Stikkord: gravid

Livet ble snudd på hodet fortere enn forventet

Kristine Asmus Gustavsen

Det var på tide med ny vekstkontroll av nurket. Vi dro ned, hadde kontrollen, og det ble tatt en ny CTG av magen. Her så de dropp på hjertefrekvensen.. Slik at de ville ikke la meg dra hjem med engang. Så jeg ble lagt inn på føden. Men ny ultralyd kontroll. Her sjekket vi blodgjennomstrømingene til hodet og hjerte. Disse så fine ut, men jeg ble liggende med nye CTG målinger, som endte med at jeg måtte bli over natta. Var ikke akkurat så happy for det.. Jeg elsker jo sykehus mener jeg..
IMG_5730 IMG_5731 IMG_5733

På natta hadde jeg nok noen dropp på hjertefrekvensen, her måtte vi ha tre sykepleiere for å finne hjertefrekvensen.. Skal innrømme at jeg hadde hjerte litt i halsen. Det ble tatt nye målinger på dagen, disse var fine slik at jeg fikk lov å dra hjem, men fikk beskjed å komme tilbake onsdag.
Jeg skulle egentlig ikke gå ut i permisjon før 28 mars. Men jeg fikk beskjed om at nå sa lille nurk i fra om at nå måtte mamma roe ned.. Slik at nå var det stopp med jobbing og sykemelding ut tiden. Det ble inn og ut av sykehus hele uken, med målinger 2-3 ganger daglig, men jeg fikk ihvertfall sove hjemme!

Søndag 20 mars dro jeg inn for ny kontroll, jeg hadde opplevd litt mindre spark og bevegelse fra lille nurk, slik at de ville ta en ny ultralyd siden den hadde igjen disse droppene. Vi var nede i alt fra 60 slag og opp mot 100, før den gikk opp til 140 etter en stund.

Legen tok ultralyd og spurte meg en del spørsmål. Han ble stille til tider, jeg skjønte at det var noe i gjerde her.. Men ikke hva.. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk fra hjem helt ennå, og at vi skulle ta noen nye målinger, og at det skulle komme en ny lege og ta ultralyd på meg på kvelden. Den legen var flinkere til å se blodgjennomstrømningene på hjerte og hodet.

Jeg ble lagt inn på ett nytt rom, og ringte mannen for å fortelle hvordan det lå ann. Han skulle spise frokost også skulle han komme ned. Så etter ca 10 minutter, kommer legen inn til meg og sier: «Så nå blir det slik at det blir keisersnitt i dag, om en time..» Kjente hjerte hoppet og jeg bare ehm, hva eehh?
Han hadde snakket med legen som skulle komme på kvelden, og de hadde blitt enig om at det ikke var noe vits å vente lenger. De turte ikke å vente til uke 37, og heller ikke sette meg igang. Det var og lite fostervann, slik at nå måtte nurk komme ut. Jeg heiv meg på telefonen og ringte mannen, han fikk svingt seg rundt og fikk sin bror til å kjøre han ned til sykehuset. Jeg begynte å kjenne litt på angsten. Jeg var jo ikke klar.. Jeg hadde jo fortsatt 4 uker igjen!!

Det ble gjort istand til operasjon, og mannen fikk være med. Det ble satt spinalbedøvelse, slik at jeg var våken under operasjonen. Det var en veldig merkelig følelse å ligge på dette bordet og ha null kontroll fra livet og ned.. Jeg kjente bare at kroppen ble dyttet frem og tilbake og at de dro litt i ting, men ingen smerte.. Etter ca 25 minutter fikk vi endelig se vårt vidunder, samt vite om det ble en gutt eller jente! Jeg fikk lov til å se selv hva det ble, og vårt lille vidunder er en vakker liten gutt! Helt perfekt! Han veide 2138, var 45 cm lang og hadde 31 cm i hodeomkrets og kom til verden 12.35! Jeg fikk gi han ett kyss før han ble tatt med ut av mannen og sykepleiere for å ta tester på han. Mens han ble tatt vare på av pappaen sin ble jeg sydd igjen.

Jeg ble lagt på oppvåkningsposten og ble liggende der noen timer. Men fikk lov å ha lille Oliver hos meg i noen minutter for å gi han litt mat. Jeg hadde heldigvis allerede fått melk slik at han kunne gi ha min melk før han ble gitt melk fra en bank( dette er ett kjempe bra konsept, mødre som har for mye melk kan donere bort sin melk til andre nyfødte, du kan lese mer om det her. )Jeg visste at Oliver var i trygge hender hos pappaen.

