Jeg har aldri i mitt liv vært så mye forkjølet og hatt omgangssyken som nå. Disse barna fra barnehagen drar med seg mye rart hjem..
Nå starter jeg på en pencillin kur for mellomørebetennelse.. Jeg våknet opp natt til mandag med en helvetes smerte i øre.. Dette vedvarte samt at jeg har en dott i øre som ikke forsvinner.. Det er ufattelig ubehagelig å ikke høre på det ene øret..
Og det er veldig frustrende.. Både at vi blir gående og hangle, og at barna våre går å hangler.. Nettopp fordi foreldre sender barna tilbake i barnehagen før de er friske. Jaja han hadde feber i går kveld, men ikke noe i dagtidlig, da går det nok bra.. Nei! Det gjør ikke det.. Det er en grunn til at det er 24 timer ved feber og 48 ved oppkast.. Nettopp for å forhindre at smitten sper seg eller ikke blir borte.. Særlig ved oppkast. Det er så viktig at barnet er hjemme 48 timer etter siste runde med diare eller oppkast.. Og ja, jeg vet hvor frustrende det er, og at du føler du ikke kan ta flere sykt barn dager, men du er nødt til det.. Rett etter jul hadde vi Oliver hjemme i 1,5 uke!!! Fordi han kasta opp HVER kveld!! Det var snakk om en gang i døgnet, og han var super pigg hele dagen, men han kastet likevel opp hver kveld..
Så vær så snill! Tenk to ganger før du sender barnet i barnehagen!!
På fredag var jeg ett homeparty hos en venninne. En felles bekjent av oss skulle vise frem interiør ting. Jeg tenkte at jeg kunne jo dra bare for å være litt sosial. Det blir jo ofte at en ikke er så sosial til det daglig, for jobb og familie tar tid, samt de huslig plikter.
Jeg hadde ikke tenkt til å kjøpe noe, jeg tenkte bare å stille opp, skravle litt også dra hjem.. Men pokker så mye fint!!! Jeg er en som blir fort revet med! Så når en så på disse tingene, så bare måtte jeg ha det.. Godt jeg ikke hadde noe innabords for da tror jeg kanskje det hadde blitt dyrt for lommeboka! Hahah!
Men produktene vi så på kommer fra Perfect Home. Du kan lese mer om produktene her.
Her er noe av produktene som Alice viste frem:
Dersom du finner noen av produktene interessante kan du kontakte Alice!
Gårdagens store mission var å få tak i hyller til lillegutt sitt rom. Jeg synes det er litt tomt inne på rommet, og får ikke helt til å møblere rommet. Etter at jeg malte og satte inn ting der følte jeg at noe manglet.
Så i går dura Jorun og meg inn til IKEA! Det var hyggelig å ha med noen på turen og ikke minst på IKEA.
IKEA i seg selv er jo ett rent helvete, sure gubber, grinete unger og hysteriske kjerringer som virrer og er her og der. Og det er jo HELT naturlig å sette vogna MIDT i veien hvor andre går! Så vi ble enig om at par som overlever IKEA er jo egentlig et par som varer livet ut!
Vi var der kl 11.30 og kl 16.24 kom vi oss endelig ut.. Da kjente vi begge at vi hadde fått nok. Jeg fikk ikke helt bestemt meg for hvordan type hylle jeg ville ha.. Virra ganske mye selv skal jeg innrømme.. Men det var mest i mitt eget hodet.
Men jeg bestemte meg for at det ble ett nytt stellebord, og en hylle enn så lenge. Så får vi se om en må handle noe mer etterhvert.
Det ble dette stellebordet, som er helt genialt, fordi det kan bli ett skrivebord når junior blir større, og denne hyllen
Vi kom oss ned til selvbetjeningsområdet. Fant varer vi skulle ha.. I det vi fant mine varer så kom spørsmålet, får vi plass til dette i bilen?? Ja jeg har en stasjonsvogn, men helt ærlig, BMW 3 serie stasjonsvogn, er IKKE STOR! For den er veldig smal i toppen av bilen og på siden, så det er ikke akkurat mye plass en har i den.. Men vi trilla oss mot kassa, betalte og tenkte dette får bare gå..
Vi rulla mot bilen, hvor Jorun sier: Jeg glemte egentlig hvor liten bil du har..
