Er det min skyld?

Nå er jo tiden for julebord i gang. Og da blir det jo medias tema utroskap.. Folk drikker seg fulle, også skjer det.. En går det ene skrittet for langt. Men hvor går egentlig grensen på utroskap? Hvor er grensen din? Når føler du at DU er utro? OG når er din partner utro? Har du lik grense for deg selv og din partner?

For meg er utroskap så fort en tenker på andre på en måte en ikke burde, flørting på arbeidsplass, over sms, mail, kaffemøter ol.. Når en oppsøker kontakten fra noen andre enn fra din kjære. Når du ikke lenger verdsetter personen du har hjemme. Men hvem sin skyld er det at du er utro? Hvem er skylden at du går dette skrittet for langt? Hvor legger en egentlig skylden? Jeg synes uansett hvordan forholdet du er i, så er det opp til deg selv å IKKE være utro, eller ikke gå dette skrittet for langt.. Hvis du kjenner du ikke er lykkelig, så SNAKK sammen, og har du prøvd å gjøre alt for å redde forholdet, men den andre ikke hjelper til, så vil IKKE det å gå til utroskap hjelpe. For å være så feig å være utro, for å så slå opp på den «lette måten». Det er en smerte som du hverken vil sette deg selv, den andre eller menneskene rundt. Vet du hvor mange du sårer ved å være utro? Ikke nok med at du sårer den andre halvdelen din, men du har familien, vennene rundt det hele. Alle disse har fått ett bånd til deg. Disse blir jo også såret og skuffet over dine handlinger.. Du utsetter de og for en smerte. Samt du vil sitte med en smerte og anger for resten av livet.. (Vil jeg tro)
images-3

Det er mange artikkler, som: Utroskap må ikke bety slutten, Det finnes ett liv etter utroskapen, Her er tegnenen på utroskap,

Hvis du er singel og har havnet med noe «kleint» med en kollega, så kan en følge noen råd her:
Slik håndterer dere julebord
.

For meg som har vært i x-antall forhold med utroskap, så er jeg selvfølgelig redd for at dette skal skje. Har en vært brent før, så blir en litt obs.. Men jeg kan ikke gå rundt å leve i en frykt. På om min partner skal være utro.. Uansett hva jeg gjør, så kan jeg ikke hindre det så lenge jeg fortsetter å gi min kjærlighet, oppmerksomhet, ærlighet, så er det ikke så mye mer jeg kan gjøre… Og hvis da partneren fortsatt er utro, er det fortsatt min skyld? Har jeg gjort noe galt? Er jeg ikke lenger sexy? Er jeg ikke like bra som dama du akkurat hadde sex med? Er jeg kjedelig i senga? Når sluttet du å bli tiltrukket til meg? Hvorfor har du ikke sagt noe? Alle disse spørsmålene popper inn når en opplever dette med utroskap. En føler en skyldfølelse på at den andre parten er utro.. En føler at en selv har gjort noe galt.. Men har en det? Er det egentlig den andre parten sin skyld at du tyr til å gå den veien? Istenfor å prate sammen?
images-4

For at ett forhold skal fungere må en ha kommunikasjon, ærlighet og ikke minst troskap. En må kunne ta opp ting som en kanskje ikke vil ta opp fordi en er redd for krangling, diskusjoner eller ubehageligheter.

Har du først driti på draget så VÆR ÆRLIG! Ikke lyv om det, ikke lag opp historier, eller få andre til å lyve for deg. Den andre parten vil tilsutt finne ut av noe, enten du vil eller ikke. Dette vil nødvendigvis ikke hjelpe forholdet og at det kan overleve, men det gjør det ikke verre! Selvom jeg ikke er den som tilgir utroskap (been there done that, never again) så kan det være at ditt forhold kanskje gjør det. Men igjen så har det litt på om dette er noe som har skjedd engang, eller noe som har vært en affære over lengere tid.

Det var jo alltid slik at det kun var mannen som var utro, at kvinner aldri var dette. Men i en undersøkelse gjort i Storbritania viser det seg at kvinner er like mye utro som menn, og kanskje til og med mer, selvom det og kan være at vi kvinner er mer ærlig om det enn menn. (vil du lese artikkelen kan du klikke her).
Jeg selv tror at vi er like «ille» på dette, tror ikke menn er mer utro enn kvinner og mottsatt. Det er jo slik i dagens samfunn at en ikke lenger kjemper for forholdet, og for da å slippe å ha den samtalen en bør har, så er en heller utro, og tar den «lette» veien ut.

