I en verden av sosiale medier

Hver dag tar du å sjekker, sjekker om det har skjedd noe i “verden”. Vi blir møtt med bilder av fantastiske hus, middager, treningsøkter og “lykkelig” familie bilder. Men er virkelig alt så glansfult som vi skal ha det til?

Vi lever i en verden fylt med sosiale medier, vi bruker facebook, instagram, snapchat, whatsup, twitter, ja you name it. Her blir vi fylt med folk som poster bilder av treningsøkter, sunne middager, hus som er ryddige, glamour og en prisklasse som ingen har råd til. Par som er på kjærlighetsturer, eller har det romantisk hele tiden. Og hvorfor blir dette postet og hva vil en oppnå?

Det stod en post i KK, om at par som ikke legger ut bilder av selv i sosiale medier er mer lykkelig enn de som stadig poster bilder av seg selv sammen.

“Sosiale medier gjør oss tristere, hovedsakelig fordi vi sammenligner oss med andre. Når man likevel velger å poste, så velger man å poste ting som gir mest mulig likes eller sympati, sier Svein Øverland, psykolog med spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.»


Her kommer det ett poeng, er man lykkelig så er du kanskje ikke ute etter masse likes, at andre skal se hvor «lykkelig» du er. For du er lykkelig, og trenger ikke å dokumentere dette for hele verden.

Når du oppsøker disse bildene blir det da noe du sammenligner deg med, og tenker, hm jeg har ikke trent på 2 uker, jeg er lat, oi jeg har spist burger, jeg er usunn, oi jeg har ikke lagt ut bilde av kropp/familie og hus, jeg kan ikke ha det bra.. Hvorfor er det slik?

Hvorfor må vi ha ett ønske om å vise alle skal det « perfekte» liv? For ingen har det strøkent 100% av tiden, unger som spiser alle måltider og tid til å trene og holde kroppen i «normal» i disse så kalte tidsklemmen. Og for de som klarer dette, har de ett bra familieliv i tillegg?

Kanskje vi heller skal fokusere på vårt eget liv, og og ikke prøve å kopiere det «perfekte liv»




Den jævla bilen!

I fjor kjøpte min mann en Mustang. Han hadde lenge pratet om Porsche, så når det plutselig ble en Mustang ble jeg litt overrasket. Men pytt pytt, det var noe han ønsket seg. I begynnelsen gjorde det meg ingenting at han hadde denne bilen. Min mann er jo en rastløs sjel, det må skje noe hele tiden fra tid til annen. Han har perioder hvor han klarer å være rolig og bare sitte og se på TV. Men når den tiden er over så går han å trasker hjemme og vet ikke helt hva han skal ta seg til.

Han fikk bilen i januar, og allerede i februar begynte jeg å kjenne på det. Det begynte først med litt frustrasjon, også begynte det med sinne.

Jeg følte meg forlatt, følte meg ubetydelig. Og følte han prioriterte bilen og å dra på verksted mer enn å være med oss. Jeg følte at verdiene som ble satt når vi ble kjærester ikke lenger gjaldt. Da vi ble kjærester så var Marius veldig opptatt av at en ikke trengte alenetid, en skulle ikke ha behov for å gjøre ting alene, og alt en gjorde var for å skape ting sammen. Så kom denne bilen. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe og følte at så fort jeg kom hjem fra jobb så forsvant min mann til verksted hvor bilen stod. Hvor jeg fikk stadig setningen “jeg blir ikke så lenge, maks 2 timer”. Det ble aldri disse to timene, det ble 3-4 timer+++. Noe som i begynnelsen ikke plaget meg sånn egentlig. Men når det skjedde gang på gang, så ble jeg tilslutt lei. Så jeg sa at det var ikke noe poeng at han ga meg en tid, for den ble aldri overholdt.

Det ble mye uenigheter, og jeg ble tilslutt innelukket og klarte ikke å snakke med han, fordi alt dreide seg om denne jævla bilen. Hele dagen så var det videoer, mobilprat og det eneste han tenkte på. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Det var ikke sånn han så det, men mine følelser var slik. Og en hver kvinne, kjenner seg igjen at en ikke alltid klarer å kontrollere slike følelser.

Følelsen av å bli byttet ut var vel det jeg følte en periode. Jeg ble tilslutt bare en person Marius delte hus og barn med.. Jeg klarte ikke å finne glede i denne bilen som han så pent hadde sagt var skaffet til oss. Siden vi hadde solgt båten i forbindelse med familie økning skulle dette bli noe vi som familie skulle gjøre sammen. Men jeg klarte ikke å se det slik når all hans tid og fokus var på denne bilen. Jeg kjente det brant i meg hver gang telefonen hans ringte og det ble bil prat. For en samtale som egentlig ville ta 10 min ble plutselig til 30-60 min..

Jeg følte også at jeg ble stuck hjemme, for han dro jo til verkstedet, og jeg kunne jo ikke dra noe sted så lenge Oliver sov.. Ikke det at jeg hadde dratt så mye ut i forkant, men den følelsen å bli tvunget til å bli hjemme ble så massiv at jeg begynte å bli mer og mer amper og irritert. Jeg følte til tider at det var bare sånn det skulle være, fordi jeg hadde ingen hobbyer så hvorfor måtte jeg dra ut av huset?? Og det var jo min egen feil at jeg ikke hadde bedre ting å gjøre enn å være hjemme..

Det hjalp ikke på at vi hadde snakket om å pusse opp kjøkkenet, vi måtte bare spare opp først, og siden jeg ikke på det tidspunktet hadde penger til det, så kjøpte han seg bil.. Det ballet på seg av frustrasjon. Bilen ble mer og mer negativt ladet hos meg. Det ble så ille at han ikke kunne snakke om denne bilen til meg. Noe Marius ønsket da han ville inkludere meg i dette, og hadde vel ett håp at vi kunne gjøre dette sammen, men det ble veldig vanskelig når bilen stod ett helt annet sted enn her hjemme hvor vi hadde vårt barn..

I august måned så flyttet han bilen hjem i garasjen her. Det var nok mest pga meg, men også for å spare penger. Det var jo ikke gratis å ha bilen stående der borte.

Etter mye og mange diskusjoner, alle kortene på bordet fikk vi snakket ut. Han om sine følelser, og meg om mine. Jeg fikk forklart at når jeg “nægget” og var “bitch” valgte han heller å forlate “åstedet” og jeg “nægget” og var bitch fordi jeg følte han aldri var “tilstede” her hjemme da det var mest mulig research på denne bilen som ble gjort. Vi ble enig om noen klare “retningslinjer” som måtte følges ved at bilen er her hjemme. Og jeg kjenner at nå, så plager det meg ikke at han stikker ut i garasjen og holder på der, for er det noe, så kan jeg bare be han komme inn, og skal jeg ut, leverer jeg bare babycallen til han også kan jeg dra noe sted om jeg måtte ønske…

Så det ble kanskje en win win for alle! Kanskje mest for meg da..

Så får vi se etterhvert om dette blir moro for hele familien, eller bare pappaen 😉

Sommeren kom, sommeren forsvant

Da er sommeren 2017 ferdig for i år. Altså ferien mener jeg.. Vi har hatt 4 uker ferie, det har vært godt med litt avkobling og litt mer tid med lillemann. En kjenner på at en ikke få mange timene sammen med han når en jobber..

Den første uken var dog lillemann på ferie hos tanta og besteforeldre. Det var kjekt i og med at vi skulle på litt utflukter som ikke er like lett å ha med han lille på. Samt at mor fikk sove litt ut.. Hehe!

Vi begynte med å dra på Tusenfryd, til og med mannen og jeg fikk kjørt noen karuseller. Så skulle vi på Bø sommarland. Men her måtte vi vente på at været var fint. Dagen vi skulle dra var det meldt knall vær, men det var for det meste overskyet, også fikk vi litt regn, dog temperaturen var ok.. Men men barna fikk badet og kost seg..

Ellers har vi for det meste vært hjemme, vi fikk låne boblebassenget til naboen, det har vært helt supert!! Så vi har fått litt avkobling i det etter at barna har lagt seg.

