Gårdagens store mission var å få tak i hyller til lillegutt sitt rom. Jeg synes det er litt tomt inne på rommet, og får ikke helt til å møblere rommet. Etter at jeg malte og satte inn ting der følte jeg at noe manglet.
Så i går dura en venninne og meg inn til IKEA! Det var hyggelig å ha med noen på turen og ikke minst på IKEA.
IKEA i seg selv er jo ett rent helvete, sure gubber, grinete unger og hysteriske kjerringer som virrer og er her og der. Og det er jo HELT naturlig å sette vogna MIDT i veien hvor andre går! Så vi ble enig om at par som overlever IKEA er jo egentlig et par som varer livet ut!
Vi var der kl 11.30 og kl 16.24 kom vi oss endelig ut.. Da kjente vi begge at vi hadde fått nok. Jeg fikk ikke helt bestemt meg for hvordan type hylle jeg ville ha.. Virra ganske mye selv skal jeg innrømme.. Men det var mest i mitt eget hodet.
Men jeg bestemte meg for at det ble ett nytt stellebord, og en hylle enn så lenge. Så får vi se om en må handle noe mer etterhvert.
Det ble dette stellebordet, som er helt genialt, fordi det kan bli ett skrivebord når junior blir større, og denne hyllen
Vi kom oss ned til selvbetjeningsområdet. Fant varer vi skulle ha.. I det vi fant mine varer så kom spørsmålet, får vi plass til dette i bilen?? Ja jeg har en stasjonsvogn, men helt ærlig, BMW 3 serie stasjonsvogn, er IKKE STOR! For den er veldig smal i toppen av bilen og på siden, så det er ikke akkurat mye plass en har i den.. Men vi trilla oss mot kassa, betalte og tenkte dette får bare gå..
Vi rulla mot bilen, hvor venninne min sier: Jeg glemte egentlig hvor liten bil du har..
Vi flytta på sete til junior, og la ned setene på andre siden.. Og søren tror du ikke vi fikk plass? Det endte med to brukne negler og to kutt fra pappen på to av fingrene mine.. Men men, vi fikk inn alt! Hadde jo til og med fått plass til mer!
I fjor kjøpte min mann en Mustang. Han hadde lenge pratet om Porsche, så når det plutselig ble en Mustang ble jeg litt overrasket. Men pytt pytt, det var noe han ønsket seg. I begynnelsen gjorde det meg ingenting at han hadde denne bilen. Min mann er jo en rastløs sjel, det må skje noe hele tiden fra tid til annen. Han har perioder hvor han klarer å være rolig og bare sitte og se på TV. Men når den tiden er over så går han å trasker hjemme og vet ikke helt hva han skal ta seg til.
Han fikk bilen i januar, og allerede i februar begynte jeg å kjenne på det. Det begynte først med litt frustrasjon, også begynte det med sinne.
Jeg følte meg forlatt, følte meg ubetydelig. Og følte han prioriterte bilen og å dra på verksted mer enn å være med oss. Jeg følte at verdiene som ble satt når vi ble kjærester ikke lenger gjaldt. Da vi ble kjærester så var Marius veldig opptatt av at en ikke trengte alenetid, en skulle ikke ha behov for å gjøre ting alene, og alt en gjorde var for å skape ting sammen. Så kom denne bilen. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe og følte at så fort jeg kom hjem fra jobb så forsvant min mann til verksted hvor bilen stod. Hvor jeg fikk stadig setningen «jeg blir ikke så lenge, maks 2 timer». Det ble aldri disse to timene, det ble 3-4 timer+++. Noe som i begynnelsen ikke plaget meg sånn egentlig. Men når det skjedde gang på gang, så ble jeg tilslutt lei. Så jeg sa at det var ikke noe poeng at han ga meg en tid, for den ble aldri overholdt.
Det ble mye uenigheter, og jeg ble tilslutt innelukket og klarte ikke å snakke med han, fordi alt dreide seg om denne jævla bilen. Hele dagen så var det videoer, mobilprat og det eneste han tenkte på. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Det var ikke sånn han så det, men mine følelser var slik. Og en hver kvinne, kjenner seg igjen at en ikke alltid klarer å kontrollere slike følelser.
