Desperat i blikket

19. oktober 201519. oktober 2015 Marius Asmus Gustavsen

Men jeg er av den typen som ikke gidder å kjøpe «CRAP» til min utkårede.

Denne artikkelen vil nok mange menn kjenne seg igjen i. Du står der, det er 23. Desember og du har de siste 3 gavene du bare må kjøpe inn, og selvfølgelig er en av de til kona/kjæresten. Du løper desperat rundt på kjøpesenteret med albogene i kamp-stilling for å sikre deg den siste gaven som du har spottet 10 meter unna. To meter før du når frem til bordet så er det en eldre pensjonist som snapper gaven rett foran ansiktet ditt og det første du tenker er: kan jeg sparke under bena på denne eldre personen og rappe gaven… Skuffet så surrer du rundt forsøker å finne en annen gave som du vagt husker fra ønskelisten, men blir usikker på om dette sier nok, betyr nok.

Denne gaven skal jo tross alt fortelle din utkårede hva du føler og tenker om henne, den skal vise hva du føler og hvor mye du setter pris på henne (i hvert fall er det slik jeg kan tenke innimellom). Når støvet har lagt seg fra den værste løpingen og du har samlet inn gaver til liten og stor i familien så tenker du videre på hva du skal skaffe til din utkårede. Jeg kunne jo selvfølgelig ha laget en gave til henne, noe fra hjertet, noe som sier at hun er alt for meg. Dette ville jo kanskje vært det beste og det som virkelig forteller hvor høyt jeg elsker henne vil det ikke?

Men fra tull til alvor, vi er jo tross alt menn og vi planlegger ikke. Vi tar ting på sparket og satser på at dette ordner seg, det har jo gjort det i alle årene før.

Jeg er noe usikker på hvordan «alle» andre menn føler det, men jeg er av den typen som ikke gidder å kjøpe «CRAP» til min utkårede. Jeg ønsker at hun skal få en gave hun setter pris på, samt kommer til å bruke i etterkant. Jeg ønsker ikke at min gave skal være en som står å støver i skapet, ei heller er gaven som skal overgå absolutt alle andre, eller kanskje jeg ønsker det?!?

Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i jul og alt dette bringer med seg av god mat og familiekos, men hatet og orket med å strabe rundt i kjøpesentre og andre butikker, tvinge seg frem igjennom kø, stressede mennesker og barn som gråter på et desibelnivå som hadde fått enhver konsert med Dimmu Borgir til å blekne.

Kanskje jeg er rar som har et så stort ønske om at gaven fra meg er den som skal bety mest til jul, men når man endelig er kommet til kvelden og man sitter der, så er det alt verdt det når jeg ser hennes ansikt lyse opp, øynene glitre og smilet kommet. Når jeg ser at min vakre kone virkelig setter pris på gaven hun har fått, enten det måtte være diamanter eller perler fra Tiffany’s eller en personlig håndlaget gave fra hjertet.

I år skal det uansett bli annerledes. Jeg har bestemt meg for å være ferdig med alle gavene til alle familiemedlemmer før den 1. Desember. Det som da vil gjenstå for meg, er å nyte førjulstiden med pepperkaker, juleverksted, laging av fersk krans til å ha på døren, kose meg i snøen (håper jeg) og kanskje ta meg en tur ut for å more meg med tanken på at jeg IKKE er en av de andre desperate mennene der ute som løper rundt i julekaoset.

Til deg/dere som leser denne artikkelen. God Jul og tvi tvi.

Når hodet er ute av drift

19. oktober 201519. oktober 2015 Kristine Asmus Gustavsen

Mulig jeg trår over noens tær nå.. Men kjenner at enkelte ting må sies, og ikke holdes kjeft om.

Av og til kommer en over situasjoner hvor en må ta valg. En er kanskje vennen til noen, og får vite noe om den andre partens bedre halvdel.. At vedkommende kanskje har gjort noe som ikke egner seg å gjøre når en er i ett forhold, og du vet at den andre parten får ikke vite om dette.. Skal en da si i fra? Skal en gå rett til vennen, eller kanskje prøve denne personen først? Prøve å få den til å personen selv til å innrømme at en har gjort noe galt. Men igjen, skal en trå over disse linjene? Har en noe en skulle ha sagt? Eller er det opp til paret selv? Men så vet du jo at denne personen blir sittende i skyggen da hun/han aldri får vite om det som har skjedd..

Mulig jeg er litt rar, men jeg ville aldri gjort noe som jeg aldri kunne fortalt partneren min. Hvis du vet at det er galt å gjennomføre handlingen, hvorfor i helvete gjør du det da? Hva driver deg til å ha det gøy den ene kvelden? Hva gir det deg? Er det verdt å miste det gode du har hjemme for noe som er gøy der og da? Men som aldri kan snakkes om igjen, fordi det må ikke komme frem?

Har jeg først funnet meg en partner så er det jo den personen jeg vil oppleve ting med. Og den jeg vil være med. Tenk om den andre parten hadde gjort det samme mot deg.. Hadde du vært ok med det? Hadde du likt å gå i uvitenhet? Husk at hvis du selv har gjort noe galt kan du heller ikke bli sur på din bedre halvdel om den skulle ha tråkket i salaten.. Men husk av hevn vil aldri lønne seg.

Når samvittigheten spiller inn

18. oktober 201518. oktober 2015 Kristine Asmus Gustavsen

I en familie, så har vi alle oppgaver, en har oppgave som mor, far, søster eller bror.

Når en blir voksen så vil en ofte gi tilbake alt en har fått gjennom tidene. En har fått råd og hjelp gjennom oppveksten. Og da vil en hjelp når det trengs. En vil stille opp, være der og bidra når det trengs.

Men noen ganger så føler en ett krav for å stille opp, en føler det på samvittigheten om en ikke hjelper til. At en ikke prioriterer de om en har andre planer. En vil ikke skuffe noen, eller at de ikke føler seg prioritert. For en vil jo priorierte familie. Men hvor langt skal denne samvittigheten spise på deg? Skal den styre deg hele tiden? Skal du aldri kunne finne på noe fordi du alltid må stille opp? Fordi kanskje ingen andre gjør det? Forventes det egentlig av oss som barn at vi skal slippe alt vi har i hendene når foreldrene spørr?? Hvor mange ganger er det lov å si nei før en må si ja? Eller må en si ja hver gang? For hvis du sier nei, men de forventet egentlig at du skulle si ja, eller at du må se ann når det nærmer seg, har de rett til å bli oppgitt eller misfornøyd med svaret du ga? Har de rett å bli sure om du ikke kan stille opp? Og hvis en har flere søsken, men den andre sier alltid nei, men aldri får pes fordi den har «unnskyldning» for å ikke kunne, hvordan kan de da blir sure på deg?

Misforstå meg rett, jeg vil alltid stille opp for mamma og pappa, så langt det går. Spørr de om hjelp så kommer jeg så fort jeg kan. Men skal jeg sitter å holder avtaleboka mi åpen i tilfelle de skulle ringe. Eller er det lov for meg å legge planer og si nei om det ikke skulle passe der og da, men komme en annen dag?

Hva tenker du?