Siste uken av ferien så hadde vi helt barnefri. Jeg skal innrømme at det ble tomt, og litt trist, men og veldig godt.. Å sove litt lenger enn hva han lille bestemmer seg for. Nå sover han jo ikke heller ikke så tidlig på morgningen så er ikke bare å legge seg nedpå etter å ha vært våken noen timer. Vi leverte lillemann tirsdag til mamma og pappa, gubben skrudde litt bil, onsdagen spiste vi middag ut, det festligste var at vi dro kl 15 for å spise middag når vi hadde barnefri.. Hahah!! Så pakket vi for turen vi skulle på med naboen! Vi hadde blitt bedt med på bobil ferie med de! Så torsdag satte vi kursen mot Sverige! Vi hadde første overnatting på en liten stallplats i Arvika. En veldig fin plass for å sove bare for en natt og til en billig penge. Her fikk en tilgang til toaletter, dusj og Internett.

God gutten Tarek har funnet plassen i senga. Dog det var kun på dagtid, da det var gubben og jeg som sov der på natten.

På fredag dro vi videre til Karlstad. Her skulle vi bo på Bomstad Camping. Vi brukte rundt en time fra Arvika til Karlstad, camping plassen var en flott og stor camping. Ett flott sted å ha med barn på. Det var en kjempe flott strand der, og langgrunt. Vi vurderer å ha med junior der neste år, en kan leie hytter der. Flotte toaletter og dusj. En har også en kiosk inne på området, som har godt utvalg av mat, det er også en hyggelig restaurant som har fine middager til en billig penge. Vi var der fra fredag til og med søndag. Været på fredagen var fint, men det blåste en del, lørdagen fikk vi en god del regn, men også opphold, men solen gjemte seg litt. Men været stoppet ikke oss i å ha det hyggelig!

Vi var der sammen med ett vennepar av naboen, ett kjempe hyggelig par.

Selv kunne jeg tenkt meg bobil. Det er utrolig kjekt, en har alt en trenger i en bil, en må ikke ha med masse bagger pakke inn og pakke ut. En må bare putte det rett i bilen også har en alt en trenger der. Men så er det dilemmaet, vil vi ha båt eller bobil? Det eneste vi er enig om er at vi ønsker ikke hytte for øyeblikket, vi ønsker å kunne flytte på oss. En bobil har jo lenger brukstid enn en båt, men vi er jo veldig glad i havet og det å kunne forflytte oss slik vi ønsker, og være på øyer og lignende.

Vi får gå litt i tenkeboksen på hva vi vil.

Blir du ikke ensom?

Mange har spurt meg, om jeg ikke blir ensom her jeg sitter i en by hvor jeg ikke kjenner noen.

I begynnelsen tenkte jeg ikke over det så mye. Jeg trives så godt her, koste meg i vårt nye hjem. Før jeg fikk lappen så var innstillingen mer at sånn var det, en måtte planlegge litt og det plaget meg ikke. Jeg trente, tok meg joggeturer, var med mannen og jobbet.

Men etter at jeg fikk lappen og barn, kjenner jeg jo på at jeg er langt unna familie og venner. Etter en får barn og så må ting planlegges på en annen måte. En må tenke på avstanden på reisen, leggetid og ikke minst hva orker barnet. Selv om du selv er full av energi vil ikke det si at barnet er det. Jeg kjenner at jeg savner å kunne stikke en kjapp tur til venninner eller familien. Og i dagens samfunn så er alle familier fult opp med aktivitet og gjøremål. Så alt må planlegges. Er jo veldig kjedelig å kjøre 50 min for å snu igjen fordi vedkommende hadde andre planer. Min mann jobber med faren sin lørdager våren og høst. Det medbærer at jeg er alene mange timer disse lørdagene og evt andre dager han jobber med han. Og det er ved disse stunder jeg føler mer på ensomheten ved å bo her jeg bor.

Min mann har jo også en del andre hobbyer som han pusler med, så en kjenner på det i lengden at jobb, hjem også evt være alene på ettermiddagen/kvelden at noen ganger kan være tøffere enn andre. Jeg skal jo og innrømme at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere jobben slik at en hadde rukket å gjøre noe etter jobben annet enn å komme hjem og få vært familie i knappe to timer før minsten skal sove og gubben drar for å drive med noe.. Men jeg har valgt det selv, jeg har valgt å bo her og jobbe i Oslo, så jeg kan skylde meg selv, men en har fortsatt lov å ønske at situasjonen var anderledes. Nå er det ikke slik at min mann er borte hver kveld, men det har vært tider hvor det har vært mye, hvor ensomheten har vært tilstede. Men det er og noe med at en må lære seg å trives i sitt eget selskap kanskje?

