Tenker tilbake på da jeg var 16 år, og stod forann valget jeg skulle gjøre for livet mitt. Hva av skolegang skulle jeg gå? Allmenn videregående viste jeg at jeg ikke skulle gå, det betydde jo bare flere år med skole etterpå, samt at allmennfag ikke var fult så interessant. Så var det å begynne å se på de forskjellige linjene en kan velge. Og her er det mange. Jeg hadde lyst å gå musikk, dans og drama. Men jeg forstår jo mamma og pappas skeptisk på jobb etterpå. Så valget ble vel tatt når jeg var med min svoger på jobb, han jobber som elektrikker, og guttejenten som jeg var, virket dette spennende. Jeg gikk disse to årene jeg måtte gå, og bestod, men tok aldri fagprøven. Da min psyke ikke var sterk nok i ett slikt manndominerende yrke som det var den gangen. Så jeg valgte å gå ett år på allmennpåbygg for å få studiekompetanse. Det året med allmenn trivdes jeg med. Året på sykepleien trives jeg og på, men fant aldri gnisten av skolen og jobben. Interessen for å lese og studere dette fantes ikke.
Men å være 16 år å vite hva en vil bli er tidlig? Jeg synes ihvertfall det. For meg som ikke har disse lidenskapene som andre har så er valget vanskelig. Jeg angrer ikke på elektro året, heller ikke året jeg gikk på sykepleien. Men jeg vet jo fortsatt ikke hva jeg vil bli når jeg blir «stor». Synes det er vanskelig. Og særlig når en ikke brenner for noe fast. Jeg unner de som har funnet sin lidenskap, de som vet hva de vil bli og hva de vil jobbe med. Når de kommer hjem fra jobb og setter seg ned for å lære seg mer, og videre utvikle sin kompetanse. Jeg vil også dit!
Ja jeg brenner for baking og matlagning, men vil jeg egne meg som konditor, baker eller kokk? Elsker jo mote og fashion, men i Norge er det en tøff bransje. Nei valget er vanskelig. Det jeg vet, er at jeg liker å føle jeg hjelper mennesker, føle meg betydningsfull. Det gir meg en god følelse i kroppen når jeg vet at jeg har gjort dagen bedre for noen, eller bare hjulpet de med noe. Jeg er i en stor tankeprossess på hva jeg skal studere. For jeg må ha litt mer kjøtt på beina for å få jobb. Det er veldig frustrende når en skal søke jobb, at de vil at du skal ha massiv skolebakgrunn, masse erfaring og være ung.. Altså.. Hallo? Har du begynt å studere som 10 åring da eller? Nei det er litt håpløst i denne verden. Jeg veier alt litt til og fra. Har sett på alt fra legesekretær, til advokatsekretær, til administrasjon og ledelse. Går jeg administrasjon og ledelse, vil jeg bli det en kaller en potet. Ergo, jeg kan brukes til alt. Kan tilogmed jobbe som advokatsekretær siden utdannelsen har jus i seg. Men en skal vite at en er klar for å studere. Og jeg føler meg klar, må bare vite innenfor hva. *gå inn i tankeboksen* Men det jeg vet helt sikkert, er at jeg vil være 100 % frisk før jeg setter meg på skolebenken igjen!
I dag jobbet jeg for første gang etter 4 måneder sykemelding. Var rart, men godt. Det var deilig å føle at en bedro litt, føle at jeg gjorde noe betyningsfult igjen, og ikke bare sove og dunke hode i disse fire veggene her hjemme. Hodet mitt kjente at dette hadde vi ikke gjort på en stund, så det strittet litt i mot meg. Men jeg jobbet 4 timer, og det holdt. Da var det like før jeg gikk i bakken kjente jeg. Så var greit å avslutte når jeg gjorde. Men må si at kontoret i Tønsberg var meget koselig. Og alle som satt der tok meg så godt i mot, og tok gjerne imot litt råd angående pensjon. Så det var veldig hyggelig start. Kan trives med å jobbe litt der. Følte ikke at jeg kom utenifra på noen måte.
Siden jeg er uten bil, så var Marius snill og kjøre meg ned og hente meg.
I går var vi på fastelavens hos mamma og pappa. Var godt! Masse gode boller, vannbakkels og kakao 😀 Det var søndagen sin det!
Jeg spurte pappa om jeg kunne få ett lite glass vin, og det fikk jeg og.. Haha! Ett bitte bitte lite glass! Men jeg fikk jo som jeg ba om 😉
På fredag fikk jeg en rosehilsen fra interflora. Først lurte jeg på om det var mannen som hadde fiksa blomster. Men lurte jo fælt siden vi feirer jo ikke valentinesday, pluss hvorfor skulle han sende meg rosehilsen hvor jeg måtte ned å hente blomst når jeg ikke har bil? Men etter at jeg fikk tenkt meg litt om, og ringt butikken for å høre hvor den kunne hentes og om det stod noen avsender, så fikk jeg vite hva som skulle stå på kortet. Og da skjønte jeg fort at det var jo vakre Nina min som hadde sendt meg blomst. Jeg er så heldig som har en så fantastisk venninne som Nina 🙂 Heldige heldige meg.
