Ja så var det på’n igjen! Det har vært en stund siden sist, men nå var det på tide.. I 5 år har jeg drøyd dette. Har ikke funnet motet, lysten eller «tiden» men nå var det på tide..
Det rosa rommet skulle nå endelig bli hvit!! Det har seg slik at Oliver våkner lett, han sover dårlig, eller rettere sagt han sover ikke.. haha! Så ett håp er at når vi bytter rom så finner han kanskje mer ro.. Han våkner av biler som kjører forbi, våkner grytidlig når jeg skal inn til Oslo(jeg drar 04.30), at folk prater på utsiden, slik at det kan være ett forsøk å prøve å flytte han fra sitt rom, og inn på det som til nå har vært gjesterommet. Og uansett om han ikke skulle inn dit så skulle det males.. Men da kan det nok være det hadde tatt 5 år til…
Jeg begynte tirsdag formiddag, det gikk ikke så fort siden jeg har en kropp som ikke orker allverden, men det var godt å føle en gjorde litt nytte av seg. Det har tært på meg lenge at jeg føler jeg ikke bidrar eller gjør noe fornuftig her hjemme. Så i dag tok jeg siste strøket! Alle vegger har nå fått 3 strøk! Jeg er utrolig fornøyd!!
Det er så stor forskjell å gå inn på det rommet nå! Helt utrolig!!
Nå gleder jeg meg bare til å innrede rommet, og fikse på gjesterommet!!! Er veldig spent!!
Det å bli mamma skal være fantastisk. Det er bare glede og moro. Alt jeg hørte når jeg var gravid var hvor flott alt var, spedbarn sov masse på dagen, en fikk tid til å lade. Spiste de av puppen var alt så bra for da slapp man styr med flasker, og det var jo tross alt det beste for barnet..
Joda det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg elsker mitt barn, elsker han mer enn mitt eget liv. Han betyr alt. Men jeg skal innrømme at det å bli mamma frarøver deg en del ting. Og til tider blir en gal og har lyst å bare sette seg i bilen og kjøre avgårde. Parforholdet får seg en støyt og en prioriteter ikke seg selv på samme måte. Eller hverandre..
Søvn!!!!!
Vi har ett barn som har siden nyfødt alder aldri likt å sove.. og jeg mener ALDRI likt å sove. Da vi fikk barn fikk jeg høre den: sov når barnet sover, og nyfødte sover hele tiden.. haha det gjaldt ikke vårt barn! Var vi heldig sov han 20 min sammenhengene..
Men dette skulle bli bedre etter som han ble eldre,. 2 år senere.. nei.. fortsatt x antall oppvåkninger på natta og vi er riktig så heldig er ungen våken flere timer i strekk om natta..
Å gå på do alene
Selv nå etter 2 år som mamma vet jeg fortsatt ikke hva det er å gå på do alene. I det en nærmer seg toalett døra, så enser ungen at hei, mamma skal inn der, og alene? Nei nei.. Det kan en ikke tillatte.. Så det ender med at du kan enten lukke døra og ha en unge stående på utsiden og skrike og hamre på døra.. Eller.. La døra stå åpen, og håper ingen kommer inn hoved døra..
Barnefri
Når en først har barnefri så gjør en som regel husvask, klesvask ol, en våkner grytidlig nettopp fordi en er vant til det, men og fordi en har hatt en hel natt med søvn!!!!
Når en har barnefri så er det ikke; woho vi kan feste, men mer: hva haster mest? Og skal vi bare gå å legge oss nå??!!!!
Å spise frokost i ro og fred
Å spise frokost er ikke bare bare når en får barn, i det en egentlig er klar for å spise selv er barnet ferdig og skal ha din fulle og alene oppmerksomhet, eller nekter og spise, og skal ha din mat, så da ble det en smule til mor
Å være fyllesjuk dagen derpå
Når en får barn så finnes det ikke dager hvor en kan være fyllesjuk.. En kan ikke bruke dagen derpå å komme seg, fordi en må hente barnet, eller får barnet hjem, og det er som regel ikke på kvelden slik at du har dagen å komme deg på og bare ligge på sofaen
Å være syk
Å være syk er vel noe som ikke finnes når en er mamma. Blir man blir syk, kan ikke bare legge seg ned og sove og ikke gjøre noe. For du har en liten en som ikke skjønner at mamma er syk og må hvile.
Dusje!
Å! Det å kunne ta seg en dusj, og nyte dusjen, hahah nei det kan du glemme.. er bare å hoppe i dusjen og gjøre deg raskest mulig før hele badet er raset.
Egentid
Hva er det? Nei det har jeg ikke hørt om.. Har barn jeg..
Å bare skulle ut en tur
Det å bare dra ut spontant med ett lite barn er ikke bare bare. Når spiste han sist? Har han sovet? Ekstra klær til søl, bleier, våtservietter mat, leker.. bare å pakke sekken!
Men så oppi det hele; når han lille kommer tuslende ser på deg og sier mamma så glemmer man alt dette. Gleden av å se han mestrer ting, gleden av å se at han er lykkelig. Han gir de beste klemmene, viser ordentlig kjærlighet til de rundt seg. De få gangene han har tid til å sitte fanget og bare kose de tar jeg i mot med åpne armen og nyter hvert sekund.
Når han smiler til deg, løper mot deg og hiver seg i armene mine så er alt glemt! Det er i bunn og grunn livets beste gave!