Etter noen timer på oppvåkning ble jeg trillet bort på barsel. Her fikk jeg ett rom med en annen dame, vi hadde håpet på familierom, men det var fullt. I og med at Oliver er prematur ble han innlagt på nyfødt avdelingen. Vi kunne hente han så ofte vi ville og ha han inne på rommet hvor jeg lå. Mannen min var snill og trillet han fra nyfødt og inn på rommet mitt, samt tok stell på han mens jeg var sengeliggende.

Mandag var jeg oppe å gikk, jeg var fast bestemt på å komme meg fortest mulig opp og ut av senga. Det var en ubehagelig opplevelse å komme seg opp og ut av senga, jeg skjønner ikke de som frivillig vil ha keisersnitt. Jeg følte meg ufattelig immobil, ikke kunne jeg ta vare på Oliver som jeg ønsket, jeg kan ikke løfte noe som er tyngere enn han på 6 uker, det var vondt å stå, gå, ligge, ja, det meste var vondt! Det er først nå, 2 uker etter at jeg klarer å gjøre «normale» ting og ha på meg noe annet enn joggebukse!

Siden Oliver ikke spiste så mye fra meg, han sovnet fort, ble det lagt inn en sonde i nesa på han, slik at han kunne få mat via den, samt at jeg matet det jeg kunne. Vi måtte jobbe med å trene opp kjeve muskelaturen. Så det var mating hver tredje time.

Jeg ble liggende på barsel frem til torsdag, så min mann hadde en slitsom periode med å dra til og fra sykehuset hver dag. Men han kom hver dag! Snille mannen min, var der fra omtrent 9 om morgningen til 9 på kvelden. Det ble tyngere og tyngere for hver dag han dro hjem, siden jeg ikke kunne ha Oliver på rommet kjente jeg på ensomheten, og det å sove alene. Samt, det at jeg lå på sykehus..
Torsdagen fikk jeg beskjed om at jeg skulle få rom på nyfødt, men da jeg kom bort så kom det en beskjed om at jeg kunne få rom i 3 etg med annen dame. Da knakk jeg sammen, verden bare braste litt for meg.. De skjønte at dette ikke var så aktuelt, slik at de fikk ordnet ett rom i 7 etg, slik at min mann kunne og få bli. Jeg hadde ikke kunne hatt Oliver nede hos meg i 3 etg uansett. Vi ble liggende i 7 etg noen dager før jeg fikk ny beskjed om at det var plass i 4 etg på nyfødt, men igjen, bare meg. Da sa jeg, da blir jeg heller i 7 etg, jeg vil ha min mann her, og min mann vil og være her.. Så etter litt omrokkering så fikset de plass til oss begge i 4 etg. Nå kunne vi ha Oliver hos oss hele tiden! Var godt å endelig kunne slippe å tenke på hvor en skulle sitte om en ville være med han.

IMG_5867

Vi kunne ta ut sonden og prøve bare amming tirsdagen, for å se om han klarte å regulere seg selv på sult og spise nok av meg. Dette gjorde han veldig godt. Så torsdag 31 mars fikk vi endelig dra hjem!

Så nå ha vi hatt masse hyggelig besøk av  familie og følt på det å være fullstendig på egenhånd! Vi var på veiing i går, og han hadde gått opp 90 gram. Så dette går rette veien!!

IMG_5937  IMG_5933

Time hos jordmor som endte med sykehus sjekk

Kristine Asmus Gustavsen

Det var på tide med ny jordmor kontroll, mannen synes jeg enten er hos legen eller hos jordmor.. Haha.. Er ikke så lett for disse mannfolka!

Avgårde dro jeg, og hadde timen min som vanlig, alt så bra ut, vekten var fin, nå har jeg gått opp 10 kg!! Blodtrykket var i følge henne fint, men legen min synes det var litt lavt når han fikk det samme sist.. Haha! Ikke lett å forstå seg på slikt. Urinen min var slik som den skal, og blodprosent var bra.. Så dette så jo lovende ut!

