Er du en blandt de som alltid går å ser deg selv i speilet og ikke er helt fornøyd med det du ser? At du tenker at off nå har jeg lagt på meg litt der, nå er det litt mye her? Trykker mye på magen for å kjenne hvordan er den i dag? Holder den inne når noen ser på? Kropp er jo daglig fokus i media. Og nå er det pånn igjen med: Slik blir du kvitt magefettet, tren bort feriemagen, slik blir du kvitt kiloene.. Lista er lang på alle ting du nå skal gjøre for å «bli kvitt» kosen du har hatt i sommer. Hvis du er blandt de som kanskje har unnet seg en soft is eller to.. Kanskje litt mer alkohol en vanlig..
Alle har noen dager hvor en ikke føler at alt er på stell.. Jeg har de ofte selv. Kanskje litt for ofte.. Men spørsmålet mitt som jeg ofte stiller til meg selv, hvorfor maser jeg så utrolig mye om denne kroppen min? Hvorfor skal den bestemme hvordan dagen min blir? Hva har gjort til at det har kommet til det punktet? I begynnelsen trodde jeg at hvis jeg skulle legge på meg, så ville ikke Marius være like interessert i meg, finne meg attraktiv.. Ville han gå fra meg om jeg la på meg litt? Så kom jeg og til konklusjonen på at nei, han tenker ikke slik, det er kun hodet mitt. Det var fordi jeg var mer fornøyd med meg selv før.. Men før hva? Før jeg gikk ned i vekt? Før da jeg trente som en gal 5 ganger i uka? Når var jeg fornøyd sånn egentlig?
Og når Marius stilte meg dette spørsmålet; Hvorfor er du så stressa angående kroppen din? Når skal du lære deg å slappe av? Når skal du forstå at det er ikke kroppen din jeg liker å være med, det er det som er inne i hodet ditt, deg som person.. Han fortalte meg også at det å sitte og se på en jente som ikke kan unne seg kos, eller spise junk fordi en er redd for vekta, at det faktisk er nærmest usexy. Det å se en jente pirke maten, eller at ett måltid er en kamp, og at du ser hun teller kalorier, det er rett og slett usexy og ikke minst, han mister lysten.. Da kvinnen han er sammen med ikke lenger klarer å slappe av og unne seg noe godt.. Kom over en artikkel som heter: Det menn vil ha, men ikke tør å spørre om, hvor ett av punktene er:
HAN VIL SPISE. PUNKTUM.
Han nyter å se deg spise, uten å telle kalorier eller ha stålkontroll på hvor mange gram fett maten inneholder. Han elsker å spise, og ønsker å nyte hver en munnfull. Han vil at du skal la ham spise det han vil, uten å komme med dømmende blikk eller formanende kommentarer.
Og jeg tror det er mye sannhet i dette.
Når en er ung, så er det jo ofte det at det en konkurranse blant jenter å se best mulig ut. Å være tynn og fit. Og det er ikke
noe galt i å være tynn og fit, bare det er på en sunn måte. Alt for mange føler slankepress og tyr til slankepiller, slankeforum og ikke minst spiseforstyrrelser. Og har en først fått en spiseforstyrrelse vil en aldri bli kvitt den. Den vil henge på resten av livet som en mørk sky.
Som ung var jeg ingen slank og høy jente. Jeg var en litta jente, som hadde litt overs. Jeg var aldri sykelig overvektig, og var aldri i noen faresoner, men ville selv gå ned litt da jeg følte det var greit å gjøre noe med selv før det gikk for langt. Når en kjente selv at en egentlig ikke brydde seg hva en trykket inn i munnen og nålen på vekta økte, så kom en til ett punkt og en fant ut at nei nå skal en kanskje begynne å bry seg litt mer om hva en spiser og kanskje begynne å gå litt turer og aktivisere seg og ikke sitte forann tv eller pc skjermen. Og dette gjorde jeg. Jeg gikk ned i vekt og begynte å bli fornøyd med meg selv. Humøret ble bedre, og jeg kjente at ting ble lettere, og ikke minst finne klær. Det ble mer moro å se på klær og pynte seg litt. Men ble også noe annet å gå ut, for gutter fikk plutselig interessen, og gutter som aldri hadde snakket med meg ville plutselig snakke. Det var da jeg kjente på hvor falskt det var. At bare fordi jeg var noen kilo lettere så var jeg plutselig bra nok til å snakkes til? Hvor ble det av å bli kjent med personen? Utstrålingen min var kanskje litt mer synlig, men jeg var fortsatt den samme jenta.
Det gikk til ett punkt hvor det gikk for langt. Jeg trente for mye, og spiste alt for lite, og jeg kjente meg selv ikke igjen når jeg så meg selv i speilet. Når jeg ser på bildene fra den tiden, så ser jeg alt for tynn ut, en så hele ryggraden min, og alle beina på skuldrene ol, det var ikke mye pent. Nå har jeg kommet til en vekt jeg trives i, men jeg har lyst å begynne å trene litt mer aktivt igjen, men ikke for å gå ned i vekt, men for å «stramme» opp noen deler av kroppen.
Men det er viktig å huske: Å kunne unne seg noe godt en gang i bland med måte.. Alt med måte..
Håper du får en flott kveld videre 🙂
