Livet ble snudd på hodet fortere enn forventet

Det var på tide med ny vekstkontroll av nurket. Vi dro ned, hadde kontrollen, og det ble tatt en ny CTG av magen. Her så de dropp på hjertefrekvensen.. Slik at de ville ikke la meg dra hjem med engang. Så jeg ble lagt inn på føden. Men ny ultralyd kontroll. Her sjekket vi blodgjennomstrømingene til hodet og hjerte. Disse så fine ut, men jeg ble liggende med nye CTG målinger, som endte med at jeg måtte bli over natta. Var ikke akkurat så happy for det.. Jeg elsker jo sykehus mener jeg..
IMG_5730 IMG_5731 IMG_5733

På natta hadde jeg nok noen dropp på hjertefrekvensen, her måtte vi ha tre sykepleiere for å finne hjertefrekvensen.. Skal innrømme at jeg hadde hjerte litt i halsen. Det ble tatt nye målinger på dagen, disse var fine slik at jeg fikk lov å dra hjem, men fikk beskjed å komme tilbake onsdag.
Jeg skulle egentlig ikke gå ut i permisjon før 28 mars. Men jeg fikk beskjed om at nå sa lille nurk i fra om at nå måtte mamma roe ned.. Slik at nå var det stopp med jobbing og sykemelding ut tiden. Det ble inn og ut av sykehus hele uken, med målinger 2-3 ganger daglig, men jeg fikk ihvertfall sove hjemme!

Søndag 20 mars dro jeg inn for ny kontroll, jeg hadde opplevd litt mindre spark og bevegelse fra lille nurk, slik at de ville ta en ny ultralyd siden den hadde igjen disse droppene. Vi var nede i alt fra 60 slag og opp mot 100, før den gikk opp til 140 etter en stund.

Legen tok ultralyd og spurte meg en del spørsmål. Han ble stille til tider, jeg skjønte at det var noe i gjerde her.. Men ikke hva.. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk fra hjem helt ennå, og at vi skulle ta noen nye målinger, og at det skulle komme en ny lege og ta ultralyd på meg på kvelden. Den legen var flinkere til å se blodgjennomstrømningene på hjerte og hodet.

Jeg ble lagt inn på ett nytt rom, og ringte mannen for å fortelle hvordan det lå ann. Han skulle spise frokost også skulle han komme ned. Så etter ca 10 minutter, kommer legen inn til meg og sier: “Så nå blir det slik at det blir keisersnitt i dag, om en time..” Kjente hjerte hoppet og jeg bare ehm, hva eehh?
Han hadde snakket med legen som skulle komme på kvelden, og de hadde blitt enig om at det ikke var noe vits å vente lenger. De turte ikke å vente til uke 37, og heller ikke sette meg igang. Det var og lite fostervann, slik at nå måtte nurk komme ut. Jeg heiv meg på telefonen og ringte mannen, han fikk svingt seg rundt og fikk sin bror til å kjøre han ned til sykehuset. Jeg begynte å kjenne litt på angsten. Jeg var jo ikke klar.. Jeg hadde jo fortsatt 4 uker igjen!!

Det ble gjort istand til operasjon, og mannen fikk være med. Det ble satt spinalbedøvelse, slik at jeg var våken under operasjonen. Det var en veldig merkelig følelse å ligge på dette bordet og ha null kontroll fra livet og ned.. Jeg kjente bare at kroppen ble dyttet frem og tilbake og at de dro litt i ting, men ingen smerte.. Etter ca 25 minutter fikk vi endelig se vårt vidunder, samt vite om det ble en gutt eller jente! Jeg fikk lov til å se selv hva det ble, og vårt lille vidunder er en vakker liten gutt! Helt perfekt! Han veide 2138, var 45 cm lang og hadde 31 cm i hodeomkrets og kom til verden 12.35! Jeg fikk gi han ett kyss før han ble tatt med ut av mannen og sykepleiere for å ta tester på han. Mens han ble tatt vare på av pappaen sin ble jeg sydd igjen.

Jeg ble lagt på oppvåkningsposten og ble liggende der noen timer. Men fikk lov å ha lille Oliver hos meg i noen minutter for å gi han litt mat. Jeg hadde heldigvis allerede fått melk slik at han kunne gi ha min melk før han ble gitt melk fra en bank( dette er ett kjempe bra konsept, mødre som har for mye melk kan donere bort sin melk til andre nyfødte, du kan lese mer om det her. )Jeg visste at Oliver var i trygge hender hos pappaen.

Etter noen timer på oppvåkning ble jeg trillet bort på barsel. Her fikk jeg ett rom med en annen dame, vi hadde håpet på familierom, men det var fullt. I og med at Oliver er prematur ble han innlagt på nyfødt avdelingen. Vi kunne hente han så ofte vi ville og ha han inne på rommet hvor jeg lå. Mannen min var snill og trillet han fra nyfødt og inn på rommet mitt, samt tok stell på han mens jeg var sengeliggende.

Mandag var jeg oppe å gikk, jeg var fast bestemt på å komme meg fortest mulig opp og ut av senga. Det var en ubehagelig opplevelse å komme seg opp og ut av senga, jeg skjønner ikke de som frivillig vil ha keisersnitt. Jeg følte meg ufattelig immobil, ikke kunne jeg ta vare på Oliver som jeg ønsket, jeg kan ikke løfte noe som er tyngere enn han på 6 uker, det var vondt å stå, gå, ligge, ja, det meste var vondt! Det er først nå, 2 uker etter at jeg klarer å gjøre “normale” ting og ha på meg noe annet enn joggebukse!

Siden Oliver ikke spiste så mye fra meg, han sovnet fort, ble det lagt inn en sonde i nesa på han, slik at han kunne få mat via den, samt at jeg matet det jeg kunne. Vi måtte jobbe med å trene opp kjeve muskelaturen. Så det var mating hver tredje time.

Jeg ble liggende på barsel frem til torsdag, så min mann hadde en slitsom periode med å dra til og fra sykehuset hver dag. Men han kom hver dag! Snille mannen min, var der fra omtrent 9 om morgningen til 9 på kvelden. Det ble tyngere og tyngere for hver dag han dro hjem, siden jeg ikke kunne ha Oliver på rommet kjente jeg på ensomheten, og det å sove alene. Samt, det at jeg lå på sykehus..
Torsdagen fikk jeg beskjed om at jeg skulle få rom på nyfødt, men da jeg kom bort så kom det en beskjed om at jeg kunne få rom i 3 etg med annen dame. Da knakk jeg sammen, verden bare braste litt for meg.. De skjønte at dette ikke var så aktuelt, slik at de fikk ordnet ett rom i 7 etg, slik at min mann kunne og få bli. Jeg hadde ikke kunne hatt Oliver nede hos meg i 3 etg uansett. Vi ble liggende i 7 etg noen dager før jeg fikk ny beskjed om at det var plass i 4 etg på nyfødt, men igjen, bare meg. Da sa jeg, da blir jeg heller i 7 etg, jeg vil ha min mann her, og min mann vil og være her.. Så etter litt omrokkering så fikset de plass til oss begge i 4 etg. Nå kunne vi ha Oliver hos oss hele tiden! Var godt å endelig kunne slippe å tenke på hvor en skulle sitte om en ville være med han.

IMG_5867

Vi kunne ta ut sonden og prøve bare amming tirsdagen, for å se om han klarte å regulere seg selv på sult og spise nok av meg. Dette gjorde han veldig godt. Så torsdag 31 mars fikk vi endelig dra hjem!

Så nå ha vi hatt masse hyggelig besøk av  familie og følt på det å være fullstendig på egenhånd! Vi var på veiing i går, og han hadde gått opp 90 gram. Så dette går rette veien!!

