I en verden av sosiale medier

Hver dag tar du å sjekker, sjekker om det har skjedd noe i «verden». Vi blir møtt med bilder av fantastiske hus, middager, treningsøkter og «lykkelig» familie bilder. Men er virkelig alt så glansfult som vi skal ha det til?

Vi lever i en verden fylt med sosiale medier, vi bruker facebook, instagram, snapchat, whatsup, twitter, ja you name it. Her blir vi fylt med folk som poster bilder av treningsøkter, sunne middager, hus som er ryddige, glamour og en prisklasse som ingen har råd til. Par som er på kjærlighetsturer, eller har det romantisk hele tiden. Og hvorfor blir dette postet og hva vil en oppnå?

Det stod en post i KK, om at par som ikke legger ut bilder av selv i sosiale medier er mer lykkelig enn de som stadig poster bilder av seg selv sammen.

«Sosiale medier gjør oss tristere, hovedsakelig fordi vi sammenligner oss med andre. Når man likevel velger å poste, så velger man å poste ting som gir mest mulig likes eller sympati, sier Svein Øverland, psykolog med spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.»


Her kommer det ett poeng, er man lykkelig så er du kanskje ikke ute etter masse likes, at andre skal se hvor «lykkelig» du er. For du er lykkelig, og trenger ikke å dokumentere dette for hele verden.

Når du oppsøker disse bildene blir det da noe du sammenligner deg med, og tenker, hm jeg har ikke trent på 2 uker, jeg er lat, oi jeg har spist burger, jeg er usunn, oi jeg har ikke lagt ut bilde av kropp/familie og hus, jeg kan ikke ha det bra.. Hvorfor er det slik?

Hvorfor må vi ha ett ønske om å vise alle skal det « perfekte» liv? For ingen har det strøkent 100% av tiden, unger som spiser alle måltider og tid til å trene og holde kroppen i «normal» i disse så kalte tidsklemmen. Og for de som klarer dette, har de ett bra familieliv i tillegg?

Kanskje vi heller skal fokusere på vårt eget liv, og og ikke prøve å kopiere det «perfekte liv»




Sko, sko skooooo!

Lave sko, høye sko, liten hæl, stor hæl. Joggesko, pumps, sandaler, vi har alle preferanser for noen av disse..

Jeg har en ting for sko.. Eller støvletter.. Er vel noe alle kvinner kjenner seg igjen i.. Men vesker, sko og kjoler er min svakhet. Husker mamma alltid ble oppgitt når jeg skulle ut for å kjøpe bukse eller en genser og kom hjem med kjoler, eller sko.. Alt annet enn hva jeg skulle ha.

Nå om dagen så leter jeg etter ett par pene støvletter. Jeg trenger noen høye, noen lave, med hæl, uten hæl, og noen gode varme vintersko.. Men finner jeg noen?? Nei.. Jeg finner INGEN sko.. Eneste paret med sko som jeg har funnet er de jeg fant i Sverige som jeg ikke ville kjøpe fordi de kostet 500 kr… For dyrt i mine øyne å bruke så mye penger på meg selv.. Noe mannen dør av… Jeg kom hjem fra Sverige og kjente at jeg angret litt.. For de var fine.. Var gode å ha på seg og var foret hele veien.. Er ikke disse fine?? Jeg fant de på nett, men ventet for lenge.. Og nå er de ikke lenger å finne på nett.. Typisk eller hva?? Det er jo alltid slik med ting som en ikke kjøper er det en lengter etter i etterkant.. Mens det en kanskje ender opp med, ikke var det du ville ha? Jeg er jo veldig sånn at jeg skal være 110% sikker på kjøpet mitt.. Jeg skal ikke kjøpe noe jeg er halvveis fornøyd med. Det skal være bombesikkert at dette vil jeg ha. Og nå trenger jeg dette, for jeg har kastet (ja du leste riktig) de jeg hadde så finner en ingen. De jeg hadde begynte å bli rimelig utgåtte, slitte og mindre pene.. Men det dumme med å gjøre slikt før en har kjøpt inn noe nytt er jo at da har en ikke noe lenger!! Jeg er ikke slik at jeg klarer å gå med skjørt/kjole og joggesko.. Aldr klart det.. Det må det ett par pene pumps til eller støvletter.. Og nå som dette helvetes vinter været har kommet går det jo ikke ann å gå med pumps ute!! Det finnes sikkert masse sko, men jeg finner ingen!!

We are all liars

Hver dag, så setter vi på en maske. Vi som kvinner gjemmer oss bak sminke. Vi påfører lag på lag med sminke for å skjule/forberede oss selv.

Det er på med foundation, maskara, kanskje til og med noen falske øyevipper. Vi har og alle mulig verktøy for å forbedre kroppen.. Eller fake den..

Vi kan bruke push up bher, hold in strømpebukser, hold in trøyer, sette på extentions på håret, slik at når karen møter oss så vet han ikke hva han får når han kommer hjem. Der står det en dame med langt flott hår, slank, lange flotte vipper, ingen kviser eller urenheter.. Karen tenker at hey, flott dame, la oss sjekke henne opp.. Dama blir med hjem..

Men…..

Plutselig var dama korthåret, etter 5  servietter med sminkefjerner, bhen av som hadde disse flotte store puppene i og hold in strømpebukse, som kanskje gjorde magen mer flat enn hva den egentlig er..  Og plutselig ikke dama den samme som han tok med hjem! Hvorfor gjør vi dette egentlig? Hvem faker vi oss for? Hvis vi er så veldig for at vi vil at en gutt/mann skal like oss for den vi er? At menn som kun bryr seg om utseende ikke er verdt tiden vår, men likevel så skal vi gjøre oss til. Gjøre oss til en person vi ikke er? Hvem vil du imponere? Eller hvem vil du lure?