Er det min skyld? 

Vi var på ultralyd i går.. Da vi var på den ordinære ultralyden i uke 18 fikk vi beskjed om at navlestrengen lå i hjørne på morkaken. Og at de ville ha en kontroll i uke 30 for å sjekke veksten på den lille huleboern.

Kjente jeg gruer meg litt, en viste ikke hva de ville finne eller si.. Vi fikk se dette vakre vesnet i magen min. Alt så bra ut, hjerte var sterkt og fint. Men veksten var ikke som ønsket. Den var under «normalen» det er en avvik på -13%.

Men jordmor sa at siden jeg var liten ved fødsel så er det ikke uvanlig at vårt barn vil være lite ved fødsel. Det er vanlig at barnet tar veksten som mor hadde ved sin fødsel.

img_0005.jpeg

img_0006.jpeg

img_0003.jpeg

img_0007.jpeg

Så nå sitter jeg her og tenker, har jeg gjort noe feil? Er det min skyld at barnet ikke har blitt større? Har jeg gjort noe galt? Jeg har gått opp 8 kg til nå.. Og jordmor er fornøyd med vektøkningen.. Barnet tar jo det det skal ha uansett, det går utover meg og mine «fettlagre». Men jeg kjenner jo at jeg sitter med følelsen på at jeg burde gjøre mer.. Men jeg kan ikke sitte å dytte i meg mat til en hver tid. Nei jeg får bare gjøre så godt jeg kan, spise så sunt jeg kan og ikke stresse over dette. Vi blir fulgt opp, og passet på. Om 4 uker så skal vi tilbake på ny kontroll. Så det blir spennende å se. 

En liten smakebit av fremtiden

Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.

Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.

Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.

Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..

Matvraket vårt endelig hjemme
Matvraket vårt endelig hjemme