Jeg kjenner jeg oppgitt, frustrert og irritert når andre mennesker utsetter andre for fare. Og særlig når det gjelder barn. Uskyldige barn som ikke har gjort deg noe, men som du utsetter for fare fordi du ikke vil vaksinere ditt barn. Tenker du over konsekvensen? Tenker du på at det kan bryte ut nye epidemier?? Nå herjer meslinger igjen for fult, nettopp fordi barn ikke blir vaksinert..
Hvordan hadde du følt det om ett barn dør eller ditt eget barn dør fordi du ikke vil vaksinere ditt barn??
Da har jeg begitt meg ut på noe nytt. Dette er noe jeg aldri har gjort før. Det er både skremmende men og veldig spennende. Det kommer til å ta litt tid før jeg vet om resultatet blir som ønsket, så det er spennende tider i vente.. Jeg har nemmelig fått meg drivhus!! Slik at jeg nå skal prøve ut disse grønne fingrene mine som jeg egentlig ikke har på å dyrke frem litt urter og grønnsaker. Foreløpig har jeg ikke så mye, men jeg fant ut at jeg ville ikke starte med for mye. Også for å se om jeg mestrer dette. Jeg mener jeg klarer ikke å ta vare på blomster engang. Eneste jeg får til er orkidér.. Så dette skal bli spennende. Tomatplanten og maisen, var jeg så heldig å få av min kjære nabo, så får vi håpe jeg får dette til å gro..
Her har vi agurk, paparika og chillipepper! Så det blir spennende å se om jeg får dette til å spire og gro!
Så kjøpte jeg noen urter; mynte ( 2 stk og de gror vist veldig så greit å ha egen potte til de), estragon og persille Så jeg gleder meg veldig til tiden fremover å se dette spire og gro. Tenk så deilig da! Å kunne hente egne grønnsaker, slippe å tenke på å måtte dra til butikken for det!! Hvis jeg får dette til, så har jeg lyst å ha gulrøtter, blomkål, salat, brokkoli, sukkererter, reddiker! Ting som jeg elsker!! Hvem vet om jeg etterhvert må ha ett større drivhus?? Vi kjøpte også ett morell tre som vi skal plante i hagen! Tenker junior kommer til å synes det er super stas når han blir eldre!!
Mange har spurt meg, om jeg ikke blir ensom her jeg sitter i en by hvor jeg ikke kjenner noen.
I begynnelsen tenkte jeg ikke over det så mye. Jeg trives så godt her, koste meg i vårt nye hjem. Før jeg fikk lappen så var innstillingen mer at sånn var det, en måtte planlegge litt og det plaget meg ikke. Jeg trente, tok meg joggeturer, var med mannen og jobbet.
Men etter at jeg fikk lappen og barn, kjenner jeg jo på at jeg er langt unna familie og venner. Etter en får barn og så må ting planlegges på en annen måte. En må tenke på avstanden på reisen, leggetid og ikke minst hva orker barnet. Selv om du selv er full av energi vil ikke det si at barnet er det. Jeg kjenner at jeg savner å kunne stikke en kjapp tur til venninner eller familien. Og i dagens samfunn så er alle familier fult opp med aktivitet og gjøremål. Så alt må planlegges. Er jo veldig kjedelig å kjøre 50 min for å snu igjen fordi vedkommende hadde andre planer. Min mann jobber med faren sin lørdager våren og høst. Det medbærer at jeg er alene mange timer disse lørdagene og evt andre dager han jobber med han. Og det er ved disse stunder jeg føler mer på ensomheten ved å bo her jeg bor.
Min mann har jo også en del andre hobbyer som han pusler med, så en kjenner på det i lengden at jobb, hjem også evt være alene på ettermiddagen/kvelden at noen ganger kan være tøffere enn andre. Jeg skal jo og innrømme at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere jobben slik at en hadde rukket å gjøre noe etter jobben annet enn å komme hjem og få vært familie i knappe to timer før minsten skal sove og gubben drar for å drive med noe.. Men jeg har valgt det selv, jeg har valgt å bo her og jobbe i Oslo, så jeg kan skylde meg selv, men en har fortsatt lov å ønske at situasjonen var anderledes. Nå er det ikke slik at min mann er borte hver kveld, men det har vært tider hvor det har vært mye, hvor ensomheten har vært tilstede. Men det er og noe med at en må lære seg å trives i sitt eget selskap kanskje?