Følelsen av å bli byttet ut var vel det jeg følte en periode. Jeg ble tilslutt bare en person Marius delte hus og barn med.. Jeg klarte ikke å finne glede i denne bilen som han så pent hadde sagt var skaffet til oss. Siden vi hadde solgt båten i forbindelse med familie økning skulle dette bli noe vi som familie skulle gjøre sammen. Men jeg klarte ikke å se det slik når all hans tid og fokus var på denne bilen. Jeg kjente det brant i meg hver gang telefonen hans ringte og det ble bil prat. For en samtale som egentlig ville ta 10 min ble plutselig til 30-60 min..
Jeg følte også at jeg ble stuck hjemme, for han dro jo til verkstedet, og jeg kunne jo ikke dra noe sted så lenge Oliver sov.. Ikke det at jeg hadde dratt så mye ut i forkant, men den følelsen å bli tvunget til å bli hjemme ble så massiv at jeg begynte å bli mer og mer amper og irritert. Jeg følte til tider at det var bare sånn det skulle være, fordi jeg hadde ingen hobbyer så hvorfor måtte jeg dra ut av huset?? Og det var jo min egen feil at jeg ikke hadde bedre ting å gjøre enn å være hjemme..
Det hjalp ikke på at vi hadde snakket om å pusse opp kjøkkenet, vi måtte bare spare opp først, og siden jeg ikke på det tidspunktet hadde penger til det, så kjøpte han seg bil.. Det ballet på seg av frustrasjon. Bilen ble mer og mer negativt ladet hos meg. Det ble så ille at han ikke kunne snakke om denne bilen til meg. Noe Marius ønsket da han ville inkludere meg i dette, og hadde vel ett håp at vi kunne gjøre dette sammen, men det ble veldig vanskelig når bilen stod ett helt annet sted enn her hjemme hvor vi hadde vårt barn..
I august måned så flyttet han bilen hjem i garasjen her. Det var nok mest pga meg, men også for å spare penger. Det var jo ikke gratis å ha bilen stående der borte.
Etter mye og mange diskusjoner, alle kortene på bordet fikk vi snakket ut. Han om sine følelser, og meg om mine. Jeg fikk forklart at når jeg «nægget» og var «bitch» valgte han heller å forlate «åstedet» og jeg «nægget» og var bitch fordi jeg følte han aldri var «tilstede» her hjemme da det var mest mulig research på denne bilen som ble gjort. Vi ble enig om noen klare «retningslinjer» som måtte følges ved at bilen er her hjemme. Og jeg kjenner at nå, så plager det meg ikke at han stikker ut i garasjen og holder på der, for er det noe, så kan jeg bare be han komme inn, og skal jeg ut, leverer jeg bare babycallen til han også kan jeg dra noe sted om jeg måtte ønske…
Så det ble kanskje en win win for alle! Kanskje mest for meg da..
Så får vi se etterhvert om dette blir moro for hele familien, eller bare pappaen 😉
Ja så var det på’n igjen! Det har vært en stund siden sist, men nå var det på tide.. I 5 år har jeg drøyd dette. Har ikke funnet motet, lysten eller «tiden» men nå var det på tide..
Det rosa rommet skulle nå endelig bli hvit!! Det har seg slik at Oliver våkner lett, han sover dårlig, eller rettere sagt han sover ikke.. haha! Så ett håp er at når vi bytter rom så finner han kanskje mer ro.. Han våkner av biler som kjører forbi, våkner grytidlig når jeg skal inn til Oslo(jeg drar 04.30), at folk prater på utsiden, slik at det kan være ett forsøk å prøve å flytte han fra sitt rom, og inn på det som til nå har vært gjesterommet. Og uansett om han ikke skulle inn dit så skulle det males.. Men da kan det nok være det hadde tatt 5 år til…
Jeg begynte tirsdag formiddag, det gikk ikke så fort siden jeg har en kropp som ikke orker allverden, men det var godt å føle en gjorde litt nytte av seg. Det har tært på meg lenge at jeg føler jeg ikke bidrar eller gjør noe fornuftig her hjemme. Så i dag tok jeg siste strøket! Alle vegger har nå fått 3 strøk! Jeg er utrolig fornøyd!!
Det er så stor forskjell å gå inn på det rommet nå! Helt utrolig!!
Nå gleder jeg meg bare til å innrede rommet, og fikse på gjesterommet!!! Er veldig spent!!