IMG_5937  IMG_5933

Time hos jordmor som endte med sykehus sjekk

Det var på tide med ny jordmor kontroll, mannen synes jeg enten er hos legen eller hos jordmor.. Haha.. Er ikke så lett for disse mannfolka!

Avgårde dro jeg, og hadde timen min som vanlig, alt så bra ut, vekten var fin, nå har jeg gått opp 10 kg!! Blodtrykket var i følge henne fint, men legen min synes det var litt lavt når han fikk det samme sist.. Haha! Ikke lett å forstå seg på slikt. Urinen min var slik som den skal, og blodprosent var bra.. Så dette så jo lovende ut!

Men så kom vi til testen hvor jeg skulle legge meg ned og vi skulle lytte til hjertelyden. Hvor hun lytter, og ber meg legge meg på siden, spørr om jeg kjenner mye med liv, om jeg har vært dårlig i det siste.. Hvor jeg svarer henne på at, nei liv er det hver kveld når jeg legger meg, ikke så mye i løpet av dagen(om jeg ikke sitter å kjenner godt etter) har vært ok form den siste tiden, mye halsbrann men ellers ok.. Hvor hun ser på meg og sier: Du trenger ikke å bli bekymret over dette (Ehm.. du sa ikke dette nå?? haha) men jeg vil gjerne ringe føden og ha deg på en sjekk der nede..
Først så registerer jeg ikke helt hva hun sier.. Slik at jeg bare nikker og sier ok, det er greit.. Før det går litt opp for meg at hei.. Dama vil ha meg ned på sykehuset for en sjekk.. Hmmm.. Hvor hun fortsetter med; Hjertelyden virket litt hakkete.. Slik at det virker som at det stopper litt opp, derfor vil jeg bare at du skal ned på sykehuset og ta en kontroll.. Hmm.. ok.. Neida så.. Dette virket jo bra?? Så jeg kjører ned til sykehuset og får beskjed om å sette meg ned, og vente. Jeg blir ropt opp relativt fort, og kommer inn til en jordmor. Hun tar en rask ultralyd, hjertelyden får vi og høre, den er sterk og fin. Jeg får beskjed om at alt her så fint ut, men at jeg skal ta en CTG. Så jeg blir satt inn på ett annet rom, med noen elektroner på magen. Her blir jeg sittende i 30 min.. Hjertelyden er veldig opp og ned, og jeg kjenner at når hjertefrekvensen er på 170 på barnet at jeg blir bekymret. Men jordmor kommer smilende inn og sier: Her er alt så fint så! Ikke noe å si på dette! Så hjerte slår som det skal. Jeg spørr henne om dette med med at den var så høy, hvor hun sier til meg at de vil at den skal være slik, hadde den vært jevn og på det samme hele tiden hadde de blitt mer bekymret.

Jeg fikk beskjed om at veksten fortsatt ikke er blitt noe bedre. Nå er vi nede i -16 % på avviket.. Så det var ikke det jeg ville høre.. Men sånn er det nå. Skal tilbake den 14 mars for ny kontroll, var jo egentlig kontroll den 29 mars, men siden jeg var der i dag venter vi litt til. Så satser på at det er bedre tall neste gang!

IMG_5503IMG_5505

Å være gravid skal være så fantastisk

Det å være gravid skal være så fantastisk.. Jeg vet nå ikke helt jeg.. Jeg har fortsatt ikke helt klart å tilvenne meg denne magen.. Denne magen som hindrer meg til mye.. Den har hindret meg til å kunne trene slik jeg er vant til og ønsker pga bekkenløsningen.. Jeg kan ikke spise alt jeg ønsker lenger siden det kan skade barnet.. Det har vært mye kvalme etterfulgt med oppkast, nå har den kjære halsbrannen meldt sin ankomst. Jeg klarer ikke å jobbe i Oslo lenger pga bekkenet.. Jeg har ikke en full natt søvn fordi jeg må opp hver time omtrent fordi jeg må tisse, eller ikke finner en god stilling å ligge i, eller at det lille nurket sparker fordi jeg ligger feil.. Jeg har mange dager jeg bare føler meg feit.. Det hjelper ikke å høre hele tiden at jeg har liten mage, at jeg ikke kan være så langt på vei som jeg er, fordi jeg har jo ikke mage! Eller så stor som kanskje alle vil at den skal være?