Men så kom vi til testen hvor jeg skulle legge meg ned og vi skulle lytte til hjertelyden. Hvor hun lytter, og ber meg legge meg på siden, spørr om jeg kjenner mye med liv, om jeg har vært dårlig i det siste.. Hvor jeg svarer henne på at, nei liv er det hver kveld når jeg legger meg, ikke så mye i løpet av dagen(om jeg ikke sitter å kjenner godt etter) har vært ok form den siste tiden, mye halsbrann men ellers ok.. Hvor hun ser på meg og sier: Du trenger ikke å bli bekymret over dette (Ehm.. du sa ikke dette nå?? haha) men jeg vil gjerne ringe føden og ha deg på en sjekk der nede..
Først så registerer jeg ikke helt hva hun sier.. Slik at jeg bare nikker og sier ok, det er greit.. Før det går litt opp for meg at hei.. Dama vil ha meg ned på sykehuset for en sjekk.. Hmmm.. Hvor hun fortsetter med; Hjertelyden virket litt hakkete.. Slik at det virker som at det stopper litt opp, derfor vil jeg bare at du skal ned på sykehuset og ta en kontroll.. Hmm.. ok.. Neida så.. Dette virket jo bra?? Så jeg kjører ned til sykehuset og får beskjed om å sette meg ned, og vente. Jeg blir ropt opp relativt fort, og kommer inn til en jordmor. Hun tar en rask ultralyd, hjertelyden får vi og høre, den er sterk og fin. Jeg får beskjed om at alt her så fint ut, men at jeg skal ta en CTG. Så jeg blir satt inn på ett annet rom, med noen elektroner på magen. Her blir jeg sittende i 30 min.. Hjertelyden er veldig opp og ned, og jeg kjenner at når hjertefrekvensen er på 170 på barnet at jeg blir bekymret. Men jordmor kommer smilende inn og sier: Her er alt så fint så! Ikke noe å si på dette! Så hjerte slår som det skal. Jeg spørr henne om dette med med at den var så høy, hvor hun sier til meg at de vil at den skal være slik, hadde den vært jevn og på det samme hele tiden hadde de blitt mer bekymret.

Jeg fikk beskjed om at veksten fortsatt ikke er blitt noe bedre. Nå er vi nede i -16 % på avviket.. Så det var ikke det jeg ville høre.. Men sånn er det nå. Skal tilbake den 14 mars for ny kontroll, var jo egentlig kontroll den 29 mars, men siden jeg var der i dag venter vi litt til. Så satser på at det er bedre tall neste gang!

IMG_5503IMG_5505

Å være gravid skal være så fantastisk

Kristine Asmus Gustavsen

Det å være gravid skal være så fantastisk.. Jeg vet nå ikke helt jeg.. Jeg har fortsatt ikke helt klart å tilvenne meg denne magen.. Denne magen som hindrer meg til mye.. Den har hindret meg til å kunne trene slik jeg er vant til og ønsker pga bekkenløsningen.. Jeg kan ikke spise alt jeg ønsker lenger siden det kan skade barnet.. Det har vært mye kvalme etterfulgt med oppkast, nå har den kjære halsbrannen meldt sin ankomst. Jeg klarer ikke å jobbe i Oslo lenger pga bekkenet.. Jeg har ikke en full natt søvn fordi jeg må opp hver time omtrent fordi jeg må tisse, eller ikke finner en god stilling å ligge i, eller at det lille nurket sparker fordi jeg ligger feil.. Jeg har mange dager jeg bare føler meg feit.. Det hjelper ikke å høre hele tiden at jeg har liten mage, at jeg ikke kan være så langt på vei som jeg er, fordi jeg har jo ikke mage! Eller så stor som kanskje alle vil at den skal være?

img_0003.jpeg

Men selv om disse plagene er her så vet jeg at det vil komme noe fantastisk ut av det. Jeg gleder meg så utrolig til å møte dette lille nurket.. Å holde hn inntil meg. Se hn vokse opp, få sin egen personlighet, å være mamma.. Er en rar tanke om at jeg skal bli mamma.. At det lever noe inne i magen min. For det er en uvirkelig følelse, å kjenne liv inne i magen. Det er gleder meg hver dag å kjenne sparkene fra h*n. Til syvende og sist er disse plagene verdt det, og det er jo ikke riktig å kalle det plage, for det er jo bare en midlertidig tilstand!
Selv om jeg vet at det å bli mamma vil og komme med mye bekymring. Jeg er og redd for å ikke være en god nok mor, tenk om jeg gjør noe feil? Tenk om jeg ikke klarer å være mor?? Hva om jeg feiler helt? At barnet ikke føler jeg er der nok, støtter det nok eller at barnet ikke føler seg sett nok.. Nei er mye følelser ute å går..