Er det min skyld?

23. november 201523. november 2015 Kristine Asmus Gustavsen

Nå er jo tiden for julebord i gang. Og da blir det jo medias tema utroskap.. Folk drikker seg fulle, også skjer det.. En går det ene skrittet for langt. Men hvor går egentlig grensen på utroskap? Hvor er grensen din? Når føler du at DU er utro? OG når er din partner utro? Har du lik grense for deg selv og din partner?

For meg er utroskap så fort en tenker på andre på en måte en ikke burde, flørting på arbeidsplass, over sms, mail, kaffemøter ol.. Når en oppsøker kontakten fra noen andre enn fra din kjære. Når du ikke lenger verdsetter personen du har hjemme. Men hvem sin skyld er det at du er utro? Hvem er skylden at du går dette skrittet for langt? Hvor legger en egentlig skylden? Jeg synes uansett hvordan forholdet du er i, så er det opp til deg selv å IKKE være utro, eller ikke gå dette skrittet for langt.. Hvis du kjenner du ikke er lykkelig, så SNAKK sammen, og har du prøvd å gjøre alt for å redde forholdet, men den andre ikke hjelper til, så vil IKKE det å gå til utroskap hjelpe. For å være så feig å være utro, for å så slå opp på den «lette måten». Det er en smerte som du hverken vil sette deg selv, den andre eller menneskene rundt. Vet du hvor mange du sårer ved å være utro? Ikke nok med at du sårer den andre halvdelen din, men du har familien, vennene rundt det hele. Alle disse har fått ett bånd til deg. Disse blir jo også såret og skuffet over dine handlinger.. Du utsetter de og for en smerte. Samt du vil sitte med en smerte og anger for resten av livet.. (Vil jeg tro)

Det er mange artikkler, som: Utroskap må ikke bety slutten, Det finnes ett liv etter utroskapen, Her er tegnenen på utroskap,

Hvis du er singel og har havnet med noe «kleint» med en kollega, så kan en følge noen råd her:
Slik håndterer dere julebord.

For meg som har vært i x-antall forhold med utroskap, så er jeg selvfølgelig redd for at dette skal skje. Har en vært brent før, så blir en litt obs.. Men jeg kan ikke gå rundt å leve i en frykt. På om min partner skal være utro.. Uansett hva jeg gjør, så kan jeg ikke hindre det så lenge jeg fortsetter å gi min kjærlighet, oppmerksomhet, ærlighet, så er det ikke så mye mer jeg kan gjøre… Og hvis da partneren fortsatt er utro, er det fortsatt min skyld? Har jeg gjort noe galt? Er jeg ikke lenger sexy? Er jeg ikke like bra som dama du akkurat hadde sex med? Er jeg kjedelig i senga? Når sluttet du å bli tiltrukket til meg? Hvorfor har du ikke sagt noe? Alle disse spørsmålene popper inn når en opplever dette med utroskap. En føler en skyldfølelse på at den andre parten er utro.. En føler at en selv har gjort noe galt.. Men har en det? Er det egentlig den andre parten sin skyld at du tyr til å gå den veien? Istenfor å prate sammen?

For at ett forhold skal fungere må en ha kommunikasjon, ærlighet og ikke minst troskap. En må kunne ta opp ting som en kanskje ikke vil ta opp fordi en er redd for krangling, diskusjoner eller ubehageligheter.

Har du først driti på draget så VÆR ÆRLIG! Ikke lyv om det, ikke lag opp historier, eller få andre til å lyve for deg. Den andre parten vil tilsutt finne ut av noe, enten du vil eller ikke. Dette vil nødvendigvis ikke hjelpe forholdet og at det kan overleve, men det gjør det ikke verre! Selvom jeg ikke er den som tilgir utroskap (been there done that, never again) så kan det være at ditt forhold kanskje gjør det. Men igjen så har det litt på om dette er noe som har skjedd engang, eller noe som har vært en affære over lengere tid.

Det var jo alltid slik at det kun var mannen som var utro, at kvinner aldri var dette. Men i en undersøkelse gjort i Storbritania viser det seg at kvinner er like mye utro som menn, og kanskje til og med mer, selvom det og kan være at vi kvinner er mer ærlig om det enn menn. (vil du lese artikkelen kan du klikke her).
Jeg selv tror at vi er like «ille» på dette, tror ikke menn er mer utro enn kvinner og mottsatt. Det er jo slik i dagens samfunn at en ikke lenger kjemper for forholdet, og for da å slippe å ha den samtalen en bør har, så er en heller utro, og tar den «lette» veien ut.

Snakk sammen, vær sammen og stol på hverandre, går du rundt og frykter at partneren din er utro når vedkommende er på byen med venner så fortell om det, om du sitter inne med den type følelser og vedkommende ikke vet dette gjør det bare vondt verre. Kanskje din partner forstår deg og lar hver å dra ut, eller tar deg med ut. Jeg personlig synes at når en er i ett parforhold skal en ikke trenge å dra på byen sammen, da må dette være noe en kan gjøre sammen, ihvertfall gi den andre parten mulighet for å være med. Hvis vedkommende ikke vil, så har den ihvertfall fått tilbudet. Drar du på byen for å «sjekke» markede eller for å være «alene» gjør du dette på veldig feil grunnlag når du er i ett forhold. Ta vare på hverandre og ikke minst, glem ikke å lære å stole på den du er sammen med.

Når ord blir fattige

22. november 201522. november 2015 Kristine Asmus Gustavsen

Det er vanskelig å sette ord på dette som har skjedd. Det har gått en uke siden det smalt i Paris. Det kom ut av det blå, ihvertfall hva jeg føler det som.

En har jo vokst opp med krig, det er jo ikke til å gjemme under en stein. Det har alltid vært opptøyer, skyting og krig nede i Iran, Irak, Afghanistan, Somalia.. Ja listen er lang, men helt ærlig, så skal jeg innrømme at det har vært for lang «vekk». Jeg har syntes det har vært trist at det er krig, men aldri blitt berørt. Jeg har ikke vært redd fordi det er krig der.

Når det smalt i Twin Towers i USA i 2001, var det veldig rart. Jeg var 14 år når dette skjedde, det jeg husker fra dagen var at det irriterte meg at Home and Away plutselig stoppet opp for å sende inn nyheter. I begynnelsen skjønte jeg ikke hva dette var, eller hvor det var. Før jeg så litt mer på dette og snakket med mamma og pappa. Da gikk det opp for meg at dette var jo i USA, og jeg hadde vært i den bygningen. Vi har jo tross alt familie der borte og. Som gjorde det enda mer vondt. Og en følte vel på at nå ville tredje verdenskrig bryte ut. Noe den heldigvis ikke gjorde.

22 juli er en dag alle nordmenn vil huske. Det er en vond dag for oss, dette og fordi dette skjedde i vårt land. I vårt eget «trygge» land. Vi har jo aldri vært redde for krig, terror eller lignende. Så når dette smalt føltes det uvirkelig. Jeg skal jo ærlig innrømme at jeg sitter fortsatt den dag i dag og er glad for at jeg ikke dro inn til Oslo som planlagt.

Sommeren 2014, ble det slått terror alarm i Norge etter at fire IS terrorister var på vei til Norge. Da vi kom hjem fra Frankrike, ble vi møtte av politi på flyplassen og ekstra kontroller. En kjente at dette var en ubehagelig opplevelse. Plutselig fryktet en å være i sitt eget land. Når ditt eget hjem ikke lenger er trygt, så vil en jo helst ikke være der. Den ble heldigvis noen dager senere «avblåst» og ting gikk tilbake til normalen.

Så i år, så smeller det i Paris. Og en kjenner igjen at dette går inn på en. For dette er så nære. Dette blir på ett land en har ett forhold til, ett som en kan noe om, eller kjenner til. Vi oppretter bilder på Facebook for å vise at vi bryr oss, vi er med for å kjempe mot terror. Det blir huset opp i media, og vi blir sinte fordi dette skjer. Men hvor er all denne sympatien når det skjer hver dag i andre land? Hvorfor engasjerer vi oss ikke like mye da? Jeg skal ikke sitte her og si at jeg er flink på å bry meg om dette, for som jeg skrev tidligere, det har alltid vært så langt vekk. Jeg har ikke noe forhold til landet, og det er kanskje derfor dette ikke blir like viktig. Jeg kjenner at jeg blir skremt når det kommer så nære, og hvor det nå og er blitt terror trusler mot Brussel. Dette er jo en by jeg har forhold til og kjenner at det treffer meg hardt når en leser at byen er truet.

Verden har alltid vært grusom, fylt med hat og egoisme. Men har vi nå kommet til det punktet at en må våkne opp redd? Redd for hva morgendagen vil bringe oss? Skal vi leve i frykt, la frykten ta over vårt liv?

Stedet vi alle elsker og hater!

21. november 201521. november 2015 Marius Asmus Gustavsen

IKEA.. Det er alltid moro å gå på IKEA.. Det er jo aldri mange mennesker der, eller barn som sutrer, griner og vil helst ikke være der.

Nei en IKEA tur er alltid en fryd!! Alle gleder seg til å dra dit! Særlig på en lørdag, gjerne dra med seg mannen som elsker å dra på IKEA og titte på alle disse flotte mulighetene og løsninger! Nei han vil ikke sitte hjemme og se på noen form for sport! Og alle medarbeiderene elsker sin jobb!!

Nei det er vel slik vi skulle ønske IKEA var.. At tanken på å dra på IKEA ikke ga deg gåsehud og frysninger.. Og ikke av gledens del, men mer av det at en vet det alltid er fult av mennesker der. Barn som for lengst skulle vært i seng, som holdes oppe lenger enn hva de har godt av. Barn som fint klarer å sutre hele turen igjen og foreldre som lukker ørene fordi de ikke orker å ta kranglen med barnet der.

Det er oppgitte par som ikke finner det de skal ha av ting som begynner å små krangle eller går rundt med hevet hode. Menn som blir oppgitte over sine koner som virrer rundt og aldri blir ferdig.

Nei dessverre er det ingen glede å dra dit, det er alltid overfylt med mennesker, å se enden av kassen føles ut som en evighet. Men likevel, så drar en dit, nettopp fordi IKEA er gode på løsninger. IKEA er flinke til å komme med ideer på hvordan en kan løse ting på en enkel og «billig» måte. Så overlever du en IKEA tur, har du kommet ut med noe bra.