Vi flytta på sete til junior, og la ned setene på andre siden.. Og søren tror du ikke vi fikk plass? Det endte med to brukne negler og to kutt fra pappen på to av fingrene mine.. Men men, vi fikk inn alt! Hadde jo til og med fått plass til mer!
I fjor kjøpte min mann en Mustang. Han hadde lenge pratet om Porsche, så når det plutselig ble en Mustang ble jeg litt overrasket. Men pytt pytt, det var noe han ønsket seg. I begynnelsen gjorde det meg ingenting at han hadde denne bilen. Min mann er jo en rastløs sjel, det må skje noe hele tiden fra tid til annen. Han har perioder hvor han klarer å være rolig og bare sitte og se på TV. Men når den tiden er over så går han å trasker hjemme og vet ikke helt hva han skal ta seg til.
Han fikk bilen i januar, og allerede i februar begynte jeg å kjenne på det. Det begynte først med litt frustrasjon, også begynte det med sinne.
Jeg følte meg forlatt, følte meg ubetydelig. Og følte han prioriterte bilen og å dra på verksted mer enn å være med oss. Jeg følte at verdiene som ble satt når vi ble kjærester ikke lenger gjaldt. Da vi ble kjærester så var Marius veldig opptatt av at en ikke trengte alenetid, en skulle ikke ha behov for å gjøre ting alene, og alt en gjorde var for å skape ting sammen. Så kom denne bilen. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe og følte at så fort jeg kom hjem fra jobb så forsvant min mann til verksted hvor bilen stod. Hvor jeg fikk stadig setningen «jeg blir ikke så lenge, maks 2 timer». Det ble aldri disse to timene, det ble 3-4 timer+++. Noe som i begynnelsen ikke plaget meg sånn egentlig. Men når det skjedde gang på gang, så ble jeg tilslutt lei. Så jeg sa at det var ikke noe poeng at han ga meg en tid, for den ble aldri overholdt.
Det ble mye uenigheter, og jeg ble tilslutt innelukket og klarte ikke å snakke med han, fordi alt dreide seg om denne jævla bilen. Hele dagen så var det videoer, mobilprat og det eneste han tenkte på. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Det var ikke sånn han så det, men mine følelser var slik. Og en hver kvinne, kjenner seg igjen at en ikke alltid klarer å kontrollere slike følelser.
Følelsen av å bli byttet ut var vel det jeg følte en periode. Jeg ble tilslutt bare en person Marius delte hus og barn med.. Jeg klarte ikke å finne glede i denne bilen som han så pent hadde sagt var skaffet til oss. Siden vi hadde solgt båten i forbindelse med familie økning skulle dette bli noe vi som familie skulle gjøre sammen. Men jeg klarte ikke å se det slik når all hans tid og fokus var på denne bilen. Jeg kjente det brant i meg hver gang telefonen hans ringte og det ble bil prat. For en samtale som egentlig ville ta 10 min ble plutselig til 30-60 min..
Jeg følte også at jeg ble stuck hjemme, for han dro jo til verkstedet, og jeg kunne jo ikke dra noe sted så lenge Oliver sov.. Ikke det at jeg hadde dratt så mye ut i forkant, men den følelsen å bli tvunget til å bli hjemme ble så massiv at jeg begynte å bli mer og mer amper og irritert. Jeg følte til tider at det var bare sånn det skulle være, fordi jeg hadde ingen hobbyer så hvorfor måtte jeg dra ut av huset?? Og det var jo min egen feil at jeg ikke hadde bedre ting å gjøre enn å være hjemme..
Det hjalp ikke på at vi hadde snakket om å pusse opp kjøkkenet, vi måtte bare spare opp først, og siden jeg ikke på det tidspunktet hadde penger til det, så kjøpte han seg bil.. Det ballet på seg av frustrasjon. Bilen ble mer og mer negativt ladet hos meg. Det ble så ille at han ikke kunne snakke om denne bilen til meg. Noe Marius ønsket da han ville inkludere meg i dette, og hadde vel ett håp at vi kunne gjøre dette sammen, men det ble veldig vanskelig når bilen stod ett helt annet sted enn her hjemme hvor vi hadde vårt barn..
I august måned så flyttet han bilen hjem i garasjen her. Det var nok mest pga meg, men også for å spare penger. Det var jo ikke gratis å ha bilen stående der borte.
