Du forsvant fra oss en lørdag ettermiddag. Du gikk ut som du pleide, men denne gangen kom du ikke tilbake. Ett tomrom finnes i mitt hjerte nå. Du var mitt lille barn. Min baby. Jeg titter ut av vinduet i håp om å se deg, våkner på natten hvor jeg tror jeg hører deg.. Men det er ikke deg. Selv om du var en pest og en plage noen dager, hvor du tisset på alt vi eide for å vise deg frem, eller vise at du var irritert på oss, så mangler du her hjemme. Jeg blir ikke kvitt tomrommet i hjerte mitt..
Det at jeg heller ikke fikk tatt ett siste bilde av deg. Vakker som du er.. Du ble alltid bemerket av andre hvor vakker du er i dine farger. Øyene dine kunne av og til si mer en 1000 ord, du viste oss kjærlighet, og omsorg. Du tok alltid vare på meg når jeg var lei meg, var som at du viste at jeg trengte deg de gangene hvor jeg følte meg trist.
Dessverre ble du syk.. Du var ikke lenger deg selv til tider. Du begynte å få anfall og virket fraværende til tider. Jeg fikk vondt av å se på deg. Jeg fikk ikke hjulpet deg. Fikk ikke gjort ting bedre for deg. Kunne heller ikke få deg til å forstå at du kunne bli bedre bare vi fikk lov til å hjelpe deg. Du søkte deg bort, og tok avstand. Ville være i fred. Nå håper jeg at du har funnet din fred. I mitt hodet har du sovnet inn ved en plass du likte å være på. Vil ikke tenke at noe annet har skjedd med deg.
Lille vakre jenta mi.. Mamma takker deg for 6 år.. 6 herlige år har du gitt mye glede til mamma, og ikke minst pappa. En mann du tok til deg fort, han var du hverken sjenert foran eller gjemte deg for når han kom på besøk. En pappa du fant tillit til fort. Du har smeltet mormor sitt hjerte, og ikke minst bestefar. De elsket å ha deg i hus. Du ble dems lille barn igjen når du fikk bo der når mamma drev og flydde mye nede hos pappa, og før vi fikk flyttet ordentlig inn i huset.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, det vil jeg alltid gjøre. Du er min edelsten.
