Helgen er kommet! Du er klar for gullrekka på TV, en helg med gaming, festing eller lese en bok. Men hva gjør du når du plutselig ikke er alene om bestemmelsene?
Når en går inn i ett samboerskap, eller ekteskap, så blir en til to. En er to om bestemmelser. Det er ikke lenger du selv som bestemmer hvor ofte det er greit å ha eller dra på fest, når oppvasken skal tas, når en vasker klær, hvor ofte huset må vaskes. Du er ikke alene over eget herredømme. Dere er to som bor sammen, ergo, dere må samarbeide.
For noen par trenger en ikke kjøreregler, det går på automatikk, andre trenger kanskje noen grunnleggende kjøreregler.
Som ett par er det ikke lenger hva jeg vil, men hva dere vil. Hvor dere vil bo, hvor mange barn dere vil ha, om dere ønsker kjæledyr, felles økonomi, skal en kjøpe sammen eller en kjøpe og den andre flytte inn, er dere enig om barneoppdragelse, religion og lignende. Hvor mye skal deles på, eller føler dere at det er ok om en betaler mer enn den andre ved for eks bedre lønnet arbeid. Dette er kjekt å vite og bli enig om før en investerer hele seg i ett forhold, som ikke blir som en hadde tenkt når en kommer til dette punket. Ikke alle er like i tankegangen, og noen er kanskje mer skeptiske. Det går ikke ann å bare forvente at det skal være slik fordi noen du kjenner, eller foreldre lever slik. Men dette er noe en må snakke om, selv om det kan være vanskelig eller tungt, så må dette være ett tema før en tar ett steg videre i forholdet. Veldig dumt å kjenne etterpå at en sitter med skjegget i postkassa.
Du må ta og gi ett forhold. Ikke bare forvente å få. Du inngår etterhvert kompromisser, og slutter å leve i din egen boble med hvordan JEG vil at ting skal være. Om din partner har sterke meninger eller ønsker, og du selv ikke har ett sterkt ønske eller mening er det helt ok å la den andre parten få det ønske og ikke være vanskelig fordi du kanskje ikke er 100% enig, men har heller ikke en mening om saken.
Men er ikke lett å omstille seg når en er vant å være alene, og ikke tenke på noen andre enn seg selv. Veldig mange har behov for egen tid, hva denne egen tiden går ut på kan være alt fra å lese en bok, trene, jakte, fiske, ja you name it, men dette må og være en samtale rundt før det går for lang. Den andre parten trenger kanskje ikke denne egen tiden og vil derfor føle seg alene, eller at vedkommende ikke har tid/lyst til å være med han/hun. Her kan og en finne ting som begge kan gjøre sammen, eller at du synes det ok at den andre parten får denne tiden for seg selv. Men du kan ikke komme i etterkant og «klage» over at vedkommende ønsker tid for seg selv når du viste hva du gikk inn i.
Når en får barn kan og en kjenne på at en tilbringer mer tid fra hverandre enn sammen. Dette skyldes at barnet krever sitt og trenger både tid og oppmerksomhet fra begge parter. Her kan det og være vanskelig om en ikke har snakket på forkant om hva en forventer at den andre parten. Det er hverken mor eller far som har det hele ansvaret. En kan fort føle seg alene om dette, hvis den andre parten trekker seg unna. Mange forhold kan og slite etter at ett barn har kommet til verden fordi en ikke lenger har den samme tiden sammen. En er vant med å kun være «oss» og ikke ha friheten til å kunne ligge på sofaen, sove når en vil, hvor lenge en vil, eller gjøre den en vil. For noen vil dette skape en splid mellom partene da den andre parten ikke lenger føler seg sett eller hørt. Det å være foreldre er en heldags jobb. Og her kan det og være greit å ha en samtale før en går til det steget å snakke sammen og høre med hverandre «hva ventes av meg, og hva forventer jeg av deg». Hva forventer du at din motpart stiller opp med og gjør? Hva kan oppgaven til far være? Og hva forventer du at far gjør? Dette er heller ikke noe som en må bare forvente at far skal gjøre eller vite. Her må du selv ta iniativ på å hjelpe din partner å finne de oppgavene som passer for han. En må og huske at det å ta den «lette» utveien som å gi opp ikke er noen gevinst for deg, motparten eller barnet midt oppi det hele.
Som foreldre starter en ikke klokka 8 og er ferdig klokka 16. Det er hele dagen med arbeid, det skal gis mat, skiftes av bleier, leke, underholdes, en skal gjøre unna klesvask, husvask, og annet arbeid i huset. Hvis det i forkant ikke er blitt snakket om forvetninger om hva som skal ha blitt gjort kan det fort bli diskusjoner som ender med krangling. Hvis en er vant med at det kun er en som bidrar til at huset ser nogenlunde i stand hver dag, og dette ikke gjøres kan det oppleves fra den andre at vedkommende er lat. Problemet er bare at tiden strekker ikke til! Det å få unna alt en var vant med før en fikk barn er ikke bare bare lenger.
Som par må en lytte og kommunisere, dette er hva som gjør dere til ett par. «Jeg» er blitt til er «vi», du er ikke lenger alene om avgjørelser i livet! Det kan være tøft når det står på, men det er verdt jobben om en er villig til å jobbe for det og sammen.
Husk, gresset er sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet