I en familie, så har vi alle oppgaver, en har oppgave som mor, far, søster eller bror.

Når en blir voksen så vil en ofte gi tilbake alt en har fått gjennom tidene. En har fått råd og hjelp gjennom oppveksten. Og da vil en hjelp når det trengs. En vil stille opp, være der og bidra når det trengs.

Men noen ganger så føler en ett krav for å stille opp, en føler det på samvittigheten om en ikke hjelper til. At en ikke prioriterer de om en har andre planer. En vil ikke skuffe noen, eller at de ikke føler seg prioritert. For en vil jo priorierte familie. Men hvor langt skal denne samvittigheten spise på deg? Skal den styre deg hele tiden? Skal du aldri kunne finne på noe fordi du alltid må stille opp? Fordi kanskje ingen andre gjør det? Forventes det egentlig av oss som barn at vi skal slippe alt vi har i hendene når foreldrene spørr?? Hvor mange ganger er det lov å si nei før en må si ja? Eller må en si ja hver gang? For hvis du sier nei, men de forventet egentlig at du skulle si ja, eller at du må se ann når det nærmer seg, har de rett til å bli oppgitt eller misfornøyd med svaret du ga? Har de rett å bli sure om du ikke kan stille opp? Og hvis en har flere søsken, men den andre sier alltid nei, men aldri får pes fordi den har «unnskyldning» for å ikke kunne, hvordan kan de da blir sure på deg?

Misforstå meg rett, jeg vil alltid stille opp for mamma og pappa, så langt det går. Spørr de om hjelp så kommer jeg så fort jeg kan. Men skal jeg sitter å holder avtaleboka mi åpen i tilfelle de skulle ringe. Eller er det lov for meg å legge planer og si nei om det ikke skulle passe der og da, men komme en annen dag?

Hva tenker du?