Stikkord: hjelp

Når alt skal gå rundt

Kristine Asmus Gustavsen

Syke barn er aldri lett, og det passer aldri med syke barn. Men det er ikke noe du kan styre. Men i ny jobb passer det hvertfall ikke!! Og vi er kun i mai og høsten kan bli lang og mye snørr og sykdom!

Når er det ikke at Oliver er syk, men med brukket ben og smerter så har han ikke noe i barnehagen å gjøre. Han klarer seg ikke selv, og må bæres rundt. Og veldig oppmerksomhet syk noe som er lov nå! Vi er super heldig som har en fantastisk mormor som stiller opp! Jeg vet ærlig ikke hva vi skulle gjort uten deg mamma. Vi har også selvfølgelig bestefar som hjelper til og ikke minst tante som også hjelper til, de skal heller ikke glemmes. For uten dere tre vet jeg ikke hvordan vi skulle løst dette. Dere er helt fantastiske!! Jeg blir rørt av alle hjelp og alt dere gjør for vårt lille gull!! Han er så glad i dere alle!

I dag dro jeg for å hente lillegutt, og det var så godt å se han, og skal bli godt å ha han hjemme litt. Det er rart hvor tomt det blir her hjemme når han ikke er her.

Vi skal på kontroll neste fredag, så det blir spennende å se om gipsen må være på totalt i 4 uker eller om den kan kortes ned..

Runde 2

Kristine Asmus Gustavsen
Alternativ behandling

Da har jeg vært hos ny runde hos Susanne (innlegget er ikke sponset, men vil anbefale deg å gå inn på Susanne Yvonn sin Facebook profil, du kan også finne henne på Instagram under akupunkturpiercing.)

Jeg tok ut magnetene mine torsdag kveld, da klarte jeg ikke mer. Ørene verket, jeg fikk nesten ikke på eller av meg klær, og søvn var noe jeg bare kunne glemme. Å komme borti ørene var ett mareritt.

Så det var på tide med en ny behandling.

Hun satte i nåler, først fikk jeg noe som heter nada behandling, dette skal nullstille kroppen. Jeg fikk lettet trykket i brystet, på den ene nålen hun satte fikk jeg stikkende smerte før den ble borte og jeg kjente det lettet i brystet.

Så begynte vi å bevege oss litt mer på problemområdet mitt, nemlig ryggen og rumpa mi.

Hun satte en nål i det stagnerte punktet og kjente motstand i problemområdene. Det var helt stivt sa hun. Nålene skal være lette, men denne var vist kjempe hard, hun fikk ikke gjort noe. Etter slutt besluttet hun å sette 3 nåler i samme sted. Og i 2 sekunder hadde jeg null smerter. Plutselig var smertene borte. I de to sekundene følte jeg en enorm lettelse. Så vi er inne på noe. Nå har jeg nok en gang fått magneter i ørene, men denne gang satt i litt annerledes, og jeg kan i hvert fall sove på ørene uten å dø av smerte.

Jeg har prøvd kiropraktor, fysio men ingen av disse har noen gang klart å lette min smerte. Jeg har vært på kysthospitalet og fått beskjed at det ikke er noe å gjøre med dette, at dette vil gå over. Men det har snart gått 2 år med disse smertene og de har ikke gitt seg.. Så jeg ser virkelig frem til en runde til hvor kanskje jeg kan få noen flere sekunder uten smerte. 

When is enough enough ?

Kristine Asmus Gustavsen

Som foreldre opplever en å måtte sette grenser, når er det nok? Hvor setter en grenser for ting? Som for eksempel dette med å se på TV, spille på Ipad, mobil, pc etc. Når skal en sette en stopper for det? Er det ok at barna sitter med nesa nedi en skjerm hele dagen? Er det ok at en heller «leker» på den måten en med sine «ordentlig» leker?

