Det er på tide å si adjø..

Ja, nå har vi blitt enige. Vi bestemmer oss for å gå hver for oss.. Det har vært en tung besluttning. Men vi har kommet frem til at vi gjør hverandre ikke noen nytte lenger. Får ikke frem det beste i noen av oss lenger. Så da skiller vi heller lag, nå som tonen er god.

 

Ja, jeg må selge bilen min.. Det fine lille tyttebæret mitt.. Den må nå få en ny eier. Det gjør vondt med tanke på salget av bilden. Det er jo min første bil, vi har delt så mye. Sanger, samtaler, følelser. Den har vært der for meg nå igjennom 2 år. Men en skal jo innrømme at det er ingen praktisk bil etterhvert som en trenger mer plass.. Slik som nå hvor vi skal ha ett barn. En kan jo vippe sete frem evt har barnet i forsetet. Men det er jo ikke så mye mer en får plass til. Og ser for meg dette med å drive å ha skal ha ting frem bak fra baksete og greier.. Nei.. Vi må nok innse at tiden vår er over.. Vi har vokst fra hverandre.. Sukk Men men! Håper den får en fin ny eier som vil verdsette bilen!

_MG_4099

Det er ikke bare meg i dette svangerskapet 

I ett svangerskap blir det i stor grad satt stor fokus på kvinnen. Når ett par møter på andre så henvender de seg kvinnen og spørr hvordan det går.. Snakker mannen med noen så spørr de hvordan det går med fruen og bollen i ovnen.. Det er jo logiskt i og med at det er jo kvinnen som bærer på dette nye vesnet som kommer til verden, og vi som får plagene med oppkast, kvalme, vektøkning og bekkenplager. 

Men jeg må jo innrømme at jeg synes jo fryktelig synd på disse mennene oppi her.   Jeg mener, tenk å leve med en dame som har konstant mensen i 9 måneder? Humør som svinger opp og ned som en berg og dalbane. Jeg har ikke så ofte disse humørsvingningene under mensen.. Men jeg skal love deg at under dette svangerskapet har det gått noen kuler varmt! Og jeg har ingen kontroll på de.. Men jeg synes jo evig synd på mannen min oppi her. For det er jo han det går utover stakkars. Og de blir jo glemt og satt til siden under dette.

Så kjære mannen min.. Tusen takk for at du er her for meg. Takk for at du lytter til meg når jeg trenger det. At du lar meg brøle, uten å brøle tilbake. Men og forteller meg når du føler at jeg har vært urimelig slik at jeg kan si unnskyld til deg. For det føler jeg er viktig. For det er ikke alltid at jeg ser hvor urimelig jeg er, og at jeg ikke gjør deg rettferdighet. For det skal du vite, alt du gjør for meg betyr verden. At du stiller opp, at du vil mitt beste hele veien. Du er der for meg, natt og dag. Lytter til mine bekymringer, deler gleden av dette kommende vesnet i magen. 

Du forteller meg hver dag, hvor vakker jeg, hvor mye jeg betyr for deg, hvor mye du verdsetter oss og det vi har og skal få sammen.

Takk for at du elsker meg, og at du ikke har gitt meg opp igjennom disse månedene som har vært. Du er unik, du er enestående, fantastisk og jeg er virkelig verdens heldigste som har deg i mitt liv. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte og takker hver dag for at du er ved min side!! 

Er alt verdt å trykke «dele» på?

Når du logger på facebooken din.. Hva popper opp da? Er det en status oppdatering? Eller opplever du som meg, at i det du åpner Facebook så er det delingsposter, vi deler poster fra nettet, alt i fra reklame til blogger. Så kommer disse postene om dyremishandling, kreft, mobbing, kvinne/manne/barnemishandling. Hvor det igjen lages kjedemeldinger om «hvis du er i mot mobbing kopiere denne statusen osv osv» samme for de andre over. Men hva hjelper det å dele statusen? Hvordan støtter du disse tingene ved å dele og like de? Blir det mindre mobbing? Kan vi kurere kreft raskere? Blir dyr eller mennesker mindre mishandlet? 

Deler vi disse postene for å få det bedre med oss selv? Tar vi å deler dette slik at vi etterpå kan settes oss tilbake, klappe oss på skuldrene og si «nå har jeg vært flink»? 

Kanskje vi skal bli litt mer kritisk til hva vi deler?