Den jævla bilen!

I fjor kjøpte min mann en Mustang. Han hadde lenge pratet om Porsche, så når det plutselig ble en Mustang ble jeg litt overrasket. Men pytt pytt, det var noe han ønsket seg. I begynnelsen gjorde det meg ingenting at han hadde denne bilen. Min mann er jo en rastløs sjel, det må skje noe hele tiden fra tid til annen. Han har perioder hvor han klarer å være rolig og bare sitte og se på TV. Men når den tiden er over så går han å trasker hjemme og vet ikke helt hva han skal ta seg til.

Han fikk bilen i januar, og allerede i februar begynte jeg å kjenne på det. Det begynte først med litt frustrasjon, også begynte det med sinne.

Jeg følte meg forlatt, følte meg ubetydelig. Og følte han prioriterte bilen og å dra på verksted mer enn å være med oss. Jeg følte at verdiene som ble satt når vi ble kjærester ikke lenger gjaldt. Da vi ble kjærester så var Marius veldig opptatt av at en ikke trengte alenetid, en skulle ikke ha behov for å gjøre ting alene, og alt en gjorde var for å skape ting sammen. Så kom denne bilen. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe og følte at så fort jeg kom hjem fra jobb så forsvant min mann til verksted hvor bilen stod. Hvor jeg fikk stadig setningen “jeg blir ikke så lenge, maks 2 timer”. Det ble aldri disse to timene, det ble 3-4 timer+++. Noe som i begynnelsen ikke plaget meg sånn egentlig. Men når det skjedde gang på gang, så ble jeg tilslutt lei. Så jeg sa at det var ikke noe poeng at han ga meg en tid, for den ble aldri overholdt.

Det ble mye uenigheter, og jeg ble tilslutt innelukket og klarte ikke å snakke med han, fordi alt dreide seg om denne jævla bilen. Hele dagen så var det videoer, mobilprat og det eneste han tenkte på. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Det var ikke sånn han så det, men mine følelser var slik. Og en hver kvinne, kjenner seg igjen at en ikke alltid klarer å kontrollere slike følelser.

Følelsen av å bli byttet ut var vel det jeg følte en periode. Jeg ble tilslutt bare en person Marius delte hus og barn med.. Jeg klarte ikke å finne glede i denne bilen som han så pent hadde sagt var skaffet til oss. Siden vi hadde solgt båten i forbindelse med familie økning skulle dette bli noe vi som familie skulle gjøre sammen. Men jeg klarte ikke å se det slik når all hans tid og fokus var på denne bilen. Jeg kjente det brant i meg hver gang telefonen hans ringte og det ble bil prat. For en samtale som egentlig ville ta 10 min ble plutselig til 30-60 min..

Jeg følte også at jeg ble stuck hjemme, for han dro jo til verkstedet, og jeg kunne jo ikke dra noe sted så lenge Oliver sov.. Ikke det at jeg hadde dratt så mye ut i forkant, men den følelsen å bli tvunget til å bli hjemme ble så massiv at jeg begynte å bli mer og mer amper og irritert. Jeg følte til tider at det var bare sånn det skulle være, fordi jeg hadde ingen hobbyer så hvorfor måtte jeg dra ut av huset?? Og det var jo min egen feil at jeg ikke hadde bedre ting å gjøre enn å være hjemme..

Det hjalp ikke på at vi hadde snakket om å pusse opp kjøkkenet, vi måtte bare spare opp først, og siden jeg ikke på det tidspunktet hadde penger til det, så kjøpte han seg bil.. Det ballet på seg av frustrasjon. Bilen ble mer og mer negativt ladet hos meg. Det ble så ille at han ikke kunne snakke om denne bilen til meg. Noe Marius ønsket da han ville inkludere meg i dette, og hadde vel ett håp at vi kunne gjøre dette sammen, men det ble veldig vanskelig når bilen stod ett helt annet sted enn her hjemme hvor vi hadde vårt barn..

I august måned så flyttet han bilen hjem i garasjen her. Det var nok mest pga meg, men også for å spare penger. Det var jo ikke gratis å ha bilen stående der borte.

Etter mye og mange diskusjoner, alle kortene på bordet fikk vi snakket ut. Han om sine følelser, og meg om mine. Jeg fikk forklart at når jeg “nægget” og var “bitch” valgte han heller å forlate “åstedet” og jeg “nægget” og var bitch fordi jeg følte han aldri var “tilstede” her hjemme da det var mest mulig research på denne bilen som ble gjort. Vi ble enig om noen klare “retningslinjer” som måtte følges ved at bilen er her hjemme. Og jeg kjenner at nå, så plager det meg ikke at han stikker ut i garasjen og holder på der, for er det noe, så kan jeg bare be han komme inn, og skal jeg ut, leverer jeg bare babycallen til han også kan jeg dra noe sted om jeg måtte ønske…

Så det ble kanskje en win win for alle! Kanskje mest for meg da..

Så får vi se etterhvert om dette blir moro for hele familien, eller bare pappaen 😉