img_0003.jpeg

Men selv om disse plagene er her så vet jeg at det vil komme noe fantastisk ut av det. Jeg gleder meg så utrolig til å møte dette lille nurket.. Å holde hn inntil meg. Se hn vokse opp, få sin egen personlighet, å være mamma.. Er en rar tanke om at jeg skal bli mamma.. At det lever noe inne i magen min. For det er en uvirkelig følelse, å kjenne liv inne i magen. Det er gleder meg hver dag å kjenne sparkene fra h*n. Til syvende og sist er disse plagene verdt det, og det er jo ikke riktig å kalle det plage, for det er jo bare en midlertidig tilstand!
Selv om jeg vet at det å bli mamma vil og komme med mye bekymring. Jeg er og redd for å ikke være en god nok mor, tenk om jeg gjør noe feil? Tenk om jeg ikke klarer å være mor?? Hva om jeg feiler helt? At barnet ikke føler jeg er der nok, støtter det nok eller at barnet ikke føler seg sett nok.. Nei er mye følelser ute å går..

Skjerp dere kvinner!! 

Jeg kjenner jeg blir provosert.. Vi kvinner er så for å få likestilling. At vi skal være like sterke som menn, at vi skal stå på lik linje, ha like rettigheter. Vi vil ha de samme jobbene som mennene. Samtidig som vi skal være super mamma, super kone, super kollega, leder og super venninne. Dette går ikke.

Vi er dessverre ikke like sterke, hverken mentalt eller fysisk sett. Det vil vi aldri bli. Og diskusjonen på om en fødsel er verre enn å bli sparket i ballene er noe vi aldri vil bli enig om. For jeg kan aldri vite hvor vondt det er, og en mann vil aldri forstår hvordan det er å føde, det vil ingen av oss noen gang føle på.

Det ble prøvd å dokumentere hva som er værst.. Men de kom til konklusjonen på at det vil aldri kunne bevises 100 % hva som er værst.

Filmen kan du se her; http://www.youtube.com/watch?v=z1Kdoja3hlk

Så når jeg kom over en artikkel på Side2, hvor det er noen land hvor de har fri de dagene de har mensen, ihvertfall 1-3 dager. Og ja jeg er kvinne selv, og vet hvor plagsomt mensen er, hvor vondt det kan være. Det er dessverre de som har sterke smerter som dysmenoré. Og det er tøft å ikke kunne fungere som normalt, det eneste som ofte hjelper er jo å ligge i fosterstilling mer eller mindre.. Men jeg tror ikke vi ærlig talt jobber bedre om vi kan få fri de dagene ved menstruasjon slik gynekologiprofessoren Gedis tror..

Jeg sier ikke at det å ha mensen ikke er vondt, for jeg har vært der selv hvor jeg ligger i senga og ikke klarer å komme meg opp grunnet smertene. Men jeg kan ikke sitte og klage over dette..

img_5485.jpg

Kroppshysteriet! 

Jeg var på fysio behandling i dag hvor vi kom inn på tema gravide og slanking. Vi begge var enig om at det å slanke seg under graviditeten for å få minst mulig barn er jo helt tåpelig. Hvorfor utsette barnet for noe slikt? Ikke nok med at en kanskje slanker seg, men de trener jo som gærninger også. Jeg er jo selv en slik som ikke dytter i meg alt jeg kommer over av mat og godteri, men jeg koser meg jo!

Så når jeg leste artikkelen om at det er en trend blandt andre gravide å få lavest mulig vekt på barnet blir jeg kvalm.

At det er ett press om å gå opp minst mulig i vekt, og at barnet skal veie under 3000 g..