Etter mye og mange diskusjoner, alle kortene på bordet fikk vi snakket ut. Han om sine følelser, og meg om mine. Jeg fikk forklart at når jeg «nægget» og var «bitch» valgte han heller å forlate «åstedet» og jeg «nægget» og var bitch fordi jeg følte han aldri var «tilstede» her hjemme da det var mest mulig research på denne bilen som ble gjort. Vi ble enig om noen klare «retningslinjer» som måtte følges ved at bilen er her hjemme. Og jeg kjenner at nå, så plager det meg ikke at han stikker ut i garasjen og holder på der, for er det noe, så kan jeg bare be han komme inn, og skal jeg ut, leverer jeg bare babycallen til han også kan jeg dra noe sted om jeg måtte ønske…
Så det ble kanskje en win win for alle! Kanskje mest for meg da..
Så får vi se etterhvert om dette blir moro for hele familien, eller bare pappaen 😉
Ja så var det på’n igjen! Det har vært en stund siden sist, men nå var det på tide.. I 5 år har jeg drøyd dette. Har ikke funnet motet, lysten eller «tiden» men nå var det på tide..
Det rosa rommet skulle nå endelig bli hvit!! Det har seg slik at Oliver våkner lett, han sover dårlig, eller rettere sagt han sover ikke.. haha! Så ett håp er at når vi bytter rom så finner han kanskje mer ro.. Han våkner av biler som kjører forbi, våkner grytidlig når jeg skal inn til Oslo(jeg drar 04.30), at folk prater på utsiden, slik at det kan være ett forsøk å prøve å flytte han fra sitt rom, og inn på det som til nå har vært gjesterommet. Og uansett om han ikke skulle inn dit så skulle det males.. Men da kan det nok være det hadde tatt 5 år til…
Jeg begynte tirsdag formiddag, det gikk ikke så fort siden jeg har en kropp som ikke orker allverden, men det var godt å føle en gjorde litt nytte av seg. Det har tært på meg lenge at jeg føler jeg ikke bidrar eller gjør noe fornuftig her hjemme. Så i dag tok jeg siste strøket! Alle vegger har nå fått 3 strøk! Jeg er utrolig fornøyd!!
Det er så stor forskjell å gå inn på det rommet nå! Helt utrolig!!
Nå gleder jeg meg bare til å innrede rommet, og fikse på gjesterommet!!! Er veldig spent!!
Det å bli mamma skal være fantastisk. Det er bare glede og moro. Alt jeg hørte når jeg var gravid var hvor flott alt var, spedbarn sov masse på dagen, en fikk tid til å lade. Spiste de av puppen var alt så bra for da slapp man styr med flasker, og det var jo tross alt det beste for barnet..
Joda det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg elsker mitt barn, elsker han mer enn mitt eget liv. Han betyr alt. Men jeg skal innrømme at det å bli mamma frarøver deg en del ting. Og til tider blir en gal og har lyst å bare sette seg i bilen og kjøre avgårde. Parforholdet får seg en støyt og en prioriteter ikke seg selv på samme måte. Eller hverandre..
Søvn!!!!!
Vi har ett barn som har siden nyfødt alder aldri likt å sove.. og jeg mener ALDRI likt å sove. Da vi fikk barn fikk jeg høre den: sov når barnet sover, og nyfødte sover hele tiden.. haha det gjaldt ikke vårt barn! Var vi heldig sov han 20 min sammenhengene..
Men dette skulle bli bedre etter som han ble eldre,. 2 år senere.. nei.. fortsatt x antall oppvåkninger på natta og vi er riktig så heldig er ungen våken flere timer i strekk om natta..
Å gå på do alene
Selv nå etter 2 år som mamma vet jeg fortsatt ikke hva det er å gå på do alene. I det en nærmer seg toalett døra, så enser ungen at hei, mamma skal inn der, og alene? Nei nei.. Det kan en ikke tillatte.. Så det ender med at du kan enten lukke døra og ha en unge stående på utsiden og skrike og hamre på døra.. Eller.. La døra stå åpen, og håper ingen kommer inn hoved døra..
Barnefri
Når en først har barnefri så gjør en som regel husvask, klesvask ol, en våkner grytidlig nettopp fordi en er vant til det, men og fordi en har hatt en hel natt med søvn!!!!
