Blir du ikke ensom?

Mange har spurt meg, om jeg ikke blir ensom her jeg sitter i en by hvor jeg ikke kjenner noen.

I begynnelsen tenkte jeg ikke over det så mye. Jeg trives så godt her, koste meg i vårt nye hjem. Før jeg fikk lappen så var innstillingen mer at sånn var det, en måtte planlegge litt og det plaget meg ikke. Jeg trente, tok meg joggeturer, var med mannen og jobbet.

Men etter at jeg fikk lappen og barn, kjenner jeg jo på at jeg er langt unna familie og venner. Etter en får barn og så må ting planlegges på en annen måte. En må tenke på avstanden på reisen, leggetid og ikke minst hva orker barnet. Selv om du selv er full av energi vil ikke det si at barnet er det. Jeg kjenner at jeg savner å kunne stikke en kjapp tur til venninner eller familien. Og i dagens samfunn så er alle familier fult opp med aktivitet og gjøremål. Så alt må planlegges. Er jo veldig kjedelig å kjøre 50 min for å snu igjen fordi vedkommende hadde andre planer. Min mann jobber med faren sin lørdager våren og høst. Det medbærer at jeg er alene mange timer disse lørdagene og evt andre dager han jobber med han. Og det er ved disse stunder jeg føler mer på ensomheten ved å bo her jeg bor.

Min mann har jo også en del andre hobbyer som han pusler med, så en kjenner på det i lengden at jobb, hjem også evt være alene på ettermiddagen/kvelden at noen ganger kan være tøffere enn andre. Jeg skal jo og innrømme at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere jobben slik at en hadde rukket å gjøre noe etter jobben annet enn å komme hjem og få vært familie i knappe to timer før minsten skal sove og gubben drar for å drive med noe.. Men jeg har valgt det selv, jeg har valgt å bo her og jobbe i Oslo, så jeg kan skylde meg selv, men en har fortsatt lov å ønske at situasjonen var anderledes. Nå er det ikke slik at min mann er borte hver kveld, men det har vært tider hvor det har vært mye, hvor ensomheten har vært tilstede. Men det er og noe med at en må lære seg å trives i sitt eget selskap kanskje?