Flere jordmødre er nå bekymret for en ny trend blant gravide om at det gir status å få små babyer.

Hanne forteller til magasinet at i hennes venninnegjeng, som består av ressurssterke kvinner i 30-årene, er det for øyeblikket flere som venter barn. Hun er urolig for at presset om å legge på seg lite og trene under hele svangerskapet, og komme kjapt tilbake i form etter fødselen, nå har spredt seg til fokus på det nyfødte barnets vekt.
Flere av venninnene hennes har vært åpne om at de ikke ønsker seg babyer som veier mer enn 3.000 gram. Gjennomsnittsvekten for norske nyfødte er 3.500 gram. Den nye trenden gir grunn til bekymring.

– Når gravide begrenser eget matinntak fordi de ønsker at babyen skal være liten, er det bekymringsverdig. Du skal ikke bestemme hvor stort barnet skal være, sier Hanne til magasinet.

Er de klar over hva de utsetter seg selv og barnet for etter fødsel? Forstår mødrene egentlig konsekvensene av å føde et underernært barn på kort og lang sikt? Barna må følges tettere opp etter fødselen og kvinner risikerer å ikke få fullammet barna fordi dette er energikrevende og krever at moren har et depot å ta av. Barn som fødes under laveste “normale” fødselsvekt har større risiko for ADHD, konsentrasjon og hukommelsessvikt. Barn som er underernærte ved fødsel er også mer utsatt for høyt blodtrykk og metabolske sykdommer som voksne.

Men igjen, jeg fikk beskjed om når jeg sleit som værst med oppkast og kvalmen og var bekymret for om barnet fikk i seg nok næring så sa de at barnet tar det den skal ha uansett. At det går utover min egen helse, og mine fettlagrene før barnet tar skade.. Så hvordan kan en slanke ett barn i magen? Men igjen om en spiser minimalt, at en kanskje lever på under 500 kcal, og en trener 5 ganger i uka så kanskje det påvirker vekten??

Jeg synes ihvertfall det helt forferdelig!!

64 days left!

Nå er det 64 dager igjen.. Det har gått fort! Jeg har nå gått 219 dager gravid! Vi har nå kommet oss inn i uke 31. Synes det ikke var så lenge siden jeg var 12 uker.. Haha.. Hvor har tiden blitt av??

Tenk at jeg nå er inn i 3 trimester.. To er gjennomført og jeg er inn i det siste og snart er en ferdig.. En merker at det begynner å bli tyngere, er vanskeligere å finne en god sovestilling, er blitt ekstremt tett i nesa IGJEN.. Bekkenet mitt er ikke noe deilig om dagen og igjen blitt mye trøtt, halsbrannen har kommet for fult, samt en har fortsatt ikke blitt kvitt oppkasten og kvalmen.. Hadde ikke akkurat en veldig våken periode i 2 trimester.. Leste jo overalt at 2 trimester skulle være så bra, for da fikk en tilbake energien og en følte seg mer vel.. Men dessverre så ble det ikke sånn hos meg.. Jeg hadde fortsatt store kvalmeperioder, ikke så mye oppkast, men det hendte.. Samt bekkenet mitt var jo ikke akkurat veldig samarbeidsvillig. Det var bedre en liten periode før jeg synes alt var like ille igjen. Men herregud.. Jeg skal ikke klage, folk har det verre enn meg! Samt at dette er jo bare for en liten periode av mitt liv, og det kommer noe vakkert ut av dette.