Snakk sammen, vær sammen og stol på hverandre, går du rundt og frykter at partneren din er utro når vedkommende er på byen med venner så fortell om det, om du sitter inne med den type følelser og vedkommende ikke vet dette gjør det bare vondt verre. Kanskje din partner forstår deg og lar hver å dra ut, eller tar deg med ut. Jeg personlig synes at når en er i ett parforhold skal en ikke trenge å dra på byen sammen, da må dette være noe en kan gjøre sammen, ihvertfall gi den andre parten mulighet for å være med. Hvis vedkommende ikke vil, så har den ihvertfall fått tilbudet. Drar du på byen for å «sjekke» markede eller for å være «alene» gjør du dette på veldig feil grunnlag når du er i ett forhold. Ta vare på hverandre og ikke minst, glem ikke å lære å stole på den du er sammen med.

967886-9-1334442148293

Kommer du virkelig til å gjøre dette om 40 år!?!

Hei og hopp og god onsdag! Da var lillelørdag her! 🙂 Snart helg igjen! Kjenner at gleden for helgen ikke blir så høy som ellers.. For mannen drar bort fra og med fredag og blir borte i hele 9 dager.. NI dager.. Iiik.. Det blir 8 netter alene uten min mann.. Dette blir meget uvant!! Kjenner jeg gruer meg alt for å legge meg i sengen i viten om at mannen ikke kommer senere å legger seg :/ Men det skal nok gå bra.. Jeg finner nok tiden med å bake :p haha.. Jeg har alt bestemt meg for å bake masse brød!! Så dette kan jo bli spennende!! Jeg skal og få møte vakre Silje på tirsdagen! Så det bli kjempe koselig! Samt neste helg skal jeg møte venninne mine til lunsj! Det skal bli veldig koselig!!

I helgen så jobbet mannen som han alltid gjør med pappan sin. Jeg var ute for å handle inn til lørdags middag. (taco var mannens ønske:p) Så når jeg kjørte på vei hjemover så kom solen stikkende frem, så jeg tenkte på om mannen hadde solbriller.. Så jeg ringte han og spurte, og nei han hadde ikke solbriller, spurte da om han ønsket at jeg skulle komme med de til han, slik at han kunne få en litt bedre dag. Selvom solen er god nå som høsten er kommet så kan den være ubehagelig når en kjører. Han svarte med at joda hadde jo vært greit, men de var jo i Horten. Jeg satte inn varene fra butikken, smurte litt julebrød, tok med meg solbrillene hans og satte meg i bilen og kjørte til Horten.

Da jeg kom dit, så spurte pappan til Marius: Tenk om 40 år, da gjør du ikke dette.. Og jeg svarte fort: Jo, det hadde jeg faktisk gjort.. Og det kan jeg på hjertet si.. At om 40 år, kommer jeg fortsatt til å komme med slike ting til min mann.. Jeg vil at han skal ha det bra, og kan jeg hjelpe, så vil jeg det.. Det høres kanskje rart ut.. Men hvorfor skal det være anderledes nå enn om 40 år? Jeg vil elske han, og jeg vil fortsatt gjøre alt for han, selvom det har gått 40 år.

Det med kjærlighet er rart.. Hva en gjør for en person en elsker.. Men en kjenner forskjellen på en som en tror en elsker, eller mener der og da at en elsker, og en person en virkelig elsker. Jeg kjenner ihvertfall forskjellen. Forskjellen på hva jeg selv gir av meg selv, og hva jeg får tilbake. Ved å gi det en kan, men og få det en fortjener tilbake. Jeg har alltid gitt av meg selv 100%, og sjeldent fått noe tilbake. Men nå opplever jeg at når jeg gir, så får jeg tilbake, det er gjensidig. En føler ikke seg lenger tatt forgitt. Og det er en god følelse.

Jeg har en mann som gir alt av seg selv, og som tørr å vise følelser, en som kan snakke, en som kan gi kjærlighet. Jeg er heldig som har funnet en slik mann. En mann med stor M. Jeg vet at med denne mannen at jeg vil være lykkelig resten av mitt liv. Det er som ett ordtak jeg har kommet over: » Det handler ikke å finne den man vil gå til sengs med, men å finne den man vil våkne opp sammen med. Det handler heller ikke om hvem man vil leve livet sammen med, men å finne den man ikke kan leve uten. For i verden er du bare noen, men for noen er du hele verden.» Og dette er så sant, for det er en ting å finne den en kan leve med, men en annen ting å finne den en ikke kan leve uten.. For det er en forskjell i det.

Slik er det med alt i livet, venner, familie, kjæreste. Finne de som er verdt å kjempe for, og ta vare på disse. Vi lever alle i dag en «travel» hverdag. Ta kampene som er verdt å ta. Kjempe for de som er verdt å kjempe for, men ikke gi av deg selv uten at du får noe igjen. Ikke still opp for alle og en hver til en hver tid, som gjør at du selv ikke får tid til deg selv. Det er viktig å sette av egen tid. Tid til det DU selv vil gjøre. Det er viktig å ikke være den «perfekte» kjæresten, vennen, datteren/sønnen til en hver tid slik at det går utover deg selv. Husk det, og tenk litt over det 🙂

Håper du får en fin uke videre 🙂