I en verden av sosiale medier

Hver dag tar du å sjekker, sjekker om det har skjedd noe i “verden”. Vi blir møtt med bilder av fantastiske hus, middager, treningsøkter og “lykkelig” familie bilder. Men er virkelig alt så glansfult som vi skal ha det til?

Vi lever i en verden fylt med sosiale medier, vi bruker facebook, instagram, snapchat, whatsup, twitter, ja you name it. Her blir vi fylt med folk som poster bilder av treningsøkter, sunne middager, hus som er ryddige, glamour og en prisklasse som ingen har råd til. Par som er på kjærlighetsturer, eller har det romantisk hele tiden. Og hvorfor blir dette postet og hva vil en oppnå?

Det stod en post i KK, om at par som ikke legger ut bilder av selv i sosiale medier er mer lykkelig enn de som stadig poster bilder av seg selv sammen.

“Sosiale medier gjør oss tristere, hovedsakelig fordi vi sammenligner oss med andre. Når man likevel velger å poste, så velger man å poste ting som gir mest mulig likes eller sympati, sier Svein Øverland, psykolog med spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.»


Her kommer det ett poeng, er man lykkelig så er du kanskje ikke ute etter masse likes, at andre skal se hvor «lykkelig» du er. For du er lykkelig, og trenger ikke å dokumentere dette for hele verden.

Når du oppsøker disse bildene blir det da noe du sammenligner deg med, og tenker, hm jeg har ikke trent på 2 uker, jeg er lat, oi jeg har spist burger, jeg er usunn, oi jeg har ikke lagt ut bilde av kropp/familie og hus, jeg kan ikke ha det bra.. Hvorfor er det slik?

Hvorfor må vi ha ett ønske om å vise alle skal det « perfekte» liv? For ingen har det strøkent 100% av tiden, unger som spiser alle måltider og tid til å trene og holde kroppen i «normal» i disse så kalte tidsklemmen. Og for de som klarer dette, har de ett bra familieliv i tillegg?

Kanskje vi heller skal fokusere på vårt eget liv, og og ikke prøve å kopiere det «perfekte liv»




Er det mitt eller ditt problem??

Av og til, rettere sagt ganske ofte opplever jeg at mange er veldig nysgjerrig og virker bekymret over andres “problemer”.

Som for eks dette med at jeg jobber i Oslo, og har en sønn som straks skal begynne i barnehagen. Hvordan skal vi løse dette?? Hvordan vil jeg klare å rekke å levere, hente, hva om ungen blir syk osv. Jeg har jo stilt disse spørsmålene selv, men det hjelper ikke på at du og skal begynne å stille spørsmålene eller være bekymret over hvordan dette løses. Og av og til føler jeg og at folk glemmer at vi er to her. Jeg har da en mann som kan bidra på dette og.. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å se løsninger eller muligheter når du selv ikke sitter i “klemma” men hvorfor bekymrer dette deg? Og hvordan vi løser dette er jo ikke noe du trenger å tenke på? Det var omtrent det første spørsmålet jeg fikk når jeg var gravid; “hva gjør dere ang barnehage??” Jeg fikk ikke lov å være gravid og nyte dette uten at noen andres bekymringer skulle komme.

En annen ting er andres holdning og oppførsel når jeg forteller hvor jeg bor og hvor jeg jobber. Setningen: å herregud! Pendler du HVER dag helt inn til Oslo??? At du orker!!! Nei det hadde ikke jeg taklet. Hvorfor får du ikke deg en jobb her nede??? Tro det eller ei, en blir lei av å høre dette.. Igjen, dette er da ikke din problemstillingen eller noe du må bekymre deg over? Så lenge jeg ikke klager, så trenger vel ikke du?

Ja hvorfor får jeg ikke en jobb her nede?? Vel har du sett jobbmarkedet? Har du prøvd å søke jobb? Også er det litt med at når du har jobbet på ett sted i så mange år som jeg har gjort så er det ikke bare å bytte jobb. Jeg har ikke verdens mest spennende jobb, men det er en jobb jeg trives i, og liker det jeg jobber med.. Fra og med 1 mai nå går jeg og over til en annen avd med andre oppgaver. Jeg har vært i Gjensidige i 10 år nå..(hvor ble tiden av??))

Jeg skal ikke sitte her og si at pendligen er det festligste her i verden, det er lange dager, og jeg er langt unna hjemmet. Men alt kommer ann på holdningen du har ved pendlingen. Hvis holdningen din er at dette er super slitsomt, og du irriterer deg over reiseveien så ja, da blir det slitsomt å pendle.. Det var en omstilling for meg som var vant til maks en togtur på 20 min, som ble til en time med reising, en vei. Men igjen, det var igjen hvordan tenkte jeg ang reisingen, skulle jeg irritere meg over det, eller bare ta dette som en mulighet til å sove litt, jobbe litt og koble litt av? Skulle jeg fokusere på jobben jeg likte eller det at reisingen nå ville bli lenger? Jeg tenker at om jobben gir deg noe så blir ikke pendlingen noe du tenker på. Men når folk spørr og graver så ja da kan jeg tenke på at det hadde vært deilig å slippe å ha over 2 timer med reisetid hver dag. Men til hverdagen så bruker jeg ikke tid eller tanker på dette, så hvorfor skal du?