Når to blir til ett

Helgen er kommet! Du er klar for gullrekka på TV, en helg med gaming, festing eller lese en bok. Men hva gjør du når du plutselig ikke er alene om bestemmelsene?

Når en går inn i ett samboerskap, eller ekteskap, så blir en til to. En er to om bestemmelser. Det er ikke lenger du selv som bestemmer hvor ofte det er greit å ha eller dra på fest, når oppvasken skal tas, når en vasker klær, hvor ofte huset må vaskes. Du er ikke alene over eget herredømme. Dere er to som bor sammen, ergo, dere må samarbeide.
For noen par trenger en ikke kjøreregler, det går på automatikk, andre trenger kanskje noen grunnleggende kjøreregler.

Som ett par er det ikke lenger hva jeg vil, men hva dere vil. Hvor dere vil bo, hvor mange barn dere vil ha, om dere ønsker kjæledyr, felles økonomi, skal en kjøpe sammen eller en kjøpe og den andre flytte inn, er dere enig om barneoppdragelse, religion og lignende. Hvor mye skal deles på, eller føler dere at det er ok om en betaler mer enn den andre ved for eks bedre lønnet arbeid. Dette er kjekt å vite og bli enig om før en investerer hele seg i ett forhold, som ikke blir som en hadde tenkt når en kommer til dette punket. Ikke alle er like i tankegangen, og noen er kanskje mer skeptiske. Det går ikke ann å bare forvente at det skal være slik fordi noen du kjenner, eller foreldre lever slik. Men dette er noe en må snakke om, selv om det kan være vanskelig eller tungt, så må dette være ett tema før en tar ett steg videre i forholdet. Veldig dumt å kjenne etterpå at en sitter med skjegget i postkassa.

Du må ta og gi ett forhold. Ikke bare forvente å få. Du inngår etterhvert  kompromisser, og slutter å leve i din egen boble med hvordan JEG vil at ting skal være. Om din partner har sterke meninger eller ønsker, og du selv ikke har ett sterkt ønske eller mening er det helt ok å la den andre parten få det ønske og ikke være vanskelig fordi du kanskje ikke er 100% enig, men har heller ikke en mening om saken.

Men er ikke lett å omstille seg når en er vant å være alene, og ikke tenke på noen andre enn seg selv. Veldig mange har behov for egen tid, hva denne egen tiden går ut på kan være alt fra å lese en bok, trene, jakte, fiske, ja you name it, men dette må og være en samtale rundt før det går for lang. Den andre parten trenger kanskje ikke denne egen tiden og vil derfor føle seg alene, eller at vedkommende ikke har tid/lyst til å være med han/hun. Her kan og en finne ting som begge kan gjøre sammen, eller at du synes det ok at den andre parten får denne tiden for seg selv. Men du kan ikke komme i etterkant og “klage” over at vedkommende ønsker tid for seg selv når du viste hva du gikk inn i.

Når en får barn kan og en kjenne på at en tilbringer mer tid fra hverandre enn sammen. Dette skyldes at barnet krever sitt og trenger både tid og oppmerksomhet fra begge parter. Her kan det og være vanskelig om en ikke har snakket på forkant om hva en forventer at den andre parten. Det er hverken mor eller far som har det hele ansvaret. En kan fort føle seg alene om dette, hvis den andre parten trekker seg unna. Mange forhold kan og slite etter at ett barn har kommet til verden fordi en ikke lenger har den samme tiden sammen. En er vant med å kun være “oss” og ikke ha friheten til å kunne ligge på sofaen, sove når en vil, hvor lenge en vil, eller gjøre den en vil. For noen vil dette skape en splid mellom partene da den andre parten ikke lenger føler seg sett eller hørt. Det å være foreldre er en heldags jobb. Og her kan det og være greit å ha en samtale før en går til det steget å snakke sammen og høre med hverandre “hva ventes av meg, og hva forventer jeg av deg”. Hva forventer du at din motpart stiller opp med og gjør? Hva kan oppgaven til far være? Og hva forventer du at far gjør? Dette er heller ikke noe som en må bare forvente at far skal gjøre eller vite. Her må du selv ta iniativ på å hjelpe din partner å finne de oppgavene som passer for han. En må og huske at det å ta den “lette” utveien som  å gi opp ikke er noen gevinst for deg, motparten eller barnet midt oppi det hele.

