En skal finne ut mye selv

Vi var hos legen her for litt siden og tok en blodprøve av lillemann. Det tok laaaaaang tid før vi fikk noe svar. Jeg måtte til og med purre på legen for å få svaret.

Da en endelig får svar så får vi en sms hvor det står:

Hei ! Blodprøvene viste noe høy IgA, forenelig med melkeallergi, forøvrig var alle blodprøvene fine.

 

Jaha, forhøyet IgA.. Hva er Iga? Hva gjør en med dette? Skal vi kutte ut alt av melkeprodukter? Er han allergisk mot melkeprotein eller laktose? Vil han vokse av seg dette? Er det noe vi kan gjøre?
Så jeg ringte legekontoret, og fikk beskjed om nei her måtte vi inn til samtale til legen, for å snakke om dette. Ok, så vi fikk legetime, duret dit og legen kan egentlig ikke gi oss noe svar i det hele tatt. Han kunne vise oss resultater, og vise oss svarene, men han kunne ikke si hva allergien var. Om det var melkeallergi eller en annen matallergi. Altså.. Hva? Her i sms skrives det at det forenlig med melkeallergi, men nå sier du at du ikke vet? Altså… Hallo.. Så svaret vi fikk var: Jeg må henvise dere til sykehuset, så må de fortelle dere videre hva dere må gjøre.

Ok, greit nok, men hva gjør vi i mellomtiden? Skal vi nå unngå alt av melkeprodukter? Jeg synes det er helt håpløst, denne smsen kunne da alt inneholdt dette. Vi kunne fått dette over telefon, istedenfor å møte opp der, og vente over 20 min på å komme inn til legen for å så få beskjed at nei han kan ikke hjelpe oss, dette må dere ta med sykehuset. Det blir for dumt. Jeg føler at ansvaret bare blir dyttet vekk, at nei siden sykehuset allerede har vært involvert kan de ta resten også.. Legen viste jo dette når vi bestilte timen på hva vi lurte på, så om han viste at dette kunne han ikke svare på så kunne denne beskjeden blitt gitt på en annen måte.

Jeg er frustrert, og oppgitt over at en må finne ut av alt selv mer eller mindre. Og det er ikke bare bare å finne produkter som ikke inneholder melk, greit nok at det står det ikke inneholder melk, men en del produkter har melkeprotein i seg, så da er en jo like langt om det viser seg å være melkeprotein allergi.  Det var jo det som ble trodd når han var rundt 4 måneder og måtte av puppen og begynne på erstatning. Og det var en ting da når han var så liten, men nå å lage mat hvor dette proteinet ikke er, er håpløst. Føler at en blir satt veldig til seg selv på dette. En må finne ut mye selv, og en får ikke hjelp så lenge ikke krever og maser om hjelp. Noe jeg finne veldig rart da dette er snakk om ett lite barn.

Oliver blir heldigvis ikke “kjempe” dårlig av melkeprodukter, han kan av og til få litt hudreaksjoner, og løs mage. Dog får han i seg REN melk får han mye luft, og det blir en del gråt og smerte på han, slik at det får han ikke. Men vi har gitt han ting som er behandlet av melk, men nå blir det å prøve alt av laktosefrie produkter, og se om det hjelper på huden og magen.

 

Når to blir til ett

Helgen er kommet! Du er klar for gullrekka på TV, en helg med gaming, festing eller lese en bok. Men hva gjør du når du plutselig ikke er alene om bestemmelsene?

Når en går inn i ett samboerskap, eller ekteskap, så blir en til to. En er to om bestemmelser. Det er ikke lenger du selv som bestemmer hvor ofte det er greit å ha eller dra på fest, når oppvasken skal tas, når en vasker klær, hvor ofte huset må vaskes. Du er ikke alene over eget herredømme. Dere er to som bor sammen, ergo, dere må samarbeide.
For noen par trenger en ikke kjøreregler, det går på automatikk, andre trenger kanskje noen grunnleggende kjøreregler.