Når en har barnefri så er det ikke; woho vi kan feste, men mer: hva haster mest? Og skal vi bare gå å legge oss nå??!!!!
Å spise frokost i ro og fred
Å spise frokost er ikke bare bare når en får barn, i det en egentlig er klar for å spise selv er barnet ferdig og skal ha din fulle og alene oppmerksomhet, eller nekter og spise, og skal ha din mat, så da ble det en smule til mor
Å være fyllesjuk dagen derpå
Når en får barn så finnes det ikke dager hvor en kan være fyllesjuk.. En kan ikke bruke dagen derpå å komme seg, fordi en må hente barnet, eller får barnet hjem, og det er som regel ikke på kvelden slik at du har dagen å komme deg på og bare ligge på sofaen
Å være syk
Å være syk er vel noe som ikke finnes når en er mamma. Blir man blir syk, kan ikke bare legge seg ned og sove og ikke gjøre noe. For du har en liten en som ikke skjønner at mamma er syk og må hvile.
Dusje!
Å! Det å kunne ta seg en dusj, og nyte dusjen, hahah nei det kan du glemme.. er bare å hoppe i dusjen og gjøre deg raskest mulig før hele badet er raset.
Egentid
Hva er det? Nei det har jeg ikke hørt om.. Har barn jeg..
Å bare skulle ut en tur
Det å bare dra ut spontant med ett lite barn er ikke bare bare. Når spiste han sist? Har han sovet? Ekstra klær til søl, bleier, våtservietter mat, leker.. bare å pakke sekken!
Men så oppi det hele; når han lille kommer tuslende ser på deg og sier mamma så glemmer man alt dette. Gleden av å se han mestrer ting, gleden av å se at han er lykkelig. Han gir de beste klemmene, viser ordentlig kjærlighet til de rundt seg. De få gangene han har tid til å sitte fanget og bare kose de tar jeg i mot med åpne armen og nyter hvert sekund.
Når han smiler til deg, løper mot deg og hiver seg i armene mine så er alt glemt! Det er i bunn og grunn livets beste gave!
Hvorfor er det slik at når en du bryr deg om er syk, dårlig eller har noen plager så maser du på at vedkomne skal gå til lege? Vel det er jo fordi at du bryr deg om vedkommende.. Men hvorfor er en ikke like streng med seg selv?
Hvis min mann er dårlig, så er jeg veldig på å peke finger på han og be han om å undersøke plagene. Men om jeg blir dårlig så kan en fint vente med å se om det går over. Hvorfor er det slik??
For 2 år siden så begynte jeg med plager som at jeg glapp ting. Jeg kunne holde i ett glass og plutselig holdt jeg ikke glasset lenger. Jeg mistet all kraft i hånden. Så før sommeren begynte plagene å eskalere seg. Plutselig begynte jeg å få smerter i armen, skuldrene brant og benet mitt begynte med kramper og nummenhet. Min mann sa til meg allerede for 2 år siden at jeg skulle komme meg til legen og sjekke opp dette med armen og hvorfor kraften plutselig forsvant.. Men som alltid så feide jeg det under tepper og tenkte «det går nok over»
Dog min mann fikk meg til å dra til legen for å ta en sjekk, hvor han henviste meg til MR av nakken. Dette var mest med tanke på armen min, og ikke benet.
MR ble tatt og det ble påvist prolaps i nakken. Ikke en farlig prolaps, men en har en prolaps.
Men i august skjer det store når jeg skulle til toget. Jeg hadde akkurat den tiden jeg trengte, men når undergangen på togstasjonen var stengt, og jeg måtte løpe over på andre siden for å rekke toget så hadde jeg plutselig ikke noe ben å løpe på. Hele benet sviktet og jeg lå paddeflat på bakken. Smule flaut. Det kom heldigvis en snill mann som hjalp meg opp. Han fikk meg til en krakk ettersom jeg ikke hadde noe ben å stå på, det var null følelse i benet. I denne perioden hadde jeg og ufattelig smerter i bekkenet, var som å ha bekkenløsning på nytt, dog smerten var mer skjærende og vond. Fikk meg noen flotte blåmerker!
Her var min mann i klar tale: Enten så bestilte jeg legetime eller så gjorde han det for meg! Nå måtte dette sjekkes opp ordentlig..
Jeg dro til legen, og han sendte meg henvisning til MR. Samt at jeg fikk henvisning til fysio, ettersom smertene i nakken begynte å ta seg opp, pluss at jeg har nakke som går opp i øra fordi jeg ikke klarer å senke de.
MR av ryggen viste ikke noe, der var alt bra, så det var ingen prolaps der. Puh! Da var dette bare ett engangstilfelle..
Men smertene nede i korsryggen og bekkenet var dessverre ikke borte, det var fortsatt veldig vondt. Så etter noen behandlinger hos fysio ble det bestemt å koble på en kiropraktor som kunne knekke meg opp litt. Da kiropraktoren spurte meg spørsmål og undersøkte meg så sa han: symptomene som du har og hvordan reaksjon kroppen du har, har du prolaps.. Hvor jeg sier: nei, ingen prolaps her, har tatt MR.. Kiropraktoren stilte spørsmål ved dette da alle symptomene tilsa dette.. Men han gikk med på å behandle meg. Så han satte meg opp på time, og da han undersøkte meg nærmere og traff ett punkt på rompa sa han: du har noe som heter piriformis.. Jeg lå på benken og sa: atte hva for noe??
Det viser seg at jeg har isjialgi forårsaket av stram piriformis. Som igjen vil si at muskelen i rompa presser på isjas nerve mi..
Jeg fikk så nåle behandling, vi var optimistiske på at dette var rett behandling. Problemet ble at jeg ble verre.. Området er så betent at når vi rotet nedi der ble det mer hissig og forbanna som kiropraktoren så pent sa det..
Etter dette ble han litt usikker på hva han skulle gjøre.. Så etter litt om og men ble det bestemt at jeg skulle på MR av bekkenet og til nevrolog. Han stakk meg med nåler på venstre og høyere ben. På høyere kjente jeg alt, mens på venstre var det meget liten følsomhet. Det var veldig rart når han sa: kjenner du dette? Og jeg spørr: kjenner hva?? Og når en da ser at han poker meg med en nål, så blir det litt: Hmm ok.. du stikker meg med nål men jeg kjenner det ikke..
Så nå venter vi bare, jeg skal til nevrolog på onsdag, veldig spent.. Men kiropraktoren har gitt meg beskjed om å ikke ha for høye forhåpninger eller forventninger til dette, dette blir nok ikke løst på en to tre.. Jeg har gått for lenge med disse smertene til at det er en easy fix.. Det er veldig frustrende, jeg har slitt med å føle meg veldig ubrukelig og det at jeg er sykemeldt hjelper ikke på.. Jeg føler meg ubrukelig hjemme da jeg ikke har mulighet til å bære og løfte vår sønn som jeg ønsker. Han skal helst ikke bli bært av meg i det hele tatt.. Jeg har fått streng beskjed av kiropraktoren på at jeg må tillate meg nå å være syk.. Og de som kjenner meg vet jo hvor bra det funker..
Så hvem vet om jeg hadde giddet og hørt på min mann for 2 år siden kanskje hadde sluppet unna disse plagene og denne prosessen?? Hvem vet… Men jeg vet i hvertfall nå: sjekk det opp med engang, ikke gå å vent!!!
Vi var hos legen her for litt siden og tok en blodprøve av lillemann. Det tok laaaaaang tid før vi fikk noe svar. Jeg måtte til og med purre på legen for å få svaret.
Da en endelig får svar så får vi en sms hvor det står:
Hei ! Blodprøvene viste noe høy IgA, forenelig med melkeallergi, forøvrig var alle blodprøvene fine.
Jaha, forhøyet IgA.. Hva er Iga? Hva gjør en med dette? Skal vi kutte ut alt av melkeprodukter? Er han allergisk mot melkeprotein eller laktose? Vil han vokse av seg dette? Er det noe vi kan gjøre?
Så jeg ringte legekontoret, og fikk beskjed om nei her måtte vi inn til samtale til legen, for å snakke om dette. Ok, så vi fikk legetime, duret dit og legen kan egentlig ikke gi oss noe svar i det hele tatt. Han kunne vise oss resultater, og vise oss svarene, men han kunne ikke si hva allergien var. Om det var melkeallergi eller en annen matallergi. Altså.. Hva? Her i sms skrives det at det forenlig med melkeallergi, men nå sier du at du ikke vet? Altså… Hallo.. Så svaret vi fikk var: Jeg må henvise dere til sykehuset, så må de fortelle dere videre hva dere må gjøre.
Ok, greit nok, men hva gjør vi i mellomtiden? Skal vi nå unngå alt av melkeprodukter? Jeg synes det er helt håpløst, denne smsen kunne da alt inneholdt dette. Vi kunne fått dette over telefon, istedenfor å møte opp der, og vente over 20 min på å komme inn til legen for å så få beskjed at nei han kan ikke hjelpe oss, dette må dere ta med sykehuset. Det blir for dumt. Jeg føler at ansvaret bare blir dyttet vekk, at nei siden sykehuset allerede har vært involvert kan de ta resten også.. Legen viste jo dette når vi bestilte timen på hva vi lurte på, så om han viste at dette kunne han ikke svare på så kunne denne beskjeden blitt gitt på en annen måte.
Jeg er frustrert, og oppgitt over at en må finne ut av alt selv mer eller mindre. Og det er ikke bare bare å finne produkter som ikke inneholder melk, greit nok at det står det ikke inneholder melk, men en del produkter har melkeprotein i seg, så da er en jo like langt om det viser seg å være melkeprotein allergi. Det var jo det som ble trodd når han var rundt 4 måneder og måtte av puppen og begynne på erstatning. Og det var en ting da når han var så liten, men nå å lage mat hvor dette proteinet ikke er, er håpløst. Føler at en blir satt veldig til seg selv på dette. En må finne ut mye selv, og en får ikke hjelp så lenge ikke krever og maser om hjelp. Noe jeg finne veldig rart da dette er snakk om ett lite barn.
Oliver blir heldigvis ikke «kjempe» dårlig av melkeprodukter, han kan av og til få litt hudreaksjoner, og løs mage. Dog får han i seg REN melk får han mye luft, og det blir en del gråt og smerte på han, slik at det får han ikke. Men vi har gitt han ting som er behandlet av melk, men nå blir det å prøve alt av laktosefrie produkter, og se om det hjelper på huden og magen.
Hvis jeg sier lege, hva tenker du da? Jo som regel mann, sier jeg it-konsulent, tenker en også mann. Snekker/håndverker – mann, rørlegger og elektrikker – mann. Hore – kvinne. Sykepleier – kvinne. Barnehageassistent – Kvinne. Jordmor – kvinne.. Leder? Mann.. Hvorfor er det slik? Vi lever i 2017, men fortsatt er yrkene vi velger kjønns-dominerte. Hvis en googler kjønnssegregert, vil en se mange artikler om hvilke yrker som er vanlig for kvinner, og hva som er vanlig for menn. I Studenttorget har de skrevet en artikkel om dette:
Norge i dag er arbeidslivet fortsatt relativt segregert, og det kan virke som om det er langt igjen før begrepet «typiske kvinne- og mannsdominerte yrker» forsvinner.
Og i det som blir kalt verdens mest likestilte land, velges det fortsatt overraskende tradisjonelt. Dette er det såkalte likestillingsparadokset, og grunnene er blitt heftig diskutert. Spesielt i kjølvannet av Harald Eias «Hjernevask», som pekte på forskjeller i kjønnenes biologi som en mulig kilde til forklaring. Debatten om arv og miljøs respektive påvirkningskraft pågår fortsatt i høyeste grad, og vil nok ikke stilne med det første. At det fortsatt finnes forskjeller i yrkesvalg er det imidlertid liten tvil om.
– Navnet på linjen kan også ha noe å si for kjønnsfordelingen. Når man tenker «datateknikk» tenker man kanskje på dataspill og hva som er inne i en datamaskin. Dette høres jo veldig guttete ut! Jenter har en tendens til å velge linjer som ikke har så tekniske navn. Linjer med navn som inneholder informasjon og kommunikasjon har mange flere kvinnelige søkere. For eksempel har linjen for kommunikasjonsteknologi, som har de fleste fagene med oss de første årene, nesten halvparten jenter, sier Ystmark.
