Når ble du den som var gravid? 

Nå går jeg mot slutten av seks måneder. Jeg har 6 fullgåtte måneder på torsdag. Er veldig rart. Det begynner å nærme seg! Og ved det begynner alle spørsmålene.. Jeg vet jo at folk generelt er nysgjerrig… Men det finnes vel grenser for hva du skal vite? Og særlig om graviditeten min! 

Her forleden ble jeg spurt om vi viste hva det ble.. Jeg svarte at nei vi har valgt å ikke vite kjønnet på barnet.. Personen så på meg og lurte på om jeg spøkte.. Hvordan kunne vi gjøre ting klart om vi ikke viste kjønnet?? Og det var ikke det nok med det.. Men jeg hadde vel noen ønsker?? Jeg håpet vel på en jente eller gutt?? 

Jeg hadde uansett om jeg hadde vist hva det hadde blitt hadde jeg ikke gjort noe mer klart enn hva jeg har gjort nå.. 

Kommentar som; oi du kan ikke være langt på vei, eller oi dæven du spytter vel ut i morgen?? Disse to er like sårende.. Jeg er ganske liten enn så lenge. Er ikke store magen jeg har fått, men ikke alle får stor mage.. Og hvordan skal jeg være stolt av magen min om alle skal kommentere den hele tiden? Eller kommer med kommentarer som; bare vent du.. Plutselig så smeller det og da er magen der! 

Jeg har ingen formening om hvordan fødselen vil bli. Jeg aner ikke.. Og hvordan skal jeg vite? Jeg har ikke gjort dette før.. Alt jeg vet og er innstilt på er at dette kommer til å gjøre vondt!! Jævelig vondt unnskyld språket. Men jeg har ingen forventning eller forhåpning på hvordan dette vil bli. Jeg vet bare at jeg gleder meg til å møte dette vesnet!! 

Jeg vet du kanskje er nysgjerrig og at du egentlig kanskje bare bryr deg.. Men tenk om jeg skulle stilt deg alle disse spørsmålene til en hver tid?? 

Hilsen bolla og meg!! 

  

Hei! Ja, til du der! Ja deg ja!

last ned

Hei du! Du som tar telefonen når jeg ringer for å få hjelp eller spørre deg om ett spørsmål. Trives du i jobben din?
Synes du jobben din gir deg noe? Har du egentlig lyst å sitte her?

For jeg må innrømme at det virker ikke slik når du løfter opp røret for å høre min glade stemme, og mine spørsmål til deg. For jeg ringer nemlig deg fordi det er noe jeg ikke skjønner og trenger hjelp til. Og da har jeg fått beskjed om å ringe dette nummeret.


Dette er vel noe de fleste kanskje opplever daglig. Kanskje til og med i butikken, hvor de som er der for å yte service ikke har lyst å se på deg engang. Hvor hyggelig synes du det er nå betjeningen ikke vil hjelpe deg når du spørr om noe? Lurer på noe eller trenger hjelp til noe? Men skal de være hyggelig mot deg når du ikke kan være hyggelig mot dem når de ringer deg på din jobb?
Jeg jobber i en bransje hvor det å møte kunden på telefonen er viktig. Kunden får ett inntrykk med engang jeg svarer på hva de møter i andre enden. Er dette en person som vil lytte til meg? En som vil hjelpe meg? Kan jeg spørre om det spørsmålet som kanskje egentlig er flaut å spørre om?

For meg er det viktig at kunden kan føle seg trygg på den personen den kommer til.

Hvis du ikke er glad i kunde kontakt, så burde du kanskje aldri søkt på jobben? Eller vært i den type bransjen. Fordi du gjør ikke deg noe godt ved å sitte på en jobb du mistrives på. Hvor du sukker mellom hver telefon, eller du er nesten sint i tonefallet før kunden rekker å si hei og hva det gjelder.

Dette kan jo og gjelde privat dette med toneleiet.. For det å har mye å si.. Når en ikke ser personen er det vanskelig å bedømme tonefallet du utgir om du virker “kald”. En kan plutselig føle at en er en byrde når en ringer.

Kanskje vi alle kan prøve å huske å ha ett smil om munnen? Og glemme litt den “dårlige” dagen en har når en ringer til deg?