Som foreldre starter en ikke klokka 8 og er ferdig klokka 16. Det er hele dagen med arbeid, det skal gis mat, skiftes av bleier, leke, underholdes, en skal gjøre unna klesvask, husvask, og annet arbeid i huset. Hvis det i forkant ikke er blitt snakket om forvetninger om hva som skal ha blitt gjort kan det fort bli diskusjoner som ender med krangling. Hvis en er vant med at det kun er en som bidrar til at huset ser nogenlunde i stand hver dag, og dette ikke gjøres kan det oppleves fra den andre at vedkommende er lat. Problemet er bare at tiden strekker ikke til! Det å få unna alt en var vant med før en fikk barn er ikke bare bare lenger.

Som par må en lytte og kommunisere, dette er hva som gjør dere til ett par. “Jeg” er blitt til er “vi”, du er ikke lenger alene om avgjørelser i livet! Det kan være tøft når det står på, men det er verdt jobben om en er villig til å jobbe for det og sammen.

Husk, gresset er sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet

Kjærestetid satt på prøve

Når en blir foreldre så innebærer det en del ting. Det innebærer at du setter deg og dine behov til siden for å ta vare på barnet. En glemmer å spise, det å gå på do det gjør du kun når det er høyest nødvendig, du tar kanskje deg en dusj. Det spørs helt ann på hva som det mest nødvendig å foreta seg. En må velge med omhu på hva en ønsker å prioritere når barnet sover. I mitt tilfelle så må jeg det. Min sønn har nemlig funnet ut at søvn er bortkastet, og at det å sove noe mer enn 1 1/2 time, det trenger vi absolutt ikke!! Tenk om han går glipp av noe??

Så det å være kjærester nå er ikke lett, og min mann har det ikke lett i det hele tatt. Ikke nok med at han måtte gå igjennom ett svangerskap med en hormonell frue, nå må han også gå igjennom en tikkende bombe full av hormoner!! Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere de og holde de i sjakk, men det er virkelig ikke lett. Det er så mye følelser i kroppen!! Følelser jeg nesten ikke viste jeg hadde! Jeg har heldigvis en mann som er litt oppegående og som vet at jeg ikke alltid klarer å styre de. Han har og vett på å si i fra hvis han føler at jeg går over noen grenser, samt at jeg kan og innse de gangene jeg har gått for langt, og si unnskyld for at jeg var en tikkende bombe og en bitch. For jeg mener det jo ikke, men av og til så klarer en ikke å kontrollere det som kommer ut! Tårer er og noe som kommer ekstra lett nå, jeg gråter jo til vanlig veldig fort, men nå har jeg null kontroll! Og det værste er, jeg aner ikke hvorfor jeg gråter.. Haha!!

Nei kjærestelivet blir satt litt på prøve og på vent den første tiden. Jeg prøver så godt jeg kan, når lillemann sover å være den konen, og kjæresten han fortjener å ha. Vise at han ikke er glemt selv om jeg har en annen som krever sitt. Derfor er det ekstra viktig når det er mulighet å ta vare på de gode stundene, hvor vi kan prate, bare være sammen og glemme litt verden rundt oss når vi har mulighet. Og da stiller jeg og ett spørsmål til de son skaffer seg barn når forholdet henger litt i en tråd for å “redde” forholdet. Det tror jeg er det dummeste en gjør!! For ett barn vil ikke redde dere.. Det vil mest sannsynlig ødelegge mer for dere, for dere får ikke tid til å jobbe sammen om forholdet. Så hvis en bare vil være i forholdet uten at det fungerer, bare for å være sammen så ja, da har en jo en “grunn” til å ikke gå i fra hverandre fordi en ønsker at barnet skal ha en mor og en far som er sammen. Men selve forholdet vil ikke bli bedre. Barnet vil heller ikke ha det bra om en opplever en kald front mellom mor og far. Eller ett par som ikke viser kjærlighet til hverandre. Skal en ha barn så må begge innse at for en liten periode kommer kjærestetiden litt på vent, en kan ikke bare plutselig dra på middag, kino, på fest osv. Men det som er viktig det er å bruke det nettverket man har rundt seg og skaffe barnevakt. Enten om det bare er for noen timer eller en natt. Slik at en kan bare være kjærester den lille tiden. At en kan konsentrere seg om den andre parten uten å bli forstyrret, avbrutt og er du som hønemor meg, har du ett øre til mannen, og ett øre på barnet. Noe som gjør at den andre parten ikke føler seg 100% sett eller hørt.

