Ja dere, da var vi kommet i november. Tenk nå er det bare 44 dager igjen til jul!!

Dette året har vært annerledes. Det har vært ett tungt år for oss alle. Noen har mista jobben, andre er blitt permittert. Mange har vært ensomme, og er det fortsatt. Vi vil alle huske 2020. Hvordan Norge ble stengt ned på dagen. Hvor panikken i alles øyer ble når meldingen kom med: hjemmekontor, stengte skoler, og barnehager. Du skulle ikke reise, sommerferier ble avlyst og andre planer du hadde for året kunne bare avlyses. Jeg husker dagen da alt ble stengt ned. Oliver hadde knapt nok vært i barnehagen 2 dager etter en nesten 3 ukers tid med sykdom, jeg skulle innom en kjapp tur i butikken for å handle litt smått. Der ble jeg møtt av folk som fylte opp 2-3 handlevogner. Folk hamstret dopapir, og de virrer panisk rundt i butikken. Myndighetene beroliget alle med at det var ikke noe poeng å hamstre, vi ville ikke gå tom for mat. Men, som nordmenn flest, hamstrer vi. Vi får en form for panikk når det kommer beskjeder på at ting stenges. Men det ble aldri nevnt at butikkene skulle stenge.. Lurer på om folk har brukt opp alt dopapiret ennå??

Det har vært en vanskelig tid, ting du var vant til å gjøre kunne man ikke lenger. Selvom du kanskje ikke var den som dro på lekeland en lørdag kjente ekstra på at nå kunne man ikke. Folk ble bedt om å holde seg i sin egen hage og eget hjem. Det tok tid før Oliver helt godtok at vi ikke kunne besøke nonnon, bestefar, farmor, farfar, tanter og onkler. Det å prøve å forklare en 4 åring ett virus som man ble veldig syk av var ikke bare bare. Men i dag er han super på å vaske hender og nevne at det går ikke på grunn av korona.

I går tok jeg meg friheten til å handle inn julematen, ja du leste rett, ribba er kjøpt inn og lagt i fryseren, medisterkakene etter mammas oppskrift er laget og skal puttes i fryseren. Medisterpølser og sossiser er kjøp. Mangler bare poteter og grøten til riskremen så alt i boks.
Julegaver er mer eller mindre i boks. Folk sier jeg er tidlig ute, og ja jeg er kanskje det.. Men igjen, da har jeg fått gjort unna ting, som ofte blir stressende i desember, jeg kan da nyte desember hjemme i ro og frem og slipper den vanlig desember kaosen som er i butikker og senter. Ingen vet hvordan desember blir ennå. Vi får håpe at de tiltakene som er gjort, og at vi alle klarer å stå sammen og gjøre tiltakene som er satt for å begrense smitte. Da kan alle få lov å feire jul sammen. Hadde ikke det vært hyggelig?

Jeg håper du og dine holder deg trygge, at du ringer en venn for å holde både deg selv og andre «sosiale» i disse tøffe stundene. Det er ikke alright å sitte ensom og ikke ha noen å prate med. Jobber du på hjemmekontor så ta en liten samtale med en annen kollega som sitter på hjemmekontor og spørr: hvordan har du det? For å sitte på hjemmekontor måned etter måned kan gå på psyken. Selvom vi alltid skal bry oss, er det litt ekstra viktig nå å ta vare på hverandre!

Avslutter med en liten tekst jeg fant på tryneboka.

Jeg husker da corona var en øl.
Da «enmetern» var et stupebrett.
Da «hold avstand» ble etterfulgt av «til plattformkanten».
Jeg husker da karantene var for hunder.
Da isolasjon var i husveggen.
Da håndsprit var kjekt å ha med på ferie (men aldri ble brukt).
Da «rød sone» var en pulssone.
Da datavirus skremte oss mer enn ekte virus.
Jeg husker da hjemmekontor var et unntak, og ikke en regel.
Da kollegene mine var velstelte og vitale, og ikke morgentrøtte og «mutet».
Jeg husker da dugnad var én gang i året, og ikke selve året.
Den gang da pandemi og kohort var i fremmedordboken.

Hvis alle er flinke nå, så er vi kanskje tilbake til normalen snart ❤️

Skamløst kopiert og delt videre.

covid19 #dugnad

Vel sommeren 2020 har vært anerledes enn sommerene vi pleier å ha.

Hele 2020 til nå har vært ett annerledes år. Vi gikk inn i året med å høre om Corona. Vi her i Norge fikk stadig oppdatering på hvordan dette viruset herjet. Og vi tenkte vel alle: jaja det kommer jo ikke hit. Men jo.. 15 mars ble hele Norge låst ned. Skoler, barnehager ble stengt. Arbeidsplasser som tillot hjemmekontor satte i gang med dette.

Her hjemme hadde allerede Oliver vært syk i 14 dager før hele Norge stengte ned. Så det ble en ganske god påkjenning på både han og oss når han endelig ble frisk og barnehagen var stengt. Vi prøvde så godt vi kunne å sette i gang med litt prosjekter og læring. Men skal ærlig innrømme at det var en stor prøvelse. Etterhvert ble det tilslutt mye iPad og tv for å få dagene til å gå. Heldigvis er ikke Oliver kjempe ivrig i lengden på noen av delene, så det har ikke blitt ett problem i etterkant.

Da sommer kom, så skjønte vi at det ble Norges ferie. Vi skulle egentlig ta bobilen til svigers ned til Sverige med ett vennepar, men det avbestilte vi.

Som alle andre her i landet ble det kampen om tilværelsen føltes det som. Nå som alle måtte feriere her, var det ikke lett å få plass noen sted. Og de fleste tillot ikke å forhåndsbestille, så når ferien var i gang, var mer eller mindre alt fult. Litt rart når det ikke var lov å forhåndsbestille..

Vi fant tilslutt en plass som hadde plass til oss

Vi havnet på Guslandstranda i Stavern. En fin campingplass med langgrunt vann som gjorde det trygt for barnefamilier. Plassen var også veldig åpen som gjorde det trygt å la ungene løpe. og det var en lekeplass og en fin sand å leke i

På vei hjem dro vi innom svigers som var ute med båten.

Vi var noen få dager hjemme før vi dro videre. Da havnet vi på ett sted som Marius ferierte som barn med sine besteforeldre. En kjempe flott plass. Vi var heldig å få plass ved vannet. Oliver fikk badet masse sammen med storesøster. Han var til og med så tøff at han turte å hoppe fra brygga!