Ensomhet

Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk.


 

Da har mannen min dratt. Han kjørte seg selv til togstasjonen, hvor jeg kjørte bilen hjem igjen. Jeg kom nesten hjem før tårene presset på. Da jeg kom hjem og stod foran garasjen ble jeg sittende litt i bilen for å manne meg opp for å gå inn i det tomme huset..

En venninne av meg spurte hvorfor jeg faller sånn sammen nå mannen drar.. Og jeg brukte lang tid på å finne ut av det. Jeg har ikke helt funnet ut grunnen.. Men deler er at jeg fort blir ensom. Jeg blir føler meg forlatt og helt alene. Og jeg vet jo at jeg ikke er det, jeg har jo familie og venner. Men den delen av meg som blir hel ved at jeg har den andre parten rundt meg forsvinner. Så da føler jeg meg tom.

Vi har jo fått en gledelig nyhet på at vi skal ha en liten en i april, men i september dro han bort i 9 dager, og kort tid etter at han kom hjem så skulle han egentlig dratt til London på kurs der. Men det ble utsatt til nå.. Og helt siden da har jeg grudd meg til denne dagen.. Hvor jeg  nå sitter her i vårt store hus alene. Igjen.

Det er nå jeg kjenner hvor «langt» unna jeg er venner og familie. Og det at jeg ikke har så mange kjente her i Tønsberg. Jeg hadde store planer å bruke tiden mannen var borte sist å trene, men grunnet svangerskapskvalmen så var ikke det så aktuelt, jeg fikk trent litt, men ikke som jeg hadde tenkt. Nå sitter jeg her med bekkenløsning.. Og må bare prøve meg frem på hva som funker og ikke funker. Ikke at det er synd på meg fordi jeg har det, for det er det ikke, ja det gjør vondt.. Men dette er bare for en periode, og en må velge å se det slik og at en da må heller begrense seg på hva en kan gjøre og ikke gjøre.

Men hvorfor i alle dager er denne ensomheten så fæl? Hva er det som gjør at jeg føler det slik? Ikke er jeg forlatt, mannen kommer tilbake om 6 dager, er 6 netter alene. Jeg har venner og familie rundt meg.. Men det jeg gruet meg mest til er kvelden. Det å legge meg og våkne opp alene. Dagen skal alltids gå fint.. Da jeg er vant med at vi begge jobber jo, og min mann har jo alltid noen prosjekter liggende på gang slik at han ofte er borte på dagen.. Men når kvelden kommer, når mørket er her.. Det er da jeg kjenner på det.. Hvor tøft det er å være alene. Jeg er veldig dårlig på dette. Det har og med at jeg har ingen hobbyer som jeg driver med. Ja jeg skrapper litt, og baker.. Men det er begrenset på hvor mange kaker jeg kan ha i huset.. Haha.. Scrappinen er gøy engang i blandt. Men det ikke noe jeg hopper over av glede av å gjøre.. Jeg må og være i det rette humøret.

I dag så skal jeg i bursdag til min nevø og han har bestilt kake av tante! Tantes bløtkake! Så nå skal jeg svinge meg rundt og bake ferdig kaken!

Ha en flott lørdag!

Må en virkelig dele alt en hører?

Synes ikke du det er frekt å deles andres nyhet? Å fortelle noen om noen andres glede eller sorg? Når ble det din nyhet? Og når ble den retten din?


Vi er jo de aller fleste på Facebook, Instagram, Google+, Twitter, Snapchat ja lista er lang på de sosiale media`er som benyttes. Og på alle deler vi noe. Det kan være din egen nyhet, din glede over noe nytt som har skjedd i livet. At du har fått førerkortet, bestått en eksamen, kjøpt deg bil, båt, hus ol.. Men i det du skal trykke send på nettstedet så ser du alt at noen har delt det for deg. De har allerede sendt ut en gratulasjons melding på dine vegne. Den nyheten du selv ønsket og gledet deg til å dele. Du har bare ikke rukket å få skrevet den ennå. Men nå er den delt for deg.. Det var vel greit var det ikke?

Hvorfor har vi blitt slik? Hvilken rett har jeg til å dele din nyheten?

Kan være noen ekstra hormoner som gjør at jeg føler litt ekstra på dette.. Men jeg kjenner at den dagen vi får dette barnet som ligger inni magen min, dette barnet som vi venter så gjerne på. Så vil vi at ingen andre skal få lov å dele vår nyhet, om vi vil dele den med hele verden i det hele tatt. Men må vi unngå å fortelle det til noen før det har gått en stund, slik at vi kan dele vår egen nyhet? Jeg vet ikke når vi alle ble så nysgjerrige på andres liv eller nyheter at vi graver rundt og spør andre om hva som har skjedd med den eller den. Er ditt eget liv så kjedelig at en må finne andre måter å underholde seg på? Eller bare undersøke om andre har det bedre/verre en deg selv? Nei jeg vil kunne dele mine gleder selv, jeg vil kunne være den første til å fortelle min mor, søster, bestevenninne eller egentlig alle mine venner uten at dette er blitt fortalt til vedkommende. Må jeg virkelig si at dette er en nyhet jeg vil dele selv.. Har vi kommet så langt? Når ble dette en allmen viten?


Ett annet spørsmål jeg har er dette med å legge ut bilder av barnet.. At folk ikke er kyniske nok til å tenke over hva de legger ut og hvordan dette kan «påvirkes» i fremtiden. Selv om jeg tror at ett bilde av meg som en 1 åring som spiser grøt og har dette i hele ansiktet, hadde nok ikke dette påvirket mulighet å få jobb eller lignende. Flaut mulig, men ikke noe mer enn det. Men likevel, er det greit? Å legge ut noe sånt?
Dette barnet har ikke sagt ja til å bli avbildet og lagt ut på nett. Hvilken rett har vi til å bare gjøre det? Er ett bilde først lagt ut på nettet, så er det der ute.. Det blir aldri borte selv om du sletter det.. Tenk på det neste gang du har lyst å legge ut ett bilde av noen eller kanskje deg selv fordi det er morsomt. Det kan bite deg i ræva senere i livet!

Two women gossiping in studio (B&W)