Er det mitt eller ditt problem??

Av og til, rettere sagt ganske ofte opplever jeg at mange er veldig nysgjerrig og virker bekymret over andres “problemer”.

Som for eks dette med at jeg jobber i Oslo, og har en sønn som straks skal begynne i barnehagen. Hvordan skal vi løse dette?? Hvordan vil jeg klare å rekke å levere, hente, hva om ungen blir syk osv. Jeg har jo stilt disse spørsmålene selv, men det hjelper ikke på at du og skal begynne å stille spørsmålene eller være bekymret over hvordan dette løses. Og av og til føler jeg og at folk glemmer at vi er to her. Jeg har da en mann som kan bidra på dette og.. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å se løsninger eller muligheter når du selv ikke sitter i “klemma” men hvorfor bekymrer dette deg? Og hvordan vi løser dette er jo ikke noe du trenger å tenke på? Det var omtrent det første spørsmålet jeg fikk når jeg var gravid; “hva gjør dere ang barnehage??” Jeg fikk ikke lov å være gravid og nyte dette uten at noen andres bekymringer skulle komme.

En annen ting er andres holdning og oppførsel når jeg forteller hvor jeg bor og hvor jeg jobber. Setningen: å herregud! Pendler du HVER dag helt inn til Oslo??? At du orker!!! Nei det hadde ikke jeg taklet. Hvorfor får du ikke deg en jobb her nede??? Tro det eller ei, en blir lei av å høre dette.. Igjen, dette er da ikke din problemstillingen eller noe du må bekymre deg over? Så lenge jeg ikke klager, så trenger vel ikke du?

Ja hvorfor får jeg ikke en jobb her nede?? Vel har du sett jobbmarkedet? Har du prøvd å søke jobb? Også er det litt med at når du har jobbet på ett sted i så mange år som jeg har gjort så er det ikke bare å bytte jobb. Jeg har ikke verdens mest spennende jobb, men det er en jobb jeg trives i, og liker det jeg jobber med.. Fra og med 1 mai nå går jeg og over til en annen avd med andre oppgaver. Jeg har vært i Gjensidige i 10 år nå..(hvor ble tiden av??))

Jeg skal ikke sitte her og si at pendligen er det festligste her i verden, det er lange dager, og jeg er langt unna hjemmet. Men alt kommer ann på holdningen du har ved pendlingen. Hvis holdningen din er at dette er super slitsomt, og du irriterer deg over reiseveien så ja, da blir det slitsomt å pendle.. Det var en omstilling for meg som var vant til maks en togtur på 20 min, som ble til en time med reising, en vei. Men igjen, det var igjen hvordan tenkte jeg ang reisingen, skulle jeg irritere meg over det, eller bare ta dette som en mulighet til å sove litt, jobbe litt og koble litt av? Skulle jeg fokusere på jobben jeg likte eller det at reisingen nå ville bli lenger? Jeg tenker at om jobben gir deg noe så blir ikke pendlingen noe du tenker på. Men når folk spørr og graver så ja da kan jeg tenke på at det hadde vært deilig å slippe å ha over 2 timer med reisetid hver dag. Men til hverdagen så bruker jeg ikke tid eller tanker på dette, så hvorfor skal du?