Nå går jeg mot slutten av seks måneder. Jeg har 6 fullgåtte måneder på torsdag. Er veldig rart. Det begynner å nærme seg! Og ved det begynner alle spørsmålene.. Jeg vet jo at folk generelt er nysgjerrig… Men det finnes vel grenser for hva du skal vite? Og særlig om graviditeten min! 

Her forleden ble jeg spurt om vi viste hva det ble.. Jeg svarte at nei vi har valgt å ikke vite kjønnet på barnet.. Personen så på meg og lurte på om jeg spøkte.. Hvordan kunne vi gjøre ting klart om vi ikke viste kjønnet?? Og det var ikke det nok med det.. Men jeg hadde vel noen ønsker?? Jeg håpet vel på en jente eller gutt?? 

Jeg hadde uansett om jeg hadde vist hva det hadde blitt hadde jeg ikke gjort noe mer klart enn hva jeg har gjort nå.. 

Kommentar som; oi du kan ikke være langt på vei, eller oi dæven du spytter vel ut i morgen?? Disse to er like sårende.. Jeg er ganske liten enn så lenge. Er ikke store magen jeg har fått, men ikke alle får stor mage.. Og hvordan skal jeg være stolt av magen min om alle skal kommentere den hele tiden? Eller kommer med kommentarer som; bare vent du.. Plutselig så smeller det og da er magen der! 

Jeg har ingen formening om hvordan fødselen vil bli. Jeg aner ikke.. Og hvordan skal jeg vite? Jeg har ikke gjort dette før.. Alt jeg vet og er innstilt på er at dette kommer til å gjøre vondt!! Jævelig vondt unnskyld språket. Men jeg har ingen forventning eller forhåpning på hvordan dette vil bli. Jeg vet bare at jeg gleder meg til å møte dette vesnet!! 

Jeg vet du kanskje er nysgjerrig og at du egentlig kanskje bare bryr deg.. Men tenk om jeg skulle stilt deg alle disse spørsmålene til en hver tid?? 

Hilsen bolla og meg!!