Som ett par er det ikke lenger hva jeg vil, men hva dere vil. Hvor dere vil bo, hvor mange barn dere vil ha, om dere ønsker kjæledyr, felles økonomi, skal en kjøpe sammen eller en kjøpe og den andre flytte inn, er dere enig om barneoppdragelse, religion og lignende. Hvor mye skal deles på, eller føler dere at det er ok om en betaler mer enn den andre ved for eks bedre lønnet arbeid. Dette er kjekt å vite og bli enig om før en investerer hele seg i ett forhold, som ikke blir som en hadde tenkt når en kommer til dette punket. Ikke alle er like i tankegangen, og noen er kanskje mer skeptiske. Det går ikke ann å bare forvente at det skal være slik fordi noen du kjenner, eller foreldre lever slik. Men dette er noe en må snakke om, selv om det kan være vanskelig eller tungt, så må dette være ett tema før en tar ett steg videre i forholdet. Veldig dumt å kjenne etterpå at en sitter med skjegget i postkassa.

Du må ta og gi ett forhold. Ikke bare forvente å få. Du inngår etterhvert  kompromisser, og slutter å leve i din egen boble med hvordan JEG vil at ting skal være. Om din partner har sterke meninger eller ønsker, og du selv ikke har ett sterkt ønske eller mening er det helt ok å la den andre parten få det ønske og ikke være vanskelig fordi du kanskje ikke er 100% enig, men har heller ikke en mening om saken.

Men er ikke lett å omstille seg når en er vant å være alene, og ikke tenke på noen andre enn seg selv. Veldig mange har behov for egen tid, hva denne egen tiden går ut på kan være alt fra å lese en bok, trene, jakte, fiske, ja you name it, men dette må og være en samtale rundt før det går for lang. Den andre parten trenger kanskje ikke denne egen tiden og vil derfor føle seg alene, eller at vedkommende ikke har tid/lyst til å være med han/hun. Her kan og en finne ting som begge kan gjøre sammen, eller at du synes det ok at den andre parten får denne tiden for seg selv. Men du kan ikke komme i etterkant og “klage” over at vedkommende ønsker tid for seg selv når du viste hva du gikk inn i.

Når en får barn kan og en kjenne på at en tilbringer mer tid fra hverandre enn sammen. Dette skyldes at barnet krever sitt og trenger både tid og oppmerksomhet fra begge parter. Her kan det og være vanskelig om en ikke har snakket på forkant om hva en forventer at den andre parten. Det er hverken mor eller far som har det hele ansvaret. En kan fort føle seg alene om dette, hvis den andre parten trekker seg unna. Mange forhold kan og slite etter at ett barn har kommet til verden fordi en ikke lenger har den samme tiden sammen. En er vant med å kun være “oss” og ikke ha friheten til å kunne ligge på sofaen, sove når en vil, hvor lenge en vil, eller gjøre den en vil. For noen vil dette skape en splid mellom partene da den andre parten ikke lenger føler seg sett eller hørt. Det å være foreldre er en heldags jobb. Og her kan det og være greit å ha en samtale før en går til det steget å snakke sammen og høre med hverandre “hva ventes av meg, og hva forventer jeg av deg”. Hva forventer du at din motpart stiller opp med og gjør? Hva kan oppgaven til far være? Og hva forventer du at far gjør? Dette er heller ikke noe som en må bare forvente at far skal gjøre eller vite. Her må du selv ta iniativ på å hjelpe din partner å finne de oppgavene som passer for han. En må og huske at det å ta den “lette” utveien som  å gi opp ikke er noen gevinst for deg, motparten eller barnet midt oppi det hele.

Som foreldre starter en ikke klokka 8 og er ferdig klokka 16. Det er hele dagen med arbeid, det skal gis mat, skiftes av bleier, leke, underholdes, en skal gjøre unna klesvask, husvask, og annet arbeid i huset. Hvis det i forkant ikke er blitt snakket om forvetninger om hva som skal ha blitt gjort kan det fort bli diskusjoner som ender med krangling. Hvis en er vant med at det kun er en som bidrar til at huset ser nogenlunde i stand hver dag, og dette ikke gjøres kan det oppleves fra den andre at vedkommende er lat. Problemet er bare at tiden strekker ikke til! Det å få unna alt en var vant med før en fikk barn er ikke bare bare lenger.

Som par må en lytte og kommunisere, dette er hva som gjør dere til ett par. “Jeg” er blitt til er “vi”, du er ikke lenger alene om avgjørelser i livet! Det kan være tøft når det står på, men det er verdt jobben om en er villig til å jobbe for det og sammen.

Husk, gresset er sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet