig og forbanna som kiropraktoren så pent sa det..

Etter dette ble han litt usikker på hva han skulle gjøre.. Så etter litt om og men ble det bestemt at jeg skulle på MR av bekkenet og til nevrolog. Han stakk meg med nåler på venstre og høyere ben. På høyere kjente jeg alt, mens på venstre var det meget liten følsomhet. Det var veldig rart når han sa: kjenner du dette? Og jeg spørr: kjenner hva?? Og når en da ser at han poker meg med en nål, så blir det litt: Hmm ok.. du stikker meg med nål men jeg kjenner det ikke..

Så nå venter vi bare, jeg skal til nevrolog på onsdag, veldig spent.. Men kiropraktoren har gitt meg beskjed om å ikke ha for høye forhåpninger eller forventninger til dette, dette blir nok ikke løst på en to tre.. Jeg har gått for lenge med disse smertene til at det er en easy fix.. Det er veldig frustrende, jeg har slitt med å føle meg veldig ubrukelig og det at jeg er sykemeldt hjelper ikke på.. Jeg føler meg ubrukelig hjemme da jeg ikke har mulighet til å bære og løfte vår sønn som jeg ønsker. Han skal helst ikke bli bært av meg i det hele tatt.. Jeg har fått streng beskjed av kiropraktoren på at jeg må tillate meg nå å være syk.. Og de som kjenner meg vet jo hvor bra det funker..

Så hvem vet om jeg hadde giddet og hørt på min mann for 2 år siden kanskje hadde sluppet unna disse plagene og denne prosessen?? Hvem vet… Men jeg vet i hvertfall nå: sjekk det opp med engang, ikke gå å vent!!!