Det er rart.. Eller jeg føler det er rart.. Jeg er 28 år.. Snart går jeg inn mitt 29`ende år.. Siste året som tjueåring! Men jeg innser nå hva jeg har klart å få på mine 28 år. Jeg har klart å gifte meg, jeg har fått meg bil lappen (etter mye om og men) og ikke minst min egen bil. Jeg er gravid med vårt første barn, og vi har kjøpt oss hus, vi har fått oss båt. Jeg føler at vi har ganske mye til å være så «unge» Selv om alle disse tingene har blitt skaffet de siste tre år av mitt liv og ikke i løpet av mine 28 år.. Så har jeg likevel kommet langt. Jeg tror det å være gift og få barn er det største jeg har opplevd til nå.
Hvis jeg ser tilbake på min fortid så er det ett anger jeg har.. Finnes fler men, det andre er gjort, og ikke får en endret noe på det, men det er noe jeg kan gjøre noe med! Det er å få meg en utdannelse! Det er slik nå til dags at det er viktig. Det har egentlig alltid vært viktig, men nå som jobb markede er ekstra tøft, så er det greit å ha en utdannelse å falle tilbake på.. Jeg har jo vært lenge i tenkeboksen på hva jeg vil. Jeg har nå egentlig bestemt meg.. Jeg vil bli helsesøster. Veien dit er lang dog. Det må fullføres sykepleien, så må jeg jobbe ett år, for å så gå ett år til på skole. Men jeg skal nok klare det! Det blir jo å studere sykepleien på deltid. Hadde håper jeg kunne ta det nettbasert, men det er litt dårlig med det. Det vil ta meg 4 år på deltid. Har tenkt å ta frem bøkene og begynne lese litt. Jeg må nok ha noen nye bøker i henhold til pensum, men litt oppfriskning gjør ikke noe. Skal undersøke litt mer på hvordan det går å kombinere jobb og skole.
Julegaver utløser et unødvendig kjøpspress. Når cirka en million norske forbrukere over 18 år opplever julegaver som en økonomisk belastning, er det illevarslende og et tegn på at det kanskje har gått for langt.
Kjente jeg fikk en smule panikk nå i stad.. Var på en nettside hvor det stod: «Nå er det kun 5 helger igjen til jul..» Kjente panikken og frykten i kroppen steg.. Jeg ser jo at november begynner å gå i rasende fart forbi. Jeg vet jo at jeg skaper denne panikken selv, men kan ha noe med at jeg pleier å være ferdig mer eller mindre med julegaver alt… Men det har jo vært noe annet på agendaen i år som har tatt mye tid.. Merkelig det der.. Men har kommet i gang med noe. Har fått kjøpt noen få gaver, samt har hjulpet mannen å kjøpe sine. Så da kan jeg fokusere på mine. Før var det lettere synes jeg, å kjøpe gaver. Nå vil en jo være den personen som gir den «beste» gaven. Og en bruker mye energi og tanker på gaver en skal kjøpe. Og veldig frustrende når en da bare får noe «fjas» tilbake. Misforstå meg rett, jeg setter pris på gaver og tenker ikke pris, så lenge omtanken er bak det, og at du vet at personen har brukt tid på å finne noe som passer deg. Men bytting av penger er virkelig ikke nødvendig. Tenk selv på hvordan du hadde følt det om du hadde løpt senteret rundt for å finne den perfekte gaven til din venninne, også får du en lipsyl tilbake.. Du hadde følt deg litt lurt?
Leste en artikkel på nettet, «Julegaver tynger en million nordmenn«. Og jeg må jo si at jeg kjenner meg igjen i dette. Dette med å kjenne på det økonomisk. Jeg er jo og i den gruppen av mennesker som er redd for at folk skal føle jeg bruker for lite penger på en. Men dette gjelder ikke bare julegaver.. Jeg har det problemet med bursdagsgaver og. Når det gjelder meg selv, så skal ikke gaver til meg koste allverden det er ikke det jeg bryr meg om det. Jeg liker heller at det kanskje er laget noe til meg, eller noe som viser at du kjenner meg. Men jeg vil heller ikke at du skal ha stresset deg i hjel med å kjøpe noe til meg.
Et interessant funn i undersøkelsen er at folk med en inntekt på inntil 400.000 kroner, planlegger å bruke 20 prosent mindre på julegaver. Men de som tjener over 1 million kroner, tror de kommer til å øke julegavebudsjettet med 5 prosent.
Jeg er tydeligvis i den millionklassen.. Haha! Med min lønn på langt under en million. Jeg tror jeg er nødt å begynne med en fast pris til hver enkelt person. Jeg går over stokk og stein for å kjøpe det personen vil ha, eller ønsker seg. I fjor så hadde mannen og jeg egentlig en bestemt pris på 500 kr. Den hadde jeg allerede i sommerferien brutt, jeg fant Star Wars figurer som jeg ikke kunne la hver å kjøpe.. Og det hjalp ikke med at jeg kjøpte mer, det ble jo en vinter camo klær til jakten. Tror ikke det blir noe bedre i år heller.. Haha! Nei jeg synes det å kjøpe julegaver er generelt koselig, men nå er det kommet til det punktet at når begynner det å «haste» og da blir det en stressfaktor og ikke en glede. Og det å kjøpe gaver til en som ikke har noen ønsker er jo ikke akkurat moro.. Selv om jeg kjenner meg igjen i det. Det er noe med at en har kommet i en viss alder, hvor en egentlig har alt en trenge. Så en må jo bare vri hodet med hva trenger jeg?
Nei nå skal jeg nyte en julebrus og en klementin! Ha en flott kveld videre, og lykke til med julegave shoppingen! Husk det er tanken som teller!
Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.
Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.
Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.
Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..