Jeg husker som liten at jeg hadde TV titting, at det var greit å se på TV i noen timer av dagen. Da så jeg på Cartoon Network, på engelsk, for på den tiden så fantes det ikke på norsk. Og jeg vil jo si at det i senere tid har fått meg til å forstå engelsk på en bedre måte. Jeg skjønte ikke med engang hva de sa, men etterhvert som jeg ble eldre så var det lettere å forstå ord og setninger, som igjen gjorde at jeg ble bedre i engelsk på skolen. Men jeg var og flink til å leke med lekene mine. Jeg var veldig glad i å leke med biler og barbiedukker, hadde en ordentlig fantasi. Mamma opplevde gjerne å føle at det var mer en ett barn som satt i kjelleren å lekte. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg en datamaskin på rommet. En Macintosh, dette var på 1990 tallet så det var ikke internett og spill på samme måte som i dag. Spillene jeg spilte på maskinen var matematiske spill og andre spill som fikk meg til å lære skrive, og regne. Men dagens spill på både nettet og på pad er jo ikke spill en blir flinkere i matte, å lære opp hukommelsen, regne eller skrive. Ihvertfall de fleste spill. En spiller spill der en slår katter, eller får den til å prate, en lærer å mate den, og få en til å gå på do, eller legge seg. Men noe mer læring på det spillet er det egentlig ikke. Og det å ha ett spill hvor en slår dyr? Dersom foreldrene ikke er flinke å forklare at spill er spill og ikke virkelighet, skjønner ikke barn at det ikke er ok i virkeligheten..
Nå er jeg ikke så inn i hva slags spill som finnes der ute på pad eller lignende. Men av hva jeg ser hvordan hva tantebarna mine og datteren til Marius spiller virker det ikke som spill som lærer deg noe. Skal en da sette grenser? På hvor lenge dette barnet driver med padden eller pcen? Eller er det bare slik dagens samfunn er? Vi alle er jo mer opptatt av teknologi enn før i tiden. For den er mer tilgjenglig, og samfunnet er bygget opp til et større bruk av sosiale medier og nett. Jeg kjenner selv at jeg blir usikker på hvor lenge ett barn skal sitte med slik ting. Er det rett å ta ifra barnet noe som gleder den? Skal en tvinge barnet til å leke med leker? Er det rett å si at nå er det ikke lov med pad på noen timer? Hva hadde vi selv gjort om vi hadde vært barn den dag i dag? Jeg er selv det en kaller «avhengig» av å sjekke telefonen min til tider og utider. Har det skjedd noe på facebook? Har jeg fått mail? Har det skjedd noe på instagram ol.. Jeg kjenner jo selv at jeg er for opptatt av mobilen, så hvordan kan vi si at barna gjør noe galt når de ser de voksne driver med det? Det som kan være vanskelig for barn å se og forstå er at vi voksne også gjør andre ting en å glane på en skjerm, at vi klarer å legge det fra oss i en periode. Vi sitter ikke konstant nedi en skjerm. Men ett barn vil ikke ha den forståelsen, fordi dette er underholdene og hva vet vi, kanskje lærerikt til og med? Men spørsmålet en må stille seg er jo, blir barnet dummere av å sitte med det? Eller lærer en noe fra det? Hva gir det barnet å bruke padden/datamaskinen? Eventuelt hva skjer om vi nekter barn å bruke padd/data?

Da jeg var liten ble jeg fortalt: «Nå kan du gå ut.. Nå har du sittet lenge inne og sett på tv eventuelt drevet med datamaskinen.» Men hvorfor måtte jeg ut? Hvorfor kan de sitte inne men ikke jeg? Og her gjør vi voksne kanskje en feil? Vi voksne sier en ting, men gjør noe helt annet. Og har vi rett å bestemme over hva barnet gjør og når barnet gjør det? Så lenge lekser er gjort. At barnet gjør så godt en kan på skolen, spør om hjelp når den trenger det, er sosial ellers. Er det noe galt i å la barnet sitte å leke seg med dette? Istendefor å leke med barbie, lego ol. Vi må kanskje akseptere at samfunnet vi lever i, er slik. Barn har funnet en ny måte å «leke» på. Se på Minecraft, har bygges det, det lages byer, store bygninger. Her må det tenkes nøye igjennom, en må planlegge, finne ting som passer sammen, ja nå er ikke jeg ekspert på dette, da jeg ikke spiller dette, men har sett barna spille dette. Å se hvordan de bruker fantasien, se hvordan de tenker og forstår, vel for meg er det helt utrolig. Jeg på 27 skjønner ingenting. Mitt tantebarn på 12 skjønner mer, om ikke mindre min nevø på 6! Så jeg vet ikke jeg, er det virkelig så farlig? Når burde signalene blinke? Når skal en sette en stopper? Jeg er veldig usikker rundt dette, hva tenker du om dette?