Men jeg kjenner av og til litt panikk, hva om noe går galt, hva om barnet ikke er friskt? En leser jo stadig om ting som skjer rett før, under fødsel og evt dagene etterpå. Så de dagene jeg kanskje ikke går etter å kjenner om det er liv, så har jeg en panikk følelse i det jeg legger meg.. Hvor jeg bare blir liggende å kjenne på magen, i håp om å kjenne ett spark eller en dytt.. Og når den kommer, så kommer lettelsen.. Mange hadde sikkert ringt føden opp til flere ganger, men jeg fremdeles ikke ringt eller dratt for å ta en ekstra sjekk.. Jeg vil ikke være til bry, samt at jeg føler at de hadde sett på meg som en hysterisk gravid dame, selv om de sikkert ikke hadde det.. Men jeg skal innrømme at jeg gleder meg til å kunne ligge på magen uten å kjenne noen som sier i fra: HEY! Flytt deg, ikke ligg på meg.. Haha… Eller å måtte gå på do hvert 5 min.. Omtrent.. Jeg må jo tisse hele tiden!!
Magen har blitt større, men jeg får jo fortsatt spørsmål på om jeg virkelig er snart 8 måneder på vei.. Og at jeg ikke er 4-5 måneder.. Men ikke alle får like store mager!!

Bilde av magen da jeg var 7 uker og i uke 30!

IMG_0012 IMG_0051

Er det min skyld? 

Vi var på ultralyd i går.. Da vi var på den ordinære ultralyden i uke 18 fikk vi beskjed om at navlestrengen lå i hjørne på morkaken. Og at de ville ha en kontroll i uke 30 for å sjekke veksten på den lille huleboern.

Kjente jeg gruer meg litt, en viste ikke hva de ville finne eller si.. Vi fikk se dette vakre vesnet i magen min. Alt så bra ut, hjerte var sterkt og fint. Men veksten var ikke som ønsket. Den var under “normalen” det er en avvik på -13%.

Men jordmor sa at siden jeg var liten ved fødsel så er det ikke uvanlig at vårt barn vil være lite ved fødsel. Det er vanlig at barnet tar veksten som mor hadde ved sin fødsel.

img_0005.jpeg

img_0006.jpeg

img_0003.jpeg

img_0007.jpeg

Så nå sitter jeg her og tenker, har jeg gjort noe feil? Er det min skyld at barnet ikke har blitt større? Har jeg gjort noe galt? Jeg har gått opp 8 kg til nå.. Og jordmor er fornøyd med vektøkningen.. Barnet tar jo det det skal ha uansett, det går utover meg og mine “fettlagre”. Men jeg kjenner jo at jeg sitter med følelsen på at jeg burde gjøre mer.. Men jeg kan ikke sitte å dytte i meg mat til en hver tid. Nei jeg får bare gjøre så godt jeg kan, spise så sunt jeg kan og ikke stresse over dette. Vi blir fulgt opp, og passet på. Om 4 uker så skal vi tilbake på ny kontroll. Så det blir spennende å se. 

Når ble du den som var gravid? 

Nå går jeg mot slutten av seks måneder. Jeg har 6 fullgåtte måneder på torsdag. Er veldig rart. Det begynner å nærme seg! Og ved det begynner alle spørsmålene.. Jeg vet jo at folk generelt er nysgjerrig… Men det finnes vel grenser for hva du skal vite? Og særlig om graviditeten min! 

Her forleden ble jeg spurt om vi viste hva det ble.. Jeg svarte at nei vi har valgt å ikke vite kjønnet på barnet.. Personen så på meg og lurte på om jeg spøkte.. Hvordan kunne vi gjøre ting klart om vi ikke viste kjønnet?? Og det var ikke det nok med det.. Men jeg hadde vel noen ønsker?? Jeg håpet vel på en jente eller gutt?? 

Jeg hadde uansett om jeg hadde vist hva det hadde blitt hadde jeg ikke gjort noe mer klart enn hva jeg har gjort nå.. 

Kommentar som; oi du kan ikke være langt på vei, eller oi dæven du spytter vel ut i morgen?? Disse to er like sårende.. Jeg er ganske liten enn så lenge. Er ikke store magen jeg har fått, men ikke alle får stor mage.. Og hvordan skal jeg være stolt av magen min om alle skal kommentere den hele tiden? Eller kommer med kommentarer som; bare vent du.. Plutselig så smeller det og da er magen der! 