Hvorfor er det slik at når en du bryr deg om er syk, dårlig eller har noen plager så maser du på at vedkomne skal gå til lege? Vel det er jo fordi at du bryr deg om vedkommende.. Men hvorfor er en ikke like streng med seg selv?
Hvis min mann er dårlig, så er jeg veldig på å peke finger på han og be han om å undersøke plagene. Men om jeg blir dårlig så kan en fint vente med å se om det går over. Hvorfor er det slik??
For 2 år siden så begynte jeg med plager som at jeg glapp ting. Jeg kunne holde i ett glass og plutselig holdt jeg ikke glasset lenger. Jeg mistet all kraft i hånden. Så før sommeren begynte plagene å eskalere seg. Plutselig begynte jeg å få smerter i armen, skuldrene brant og benet mitt begynte med kramper og nummenhet. Min mann sa til meg allerede for 2 år siden at jeg skulle komme meg til legen og sjekke opp dette med armen og hvorfor kraften plutselig forsvant.. Men som alltid så feide jeg det under tepper og tenkte «det går nok over»
Dog min mann fikk meg til å dra til legen for å ta en sjekk, hvor han henviste meg til MR av nakken. Dette var mest med tanke på armen min, og ikke benet.
MR ble tatt og det ble påvist prolaps i nakken. Ikke en farlig prolaps, men en har en prolaps.
Men i august skjer det store når jeg skulle til toget. Jeg hadde akkurat den tiden jeg trengte, men når undergangen på togstasjonen var stengt, og jeg måtte løpe over på andre siden for å rekke toget så hadde jeg plutselig ikke noe ben å løpe på. Hele benet sviktet og jeg lå paddeflat på bakken. Smule flaut. Det kom heldigvis en snill mann som hjalp meg opp. Han fikk meg til en krakk ettersom jeg ikke hadde noe ben å stå på, det var null følelse i benet. I denne perioden hadde jeg og ufattelig smerter i bekkenet, var som å ha bekkenløsning på nytt, dog smerten var mer skjærende og vond. Fikk meg noen flotte blåmerker!
Her var min mann i klar tale: Enten så bestilte jeg legetime eller så gjorde han det for meg! Nå måtte dette sjekkes opp ordentlig..
Jeg dro til legen, og han sendte meg henvisning til MR. Samt at jeg fikk henvisning til fysio, ettersom smertene i nakken begynte å ta seg opp, pluss at jeg har nakke som går opp i øra fordi jeg ikke klarer å senke de.
MR av ryggen viste ikke noe, der var alt bra, så det var ingen prolaps der. Puh! Da var dette bare ett engangstilfelle..
Men smertene nede i korsryggen og bekkenet var dessverre ikke borte, det var fortsatt veldig vondt. Så etter noen behandlinger hos fysio ble det bestemt å koble på en kiropraktor som kunne knekke meg opp litt. Da kiropraktoren spurte meg spørsmål og undersøkte meg så sa han: symptomene som du har og hvordan reaksjon kroppen du har, har du prolaps.. Hvor jeg sier: nei, ingen prolaps her, har tatt MR.. Kiropraktoren stilte spørsmål ved dette da alle symptomene tilsa dette.. Men han gikk med på å behandle meg. Så han satte meg opp på time, og da han undersøkte meg nærmere og traff ett punkt på rompa sa han: du har noe som heter piriformis.. Jeg lå på benken og sa: atte hva for noe??
Det viser seg at jeg har isjialgi forårsaket av stram piriformis. Som igjen vil si at muskelen i rompa presser på isjas nerve mi..
Jeg fikk så nåle behandling, vi var optimistiske på at dette var rett behandling. Problemet ble at jeg ble verre.. Området er så betent at når vi rotet nedi der ble det mer hissig og forbanna som kiropraktoren så pent sa det..
Etter dette ble han litt usikker på hva han skulle gjøre.. Så etter litt om og men ble det bestemt at jeg skulle på MR av bekkenet og til nevrolog. Han stakk meg med nåler på venstre og høyere ben. På høyere kjente jeg alt, mens på venstre var det meget liten følsomhet. Det var veldig rart når han sa: kjenner du dette? Og jeg spørr: kjenner hva?? Og når en da ser at han poker meg med en nål, så blir det litt: Hmm ok.. du stikker meg med nål men jeg kjenner det ikke..
Så nå venter vi bare, jeg skal til nevrolog på onsdag, veldig spent.. Men kiropraktoren har gitt meg beskjed om å ikke ha for høye forhåpninger eller forventninger til dette, dette blir nok ikke løst på en to tre.. Jeg har gått for lenge med disse smertene til at det er en easy fix.. Det er veldig frustrende, jeg har slitt med å føle meg veldig ubrukelig og det at jeg er sykemeldt hjelper ikke på.. Jeg føler meg ubrukelig hjemme da jeg ikke har mulighet til å bære og løfte vår sønn som jeg ønsker. Han skal helst ikke bli bært av meg i det hele tatt.. Jeg har fått streng beskjed av kiropraktoren på at jeg må tillate meg nå å være syk.. Og de som kjenner meg vet jo hvor bra det funker..
Så hvem vet om jeg hadde giddet og hørt på min mann for 2 år siden kanskje hadde sluppet unna disse plagene og denne prosessen?? Hvem vet… Men jeg vet i hvertfall nå: sjekk det opp med engang, ikke gå å vent!!!
