Ensomhet er tøft, og du kan være ensom på så mange måter.
Jeg har det veldig fint med min lille familie her. Jeg har selv valgt å flytte. Jeg har en fantstisk mann, har en fantstisk sønn og gode naboer. Men jeg kan likevel føle meg ensom. Jeg har ingen av min venninner her nede, familien min bor en times tid unna. Det er ikke bare å finne hverken tid eller anledning til å bare dra noe sted når avstandene er så store. Ting må planlegges litt på en annen måte. Etter leggetid på han lille er det litt for sent å bruke en god time å komme seg frem, før du nesten må snu i døra for å kjøre hjem igjen.
Jeg føler meg ikke ensom hele tiden, men det kommer tider hvor jeg kjenner på savnet litt mer. De gangene jeg skulle ønske at jeg kunne tatt meg en liten tur ut etter legging, og være litt sosial, og bare være Kristine, og ikke mamma. Men igjen er jeg selv ansvarlig for å gjøre meg selv lykkelig og ha det bra.
Ensomheten kan og slå inn når jeg ser min mann holde på med ting, han har jo flere interesser, hobbyer og ting og finne på. Jeg har vel aldri funnet meg en skikkelig hobby, jeg liker å høre på musikk, danse, synge og lese bøker. Men det er jo egentlig ikke en hobby i den forstand..
Men nå har jeg blitt med på å strikke ett skjerf til Kirkens bymisjon, med jobben. Så kanskje jeg finner meg en strikke hobby?? Foreløpig så er ikke strikking helt min greie, men jeg prøver!! Haha!!
Som du ser så er ikke min strikke kunnskap så god.. Det er blitt tatt opp noen ganger nå, men det blir ett skjerf med masse kjærlighet.. Skal nevnes at jeg har fått god hjelp av Mamman min, søstra mi, og naboen..
I fjor kjøpte min mann en Mustang. Han hadde lenge pratet om Porsche, så når det plutselig ble en Mustang ble jeg litt overrasket. Men pytt pytt, det var noe han ønsket seg. I begynnelsen gjorde det meg ingenting at han hadde denne bilen. Min mann er jo en rastløs sjel, det må skje noe hele tiden fra tid til annen. Han har perioder hvor han klarer å være rolig og bare sitte og se på TV. Men når den tiden er over så går han å trasker hjemme og vet ikke helt hva han skal ta seg til.
Han fikk bilen i januar, og allerede i februar begynte jeg å kjenne på det. Det begynte først med litt frustrasjon, også begynte det med sinne.
Jeg følte meg forlatt, følte meg ubetydelig. Og følte han prioriterte bilen og å dra på verksted mer enn å være med oss. Jeg følte at verdiene som ble satt når vi ble kjærester ikke lenger gjaldt. Da vi ble kjærester så var Marius veldig opptatt av at en ikke trengte alenetid, en skulle ikke ha behov for å gjøre ting alene, og alt en gjorde var for å skape ting sammen. Så kom denne bilen. Jeg hadde akkurat begynt å jobbe og følte at så fort jeg kom hjem fra jobb så forsvant min mann til verksted hvor bilen stod. Hvor jeg fikk stadig setningen «jeg blir ikke så lenge, maks 2 timer». Det ble aldri disse to timene, det ble 3-4 timer+++. Noe som i begynnelsen ikke plaget meg sånn egentlig. Men når det skjedde gang på gang, så ble jeg tilslutt lei. Så jeg sa at det var ikke noe poeng at han ga meg en tid, for den ble aldri overholdt.
Det ble mye uenigheter, og jeg ble tilslutt innelukket og klarte ikke å snakke med han, fordi alt dreide seg om denne jævla bilen. Hele dagen så var det videoer, mobilprat og det eneste han tenkte på. Det var i hvert fall slik jeg følte det. Det var ikke sånn han så det, men mine følelser var slik. Og en hver kvinne, kjenner seg igjen at en ikke alltid klarer å kontrollere slike følelser.