I tøffe stunder, hvis du for eks har ett barn som er sykt eller er så uheldig å ha ett kolikk barn vil dette sette forholdet på prøve. For når barnet krever alt du eier å har av tid og energi, er det ikke noe igjen til å ha energi til hverken deg selv eller partneren. Så hvis dere ikke er flinke til å snakke sammen, eller forstå at slik er situasjonen nå, vil det bli en ekstra tøff tid.

Lytt til hverandre og snakk sammen om du ikke føler deg sett/hørt eller at en får hjelp og bistand. Det er ikke lett om du føler du sitter alene på oppgaven ved barnet. Om du som mor føler at far ikke bidrar, eller kanskje til og med far føler han ikke slipper til, så si det! Mange mødre er redde for å miste kontrollen hvis far gjør noe, og far er kanskje redd for at han skal bli overvåket av mor ved stell ol. La far slippe til, la far få lov til å gjøre det han føler han har lyst til å bidra med. Hvis du ammer kan både skifting av bleie, bade, trilleturer, leking gjøres av far. Husk, en er to i dette!

IMG_6203

Tidsklemma

Etter en får barn kan disse 24 timene i døgnet av og til føles veldig korte. 

Det går egentlig i ett fra dag/natt. Hadde det ikke vært for sola hadde jeg nok ikke helt vist om det var dag eller natt. Det går i sove, mate, bleieskift, vugge, rape. Innimellom her skal du rekke selv å spise, gå på do, kanskje dusje litt, rekke husvask, klesvask og lage mat.. Har du tid til noe annet så kanskje du rekker en dupp, eller gå en tur. Klokka løper neste fra deg. 

Det å dra bort er og en stor planlegging om du skal kjøre bil. Hvor lang er bilturen, når spiste han/hun sist. Skal en vente til etter neste måltid før en drar? Men igjen, det kan fort ta en stund før han/hun våkner og matingen kan fort ta 15-40 min.. Så når en er ferdig med det er det kanskje kommet gulp på deg og ungen, evt kommet noe i bleia, ergo en må skifte.. Dette kan og ta tid. 

Jeg er en person som hater å komme forsent, eller å måtte stresse rundt. Dette har enn så lenge ikke blitt noe bedre etter en fikk barn. Det er og vanskelig å planlegge alt da en aldri vet helt når ungen er sulten igjen, ihvertfall ikke helt i begynnelsen og de har disse såkalte økedøgn. Da føler en at puppen er inne i maks 20 min før ny mating må skje.

Veldig mange som ikke har barn skjønner ikke helt dette, og at det er noe problem å komme til tiden, helt til de er der selv. Det er ikke lenger bare deg selv en må passe på, det er plutselig to av deg selv som må passet og ordnes. Jeg har begynt å innse at en kan ikke alltid rekke å komme til tiden, ha det perfekte huset i stan til en hver tid. Men jeg gjør så godt jeg kan!! Bedre en det får jeg ikke gjort!! 

When is enough enough ?

Som foreldre opplever en å måtte sette grenser, når er det nok? Hvor setter en grenser for ting? Som for eksempel dette med å se på TV, spille på Ipad, mobil, pc etc. Når skal en sette en stopper for det? Er det ok at barna sitter med nesa nedi en skjerm hele dagen? Er det ok at en heller “leker” på den måten en med sine “ordentlig” leker?