Og det nevnes og at kvinner har ofte lavere ambisjoner for arbeidslivet enn hva menn har. Vi har ofte ikke ambisjoner å tjene mest, kommet høyt i ledelsen ol, grunnet at kvinner som oftest prioriterer familielivet ovenfor jobb. Dette er kanskje kvinnes «feil» at vi er mer interessert i det enn å komme opp i store posisjoner. For min egen del er ikke lykken det å ha den øverste topp jobben, eller tjene mest mulig om dette gjør at jeg ikke får se familien min. Lykke for meg er å ha en familie, og barn som har sine foreldre rundt seg, og at en har så en klarer seg. Alt handler om hva en er lykkelig med.
I Aftenposten er det også skrevet om dette, hvor de starter med:
Kvinner er mindre kjønnstradisjonelle når de velger fag og yrke enn tidligere, mens menn er like tradisjonstro. Det kan gi utfordringer for helsesektoren fremover.
Sakte og ujevn utvikling
Til tross for at flere kvinner velger utradisjonelt, er arbeidsmarkedet fremdeles temmelig kjønnsdelt i likestillingslandet Norge.
I ni av de ti mest vanlige yrkene for kvinner i Norge er mer enn 70 prosent kvinner. En tilsvarende situasjon for menn finner man i åtte av de ti mest vanlige yrkene for menn.
— Utviklingen går sakte og ujevnt. Noen kvinnedominerte yrker, som sykepleier og førskolelærer, har fått inn noen flere menn de siste 15 årene, mens det har blitt færre mannlige sosionomer for eksempel. Og yrker som dataingeniør og datatekniker har bare blitt mer mannsdominerte, sier Reisel.
Menn vil i mindre grad velge tradisjonelt kvinnedominerte yrker, fordi de mannsdominerte yrkene har bedre lønn, høyere prestisje og bedre arbeidsbetingelser.
Forskerne ved ISF peker på mønstre som kan forsterke kjønnsvalgene:
I mannsdominerte yrker, særlig i privat sektor, vil mangel på arbeidstakere med riktig kompetanse gjerne gjøre yrket mer attraktivt og lønnen høyere.
I mer kvinnedominerte yrker derimot, ofte i offentlig sektor, vil mangel på arbeidstakere med rett kompetanse oftere føre til at kompetansekravene senkes fremfor at lønnen settes opp for å konkurrere om de beste hodene.
— Selv om vi har kommet langt med likestilte normer ellers i samfunnet, så henger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet sammen med strukturer som deltidsarbeid, lønnsforskjeller og arbeidsmiljø i henholdsvis kvinnedominerte og mannsdominerte yrker, slik at utviklingen virker selvforsterkende, sier Reisel.
I 2025 mener Statistisk sentralbyrås at det vil være underskudd på rundt 35 000 med utdannelse innenfor pleie og omsorgsfag. Dette er grunnet av halvparten av befolkningen blir rekruttert. Dette vil KS- som har prosjektet «Menn i helse» snu på, via NAV får de arbeidssøkende menn som har arbeidserfaring, men som ikke ville valgt å bli helsefagarbeidere.
— Det er kun ti prosent menn ansatt i helsesektoren i dag. Vi ønsker å heve denne andelen. Både fordi det vil være avgjørende for å møte etterspørselen etter arbeidskraft her fremover. Og fordi det er viktig å speile brukerne av helsetjenester i større grad, sier Eli Sogn Iversen i KS, som er prosjektleder for «Menn i helse».
Forskerne ved Institutt for samfunnsforskning mener noe av årsakene til at kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet er seiglivet, er at det har vært større oppmerksomhet rundt å få kvinner til å søke seg til mannsdominerte fag og yrker, enn å få menn til å søke seg til kvinnedominerte fag.
Og her har de ett poeng, vi kvinner jobber hardt for likestilling, vi skal ikke holdes utenom, men hvorfor blir ikke menn behandlet på samme måte? Hvorfor er det ikke gjort mer arbeid for å få menn i typiske «kvinne-jobber»?
— Debatten har lenge dreid seg om at kvinnene tar for kjønnstradisjonelle yrkesvalg, men så er det jo omvendt. Det er mennene som velger som før, sier Teigen.
Hun peker på selvforsterkende prosesser i valg av utdanning, der jentene har mer å vinne enn guttene ved å velge utradisjonelt.
— For jentene er det en større gulrot å velge mannsdominerte fag og yrker, fordi det oftere leder til høyere lønn og status. For gutter er det ofte omvendt, sier Teigen.
