Hadde vi bare kunne fått sagt adjø.

Du forsvant fra oss en lørdag ettermiddag. Du gikk ut som du pleide, men denne gangen kom du ikke tilbake. Ett tomrom finnes i mitt hjerte nå. Du var mitt lille barn. Min baby. Jeg titter ut av vinduet i håp om å se deg, våkner på natten hvor jeg tror jeg hører deg.. Men det er ikke deg. Selv om du var en pest og en plage noen dager, hvor du tisset på alt vi eide for å vise deg frem, eller vise at du var irritert på oss, så mangler du her hjemme. Jeg blir ikke kvitt tomrommet i hjerte mitt..

Det at jeg heller ikke fikk tatt ett siste bilde av deg. Vakker som du er.. Du ble alltid bemerket av andre hvor vakker du er i dine farger. Øyene dine kunne av og til si mer en 1000 ord, du viste oss kjærlighet, og omsorg. Du tok alltid vare på meg når jeg var lei meg, var som at du viste at jeg trengte deg de gangene hvor jeg følte meg trist.

Dessverre ble du syk.. Du var ikke lenger deg selv til tider. Du begynte å få anfall og virket fraværende til tider. Jeg fikk vondt av å se på deg. Jeg fikk ikke hjulpet deg. Fikk ikke gjort ting bedre for deg. Kunne heller ikke få deg til å forstå at du kunne bli bedre bare vi fikk lov til å hjelpe deg. Du søkte deg bort, og tok avstand. Ville være i fred. Nå håper jeg at du har funnet din fred. I mitt hodet har du sovnet inn ved en plass du likte å være på. Vil ikke tenke at noe annet har skjedd med deg.

Lille vakre jenta mi.. Mamma takker deg for 6 år.. 6 herlige år har du gitt mye glede til mamma, og ikke minst pappa. En mann du tok til deg fort, han var du hverken sjenert foran eller gjemte deg for når han kom på besøk. En pappa du fant tillit til fort. Du har smeltet mormor sitt hjerte, og ikke minst bestefar. De elsket å ha deg i hus. Du ble dems lille barn igjen når du fikk bo der når mamma drev og flydde mye nede hos pappa, og før vi fikk flyttet ordentlig inn i huset.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, det vil jeg alltid gjøre. Du er min edelsten.

IMG_3419 IMG_3421

En liten smakebit av fremtiden

Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.

Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.

Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.

Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..

Matvraket vårt endelig hjemme
Matvraket vårt endelig hjemme