Jeg husker som liten at jeg hadde TV titting, at det var greit å se på TV i noen timer av dagen. Da så jeg på Cartoon Network, på engelsk, for på den tiden så fantes det ikke på norsk. Og jeg vil jo si at det i senere tid har fått meg til å forstå engelsk på en bedre måte. Jeg skjønte ikke med engang hva de sa, men etterhvert som jeg ble eldre så var det lettere å forstå ord og setninger, som igjen gjorde at jeg ble bedre i engelsk på skolen. Men jeg var og flink til å leke med lekene mine. Jeg var veldig glad i å leke med biler og barbiedukker, hadde en ordentlig fantasi. Mamma opplevde gjerne å føle at det var mer en ett barn som satt i kjelleren å lekte. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg en datamaskin på rommet. En Macintosh, dette var på 1990 tallet så det var ikke internett og spill på samme måte som i dag. Spillene jeg spilte på maskinen var matematiske spill og andre spill som fikk meg til å lære skrive, og regne. Men dagens spill på både nettet og på pad er jo ikke spill en blir flinkere i matte, å lære opp hukommelsen, regne eller skrive. Ihvertfall de fleste spill. En spiller spill der en slår katter, eller får den til å prate, en lærer å mate den, og få en til å gå på do, eller legge seg. Men noe mer læring på det spillet er det egentlig ikke. Og det å ha ett spill hvor en slår dyr? Dersom foreldrene ikke er flinke å forklare at spill er spill og ikke virkelighet, skjønner ikke barn at det ikke er ok i virkeligheten..
Nå er jeg ikke så inn i hva slags spill som finnes der ute på pad eller lignende. Men av hva jeg ser hvordan hva tantebarna mine og datteren til Marius spiller virker det ikke som spill som lærer deg noe. Skal en da sette grenser? På hvor lenge dette barnet driver med padden eller pcen? Eller er det bare slik dagens samfunn er? Vi alle er jo mer opptatt av teknologi enn før i tiden. For den er mer tilgjenglig, og samfunnet er bygget opp til et større bruk av sosiale medier og nett. Jeg kjenner selv at jeg blir usikker på hvor lenge ett barn skal sitte med slik ting. Er det rett å ta ifra barnet noe som gleder den? Skal en tvinge barnet til å leke med leker? Er det rett å si at nå er det ikke lov med pad på noen timer? Hva hadde vi selv gjort om vi hadde vært barn den dag i dag? Jeg er selv det en kaller “avhengig” av å sjekke telefonen min til tider og utider. Har det skjedd noe på facebook? Har jeg fått mail? Har det skjedd noe på instagram ol.. Jeg kjenner jo selv at jeg er for opptatt av mobilen, så hvordan kan vi si at barna gjør noe galt når de ser de voksne driver med det? Det som kan være vanskelig for barn å se og forstå er at vi voksne også gjør andre ting en å glane på en skjerm, at vi klarer å legge det fra oss i en periode. Vi sitter ikke konstant nedi en skjerm. Men ett barn vil ikke ha den forståelsen, fordi dette er underholdene og hva vet vi, kanskje lærerikt til og med? Men spørsmålet en må stille seg er jo, blir barnet dummere av å sitte med det? Eller lærer en noe fra det? Hva gir det barnet å bruke padden/datamaskinen? Eventuelt hva skjer om vi nekter barn å bruke padd/data?

Da jeg var liten ble jeg fortalt: “Nå kan du gå ut.. Nå har du sittet lenge inne og sett på tv eventuelt drevet med datamaskinen.” Men hvorfor måtte jeg ut? Hvorfor kan de sitte inne men ikke jeg? Og her gjør vi voksne kanskje en feil? Vi voksne sier en ting, men gjør noe helt annet. Og har vi rett å bestemme over hva barnet gjør og når barnet gjør det? Så lenge lekser er gjort. At barnet gjør så godt en kan på skolen, spør om hjelp når den trenger det, er sosial ellers. Er det noe galt i å la barnet sitte å leke seg med dette? Istendefor å leke med barbie, lego ol. Vi må kanskje akseptere at samfunnet vi lever i, er slik. Barn har funnet en ny måte å “leke” på. Se på Minecraft, har bygges det, det lages byer, store bygninger. Her må det tenkes nøye igjennom, en må planlegge, finne ting som passer sammen, ja nå er ikke jeg ekspert på dette, da jeg ikke spiller dette, men har sett barna spille dette. Å se hvordan de bruker fantasien, se hvordan de tenker og forstår, vel for meg er det helt utrolig. Jeg på 27 skjønner ingenting. Mitt tantebarn på 12 skjønner mer, om ikke mindre min nevø på 6! Så jeg vet ikke jeg, er det virkelig så farlig? Når burde signalene blinke? Når skal en sette en stopper? Jeg er veldig usikker rundt dette, hva tenker du om dette?