Nå er jeg dritt lei! 

Nå skal vi prøve noe nytt.. Er meget spent på om dette fungerer, men det er nødt til å fungere..

Jeg er så lei av at katta er full av flått og ikke bare det at de har satt seg og er fulle av blod, men de som ikke setter seg fast, men ligger i pelsen og detter av her inne i huset.. Jeg hadde mareritt om at flåtten krabbet rundt i huset og hadde en rundtur rundt for å finne sitt beite.. At den krabbet opp trappa og opp i senga til lillemann.. Men etter litt lesning fant jeg ut av dette:

Marerittet om blodhungrige flått som sniker seg fra genseren på stolen, over hyttegulvet og inn på rommet til minsten, forblir heldigvis en mørk fantasi. Flåtten legger ikke ut på langtur.

– Flåtten overlever ikke lenge innendørs. Det er for tørt. Det er også bevist at den ikke går lange avstander. I gjennomsnitt går de en meter. Men hvis du legger barnets genser i senga, kan den lett krabbe over på barnets kropp.

Kilde: http://www.klikk.no/foreldre/helse/vask-flatten-pa-60-grader-2443848


Heldigvis har ingen av oss blitt bitt av flått, men jeg er og utrolig nøye med å sjekka katta, jeg lyser på henne og lyser på steder hun har ligget, for å sjekke at det ikke har hoppet av en flått som krabbet rundt. Jeg har hatt en flått på brystet, den oppdaget jeg når jeg satt på do.. Tror du jeg skvatt når jeg så ned og der kravlet det en flått?? Så nå har jeg kjøpt ett middel i fra Felleskjøpet! Jeg håper den fungerer!! Jeg gredde katten og gnei inn middelet. Hun var ikke helt enig med mor, men jeg er meget spent på om dette fungerer!! Oppdatering følger!!

Time hos jordmor som endte med sykehus sjekk

Det var på tide med ny jordmor kontroll, mannen synes jeg enten er hos legen eller hos jordmor.. Haha.. Er ikke så lett for disse mannfolka!

Avgårde dro jeg, og hadde timen min som vanlig, alt så bra ut, vekten var fin, nå har jeg gått opp 10 kg!! Blodtrykket var i følge henne fint, men legen min synes det var litt lavt når han fikk det samme sist.. Haha! Ikke lett å forstå seg på slikt. Urinen min var slik som den skal, og blodprosent var bra.. Så dette så jo lovende ut!

Men så kom vi til testen hvor jeg skulle legge meg ned og vi skulle lytte til hjertelyden. Hvor hun lytter, og ber meg legge meg på siden, spørr om jeg kjenner mye med liv, om jeg har vært dårlig i det siste.. Hvor jeg svarer henne på at, nei liv er det hver kveld når jeg legger meg, ikke så mye i løpet av dagen(om jeg ikke sitter å kjenner godt etter) har vært ok form den siste tiden, mye halsbrann men ellers ok.. Hvor hun ser på meg og sier: Du trenger ikke å bli bekymret over dette (Ehm.. du sa ikke dette nå?? haha) men jeg vil gjerne ringe føden og ha deg på en sjekk der nede..
Først så registerer jeg ikke helt hva hun sier.. Slik at jeg bare nikker og sier ok, det er greit.. Før det går litt opp for meg at hei.. Dama vil ha meg ned på sykehuset for en sjekk.. Hmmm.. Hvor hun fortsetter med; Hjertelyden virket litt hakkete.. Slik at det virker som at det stopper litt opp, derfor vil jeg bare at du skal ned på sykehuset og ta en kontroll.. Hmm.. ok.. Neida så.. Dette virket jo bra?? Så jeg kjører ned til sykehuset og får beskjed om å sette meg ned, og vente. Jeg blir ropt opp relativt fort, og kommer inn til en jordmor. Hun tar en rask ultralyd, hjertelyden får vi og høre, den er sterk og fin. Jeg får beskjed om at alt her så fint ut, men at jeg skal ta en CTG. Så jeg blir satt inn på ett annet rom, med noen elektroner på magen. Her blir jeg sittende i 30 min.. Hjertelyden er veldig opp og ned, og jeg kjenner at når hjertefrekvensen er på 170 på barnet at jeg blir bekymret. Men jordmor kommer smilende inn og sier: Her er alt så fint så! Ikke noe å si på dette! Så hjerte slår som det skal. Jeg spørr henne om dette med med at den var så høy, hvor hun sier til meg at de vil at den skal være slik, hadde den vært jevn og på det samme hele tiden hadde de blitt mer bekymret.

Jeg fikk beskjed om at veksten fortsatt ikke er blitt noe bedre. Nå er vi nede i -16 % på avviket.. Så det var ikke det jeg ville høre.. Men sånn er det nå. Skal tilbake den 14 mars for ny kontroll, var jo egentlig kontroll den 29 mars, men siden jeg var der i dag venter vi litt til. Så satser på at det er bedre tall neste gang!

IMG_5503IMG_5505

Ensomhet

Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk.


 

Da har mannen min dratt. Han kjørte seg selv til togstasjonen, hvor jeg kjørte bilen hjem igjen. Jeg kom nesten hjem før tårene presset på. Da jeg kom hjem og stod foran garasjen ble jeg sittende litt i bilen for å manne meg opp for å gå inn i det tomme huset..

En venninne av meg spurte hvorfor jeg faller sånn sammen nå mannen drar.. Og jeg brukte lang tid på å finne ut av det. Jeg har ikke helt funnet ut grunnen.. Men deler er at jeg fort blir ensom. Jeg blir føler meg forlatt og helt alene. Og jeg vet jo at jeg ikke er det, jeg har jo familie og venner. Men den delen av meg som blir hel ved at jeg har den andre parten rundt meg forsvinner. Så da føler jeg meg tom.

Vi har jo fått en gledelig nyhet på at vi skal ha en liten en i april, men i september dro han bort i 9 dager, og kort tid etter at han kom hjem så skulle han egentlig dratt til London på kurs der. Men det ble utsatt til nå.. Og helt siden da har jeg grudd meg til denne dagen.. Hvor jeg  nå sitter her i vårt store hus alene. Igjen.

Det er nå jeg kjenner hvor “langt” unna jeg er venner og familie. Og det at jeg ikke har så mange kjente her i Tønsberg. Jeg hadde store planer å bruke tiden mannen var borte sist å trene, men grunnet svangerskapskvalmen så var ikke det så aktuelt, jeg fikk trent litt, men ikke som jeg hadde tenkt. Nå sitter jeg her med bekkenløsning.. Og må bare prøve meg frem på hva som funker og ikke funker. Ikke at det er synd på meg fordi jeg har det, for det er det ikke, ja det gjør vondt.. Men dette er bare for en periode, og en må velge å se det slik og at en da må heller begrense seg på hva en kan gjøre og ikke gjøre.

Men hvorfor i alle dager er denne ensomheten så fæl? Hva er det som gjør at jeg føler det slik? Ikke er jeg forlatt, mannen kommer tilbake om 6 dager, er 6 netter alene. Jeg har venner og familie rundt meg.. Men det jeg gruet meg mest til er kvelden. Det å legge meg og våkne opp alene. Dagen skal alltids gå fint.. Da jeg er vant med at vi begge jobber jo, og min mann har jo alltid noen prosjekter liggende på gang slik at han ofte er borte på dagen.. Men når kvelden kommer, når mørket er her.. Det er da jeg kjenner på det.. Hvor tøft det er å være alene. Jeg er veldig dårlig på dette. Det har og med at jeg har ingen hobbyer som jeg driver med. Ja jeg skrapper litt, og baker.. Men det er begrenset på hvor mange kaker jeg kan ha i huset.. Haha.. Scrappinen er gøy engang i blandt. Men det ikke noe jeg hopper over av glede av å gjøre.. Jeg må og være i det rette humøret.

I dag så skal jeg i bursdag til min nevø og han har bestilt kake av tante! Tantes bløtkake! Så nå skal jeg svinge meg rundt og bake ferdig kaken!

Ha en flott lørdag!

En liten smakebit av fremtiden

Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.

Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.

Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.

Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..

Matvraket vårt endelig hjemme
Matvraket vårt endelig hjemme

Frykt

Lammende_frykt

Vi lever alle i frykt. Vi er alle forskjellige og er redde/frykter forskjellige ting. For noen går det mer personlig på ting, andre er kanskje dyr, mennesker ol.

Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoiaskrekk eller fobi.

Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen.

Er jeg bra nok? Er jeg flink nok? Er de like glad i meg som i storesøster. Er jeg pen nok? Elsker han virkelig meg eller venter han på noe bedre? Trener jeg rett? Spiser jeg rett? Er jeg god nok venn?

Jeg har stilt meg disse spørsmålene omtrent hver dag. Fra jeg var liten hadde jeg store problemer å tro at mamma og pappa var like glad i meg som de var i min søster. For meg var hun alltid den flinke, den som gjorde mamma og pappa stolt.
Jeg var den svarte “får“. Jeg følte det i hvert fall. Jeg var meget rebell som ungdom, så var kanskje ikke så rart at jeg fikk stempelet. Men jeg hadde og mine grunner til oppførsel sett i etterkant. Men som barn var det vondt å ikke føle seg verdt nok. Ikke misforstå meg, mine foreldre viste kjærlighet og at de var glad i meg. Men jeg følte meg alltid i veien og at jeg tok plass. Følte ikke at jeg passet inn. At det var mas.
Men igjen, dette var jo bare alt i mitt hodet, på at jeg følte selv jeg ikke var bra nok.

Jeg har har og slitt med å tro at jeg er verdt nok for mannen som jeg nå har giftet meg med, i begynnelsen var jeg livredd for at jeg ikke var bra nok. At han ventet bare på noe bedre. Hvordan kunne jeg få en slik mann? En så kjekk, snill fantastisk mann? Som viste kjærlighet, omsorg og satte meg først. Fortjente jeg dette? Vil han være utro som alle andre? Er han fornøyd med hvordan jeg snakker? Hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg går? Kler jeg meg bra nok? Synes han jeg bryr meg for mye eller for lite om mitt utseende?

Det er ett ordtak: “Hvis du kunne deg selv igjennom mine øyne”
Jeg synes det er en flott setningen. Tenk om du kunne se deg hvordan andre ser deg? Man går rundt og har en oppfatning om seg selv. Man er redd for å ikke bli likt av andre, at andre skal se våre mangler. Men vi glemmer at andre har en annen synsvinkel av deg, og hvordan de ser på deg. Hvor mye tid og energi skal man måtte bruke på å bli kjent med alle de hundrevis av verdener og deretter tilpasse seg hver enkel persons verden. Det er umulig! Jeg vet dette, jeg må bare minne meg selv på det hver eneste dag. Det –er- ok, å ikke bli likt av alle. Alle kan ikke like deg!

En annen frykt jeg har er edderkopper! Her er jeg nesten på stadiet til å kalle det en fobi! Jeg har blitt litt flinkere ved tiden. Men jeg takler de svært dårlig. Ser jeg en på gulvet finner jeg den tyngste boka jeg kan finne og hiver den på den.. Nistirrer på den frem til noen andre kan ta den bort.. For jeg våger ikke å løfte på boka! Tenk om den lever!!!!! For noen år siden når jeg bodde i en sokkelleilighet i Asker, så hadde jeg vaskerom inne på ett vaskerom. En dag jeg skulle vaske klær var det en edderkopp på døra inn til vaskerommet(heldigvis måtte jeg ut gjennom en dør fra min leilighet før jeg kom inn dit). Jeg gikk ikke inn dit på to uker.. Selv om jeg fikk beskjed om at den var borte. Jeg nektet.. Jeg har og blitt totalt lammet på badet av en edderkopp som var på speilet. Tror jeg stod på badet i nesten en time og bare så på den.. Klarte ikke få frem ord..
På mitt utdrikkingslag fikk jeg virkelig teste mine grenser på dette når jeg tok på en tarantella.
Nå skal det sies at jeg stod bak en venninne og tok så vidt på den med fingeren! Men der gikk grensen!

IMG_7816

Nå lever jeg i en annen type frykt.. Nå som jeg er gravid.. Jeg er ofte engstelig for at det skal skje noe. At det er noe galt med barnet eller at jeg eller vi blir det jo.. Jeg er jo ikke alene om å være gravid selv om jeg bærer på barnet 🙂 Redd for at vi skal miste det. At når vi kommer til ultralyden at vi får beskjed om at fosteret er dødt. Men jeg vet jo at en kan ikke gå rundt og være redd for dette.. Og hvis det viser seg at det skulle skje noe med barnet så er det en grunn. At barnet ikke er friskt. Så en må nesten bare tenke at dette går bra. Men er ikke så lett med alle disse hormoner og følelser. Den setter sine spor i seg denne frykten. Jeg er jo og redd for at jeg ikke gjør livet for barnet lett der inne, med tanke på at jeg sliter sånn med å holde på mat. Spiser jeg eventuelt de rette matvarene? Lever jeg sunt nok? Slik spørsmål setter jeg meg daglig. Og jeg synes det av og til er vanskelig å være gravid når en er ute. Hva kan en spise, hva kan en ikke spise.. Selv om en kan leve så normalt som mulig er det visse forhåndsregler en skal følge. Etter at jeg leste at det ikke var bra å spise skinke, så fikk jeg totalt panikk for å spise skinke ute.. Selv om dette skal jo være trygt, det ikke bare å gi slipp på redselen på å gjøre noe feil og galt. Og utsette dette barnet for noe farlig.

Er du redd, eller frykter noe?