Ordet «jeg elsker deg» er ett stort ord, ett ord du ikke sier til noen før du virkelig mener det. Og det er jo i bunn og grunn fordi det er det største ordet du kan si til en person du er glad i.

Men frykten for at det ikke blir sagt tilbake er stor. Hva om vedkommende ikke mener det samme? Hva om personen du sier det til ikke er klar, eller klarer å si de tre ordene? Hva da??

For det er jo ett slag i tryne når du åpner deg, og gir alt av deg selv, og sier disse tre ordene » jeg elsker deg» som er det største du kan si til noen og vedkommende da ikke sier det tilbake. Du har på en måte åpnet en dør som ikke kan lukkes.. Du kan ikke bare le det bort og si «haha, bare tulla altså…» for det vil du jo se at vedkommende ikke gjør nettopp det.. Du vil se frykten, sårbarheten, og personen tvers igjennom når disse ordene kommer ut. For dette er tre ord en ikke skal bruke uten mening. Dette er tre ord som skal være sikkert i ditt sinn og hjerte før det brukes.

Som ungdom ble disse ordne brukt fort, fordi da skjønte vi ikke betydningen av ordet på samme måte som du gjør som voksen. Når du blir voksen skjønner du at dette ordet brukes kun når du virkelig mener det. Du kjenner på hele kroppen at dette ordet vil ut av kroppen, men igjen blir du som en tenåring, livredd for å si noe som kan drite deg ut, og ikke minst skape en klein situasjon.

Men igjen, skal du holde igjen? Eller hoppe i det?

I morgen kan det være for sent..