Hun etterlyser mer eksperimentering med ulike tiltak i forbindelse med unges utdanningsvalg.
— Et utdanningsstipend for gutter som velger fag med overvekt av jenter, som helse- og omsorgsfag, kunne vært ett tiltak. Da kunne man gjort om deler av lånet til stipend ved fullført utdanning. Man vet ikke om det ville virke, men det er enkelt å prøve ut og evaluere i etterkant.
Vi lever i 2017, men fortsatt henger vi igjen på hvordan vi vil samfunnet skal være og hvordan det faktisk er.
Og hvorfor er det slik at i 2017 så er det fortsatt mammaer som er mamma. Hvorfor er fars rolle fortsatt svar?
Da er sommeren 2017 ferdig for i år. Altså ferien mener jeg.. Vi har hatt 4 uker ferie, det har vært godt med litt avkobling og litt mer tid med lillemann. En kjenner på at en ikke få mange timene sammen med han når en jobber..
Den første uken var dog lillemann på ferie hos tanta og besteforeldre. Det var kjekt i og med at vi skulle på litt utflukter som ikke er like lett å ha med han lille på. Samt at mor fikk sove litt ut.. Hehe!
Vi begynte med å dra på Tusenfryd, til og med mannen og jeg fikk kjørt noen karuseller. Så skulle vi på Bø sommarland. Men her måtte vi vente på at været var fint. Dagen vi skulle dra var det meldt knall vær, men det var for det meste overskyet, også fikk vi litt regn, dog temperaturen var ok.. Men men barna fikk badet og kost seg..
Ellers har vi for det meste vært hjemme, vi fikk låne boblebassenget til naboen, det har vært helt supert!! Så vi har fått litt avkobling i det etter at barna har lagt seg.
Siste uken av ferien så hadde vi helt barnefri. Jeg skal innrømme at det ble tomt, og litt trist, men og veldig godt.. Å sove litt lenger enn hva han lille bestemmer seg for. Nå sover han jo ikke heller ikke så tidlig på morgningen så er ikke bare å legge seg nedpå etter å ha vært våken noen timer. Vi leverte lillemann tirsdag til mamma og pappa, gubben skrudde litt bil, onsdagen spiste vi middag ut, det festligste var at vi dro kl 15 for å spise middag når vi hadde barnefri.. Hahah!! Så pakket vi for turen vi skulle på med naboen! Vi hadde blitt bedt med på bobil ferie med de! Så torsdag satte vi kursen mot Sverige! Vi hadde første overnatting på en liten stallplats i Arvika. En veldig fin plass for å sove bare for en natt og til en billig penge. Her fikk en tilgang til toaletter, dusj og Internett.
God gutten Tarek har funnet plassen i senga. Dog det var kun på dagtid, da det var gubben og jeg som sov der på natten.
På fredag dro vi videre til Karlstad. Her skulle vi bo på Bomstad Camping. Vi brukte rundt en time fra Arvika til Karlstad, camping plassen var en flott og stor camping. Ett flott sted å ha med barn på. Det var en kjempe flott strand der, og langgrunt. Vi vurderer å ha med junior der neste år, en kan leie hytter der. Flotte toaletter og dusj. En har også en kiosk inne på området, som har godt utvalg av mat, det er også en hyggelig restaurant som har fine middager til en billig penge. Vi var der fra fredag til og med søndag. Været på fredagen var fint, men det blåste en del, lørdagen fikk vi en god del regn, men også opphold, men solen gjemte seg litt. Men været stoppet ikke oss i å ha det hyggelig!
Vi var der sammen med ett vennepar av naboen, ett kjempe hyggelig par.
Selv kunne jeg tenkt meg bobil. Det er utrolig kjekt, en har alt en trenger i en bil, en må ikke ha med masse bagger pakke inn og pakke ut. En må bare putte det rett i bilen også har en alt en trenger der. Men så er det dilemmaet, vil vi ha båt eller bobil? Det eneste vi er enig om er at vi ønsker ikke hytte for øyeblikket, vi ønsker å kunne flytte på oss. En bobil har jo lenger brukstid enn en båt, men vi er jo veldig glad i havet og det å kunne forflytte oss slik vi ønsker, og være på øyer og lignende.