Jeg har ingen formening om hvordan fødselen vil bli. Jeg aner ikke.. Og hvordan skal jeg vite? Jeg har ikke gjort dette før.. Alt jeg vet og er innstilt på er at dette kommer til å gjøre vondt!! Jævelig vondt unnskyld språket. Men jeg har ingen forventning eller forhåpning på hvordan dette vil bli. Jeg vet bare at jeg gleder meg til å møte dette vesnet!! 

Jeg vet du kanskje er nysgjerrig og at du egentlig kanskje bare bryr deg.. Men tenk om jeg skulle stilt deg alle disse spørsmålene til en hver tid?? 

Hilsen bolla og meg!! 

  

Søvn er oppskrytt!

I helgen var jeg i bursdag for nevøen min! Det var meget hyggelig å være der og møte familien igjen. Og en vet ikke når siste bursdag til enkelte er. Men slik er livet.

Min nevø fikk lego av meg, men jeg hadde jo ringt han for en stund tilbake, for å høre med han hva han ønsket seg. Og da fikk jeg jo en ganske god forklaring på den type legoen han vil ha. Og han fikk den typen, men han ønsket seg den aaaandre.. Og det fikk jeg høre.. Haha!! Han er nå søt da..

Siden rommet til frøkna her ikke har vært helt på plass, vært litt mangel på lagringsplass. Så fikk jeg en hylle seksjon av min søster. Så den fikk jeg montert den og satt ting på plass, og det ble så bra!
IMG_5203 IMG_5204 IMG_5205

Mangler bare å få rommet hvitt! Vil bli kvitt den rosa fargen! Hehe!

Magen har begynt å komme smått! Er nå 5 mnd på vei! Tiden går fort!!! Satser på at jeg nå kan snart få lov å se gravid ut og ikke bare tjukk.. Hehe!!
IMG_5200 IMG_5199

Er på dag to uten mannen. Kjenner det går utover søvnen min.. Sover litt dårlig. La meg halv 5 på lørdag, og bråvåknet klokken 8 på søndag morgen. I natt sovnet jeg rundt halv 3, våknet klokken 4, og igjen klokken 6, da stod jeg opp og begynte å jobbe. Kjenner dagene blir lange. De blir ekstra lange når en bare går hjemme. Ha en flott kveld!

 

Det ble plutselig enda mer virkelig!

Vi var på ultralyd, jeg hadde slitt en del med smerter i magen, ordentlig kramper. Og det gjorde meg jo bekymret. Siden kvalmen og var fortsatt veldig intens med fortsatt gode runder med oppkast blir en jo alltid litt bekymret. Selv om jeg hadde vært hos legen to uker før hvor han lyttet på magen min og jeg hørte tydelig at det var liv der, så var jeg litt bekymret over smertene og at jeg fortsatt ikke kjente liv der.. Jeg hadde jo lest på forum om mange som alt hadde kjent liv i uke 15.. Og her satt jeg i uke 18 og fortsatt ikke kjent noe liv…

Men vi satt der da, og ventet på ultralyden. Hele dagen tok en hel evighet.. Vi hadde time sent på kvelden. Så etter at vi hadde pratet en stund tittet hun på magen min.. Og der på skjermen så en liten skapning som beveget på seg som bare det! Det var fasinerende å se dette vesnet som ligger inne i magen min. Jeg kjente pulsen min sank, og at jeg kunne roe meg med.

Vi fikk vite at alt så bra ut, h*n ser frisk ut, ikke noe galt å se. Eneste er at vi skal tilbake i uke 30, som nå er 9 uker til! Vi skal bare se at veksten er som den skal. For navlestrengen ligger oppe ved hjørnet av morkaken.
IMG_0190 IMG_0191

Det er veldig rart.. Det er ett levende vesen i meg!! Og nå begynner jeg å kjenne liv mer eller mindre hver dag. 

 Magen kommer seg!!