Det å være gravid skal være så fantastisk.. Jeg vet nå ikke helt jeg.. Jeg har fortsatt ikke helt klart å tilvenne meg denne magen.. Denne magen som hindrer meg til mye.. Den har hindret meg til å kunne trene slik jeg er vant til og ønsker pga bekkenløsningen.. Jeg kan ikke spise alt jeg ønsker lenger siden det kan skade barnet.. Det har vært mye kvalme etterfulgt med oppkast, nå har den kjære halsbrannen meldt sin ankomst. Jeg klarer ikke å jobbe i Oslo lenger pga bekkenet.. Jeg har ikke en full natt søvn fordi jeg må opp hver time omtrent fordi jeg må tisse, eller ikke finner en god stilling å ligge i, eller at det lille nurket sparker fordi jeg ligger feil.. Jeg har mange dager jeg bare føler meg feit.. Det hjelper ikke å høre hele tiden at jeg har liten mage, at jeg ikke kan være så langt på vei som jeg er, fordi jeg har jo ikke mage! Eller så stor som kanskje alle vil at den skal være?

Men selv om disse plagene er her så vet jeg at det vil komme noe fantastisk ut av det. Jeg gleder meg så utrolig til å møte dette lille nurket.. Å holde hn inntil meg. Se hn vokse opp, få sin egen personlighet, å være mamma.. Er en rar tanke om at jeg skal bli mamma.. At det lever noe inne i magen min. For det er en uvirkelig følelse, å kjenne liv inne i magen. Det er gleder meg hver dag å kjenne sparkene fra h*n. Til syvende og sist er disse plagene verdt det, og det er jo ikke riktig å kalle det plage, for det er jo bare en midlertidig tilstand!
Selv om jeg vet at det å bli mamma vil og komme med mye bekymring. Jeg er og redd for å ikke være en god nok mor, tenk om jeg gjør noe feil? Tenk om jeg ikke klarer å være mor?? Hva om jeg feiler helt? At barnet ikke føler jeg er der nok, støtter det nok eller at barnet ikke føler seg sett nok.. Nei er mye følelser ute å går..