Følelsen av å bli byttet ut var vel det jeg følte en periode. Jeg ble tilslutt bare en person Marius delte hus og barn med.. Jeg klarte ikke å finne glede i denne bilen som han så pent hadde sagt var skaffet til oss. Siden vi hadde solgt båten i forbindelse med familie økning skulle dette bli noe vi som familie skulle gjøre sammen. Men jeg klarte ikke å se det slik når all hans tid og fokus var på denne bilen. Jeg kjente det brant i meg hver gang telefonen hans ringte og det ble bil prat. For en samtale som egentlig ville ta 10 min ble plutselig til 30-60 min..
Jeg følte også at jeg ble stuck hjemme, for han dro jo til verkstedet, og jeg kunne jo ikke dra noe sted så lenge Oliver sov.. Ikke det at jeg hadde dratt så mye ut i forkant, men den følelsen å bli tvunget til å bli hjemme ble så massiv at jeg begynte å bli mer og mer amper og irritert. Jeg følte til tider at det var bare sånn det skulle være, fordi jeg hadde ingen hobbyer så hvorfor måtte jeg dra ut av huset?? Og det var jo min egen feil at jeg ikke hadde bedre ting å gjøre enn å være hjemme..
Det hjalp ikke på at vi hadde snakket om å pusse opp kjøkkenet, vi måtte bare spare opp først, og siden jeg ikke på det tidspunktet hadde penger til det, så kjøpte han seg bil.. Det ballet på seg av frustrasjon. Bilen ble mer og mer negativt ladet hos meg. Det ble så ille at han ikke kunne snakke om denne bilen til meg. Noe Marius ønsket da han ville inkludere meg i dette, og hadde vel ett håp at vi kunne gjøre dette sammen, men det ble veldig vanskelig når bilen stod ett helt annet sted enn her hjemme hvor vi hadde vårt barn..
I august måned så flyttet han bilen hjem i garasjen her. Det var nok mest pga meg, men også for å spare penger. Det var jo ikke gratis å ha bilen stående der borte.
Etter mye og mange diskusjoner, alle kortene på bordet fikk vi snakket ut. Han om sine følelser, og meg om mine. Jeg fikk forklart at når jeg «nægget» og var «bitch» valgte han heller å forlate «åstedet» og jeg «nægget» og var bitch fordi jeg følte han aldri var «tilstede» her hjemme da det var mest mulig research på denne bilen som ble gjort. Vi ble enig om noen klare «retningslinjer» som måtte følges ved at bilen er her hjemme. Og jeg kjenner at nå, så plager det meg ikke at han stikker ut i garasjen og holder på der, for er det noe, så kan jeg bare be han komme inn, og skal jeg ut, leverer jeg bare babycallen til han også kan jeg dra noe sted om jeg måtte ønske…
Så det ble kanskje en win win for alle! Kanskje mest for meg da..
Så får vi se etterhvert om dette blir moro for hele familien, eller bare pappaen 😉
Vi var hos legen her for litt siden og tok en blodprøve av lillemann. Det tok laaaaaang tid før vi fikk noe svar. Jeg måtte til og med purre på legen for å få svaret.
Da en endelig får svar så får vi en sms hvor det står:
Hei ! Blodprøvene viste noe høy IgA, forenelig med melkeallergi, forøvrig var alle blodprøvene fine.
Jaha, forhøyet IgA.. Hva er Iga? Hva gjør en med dette? Skal vi kutte ut alt av melkeprodukter? Er han allergisk mot melkeprotein eller laktose? Vil han vokse av seg dette? Er det noe vi kan gjøre?
Så jeg ringte legekontoret, og fikk beskjed om nei her måtte vi inn til samtale til legen, for å snakke om dette. Ok, så vi fikk legetime, duret dit og legen kan egentlig ikke gi oss noe svar i det hele tatt. Han kunne vise oss resultater, og vise oss svarene, men han kunne ikke si hva allergien var. Om det var melkeallergi eller en annen matallergi. Altså.. Hva? Her i sms skrives det at det forenlig med melkeallergi, men nå sier du at du ikke vet? Altså… Hallo.. Så svaret vi fikk var: Jeg må henvise dere til sykehuset, så må de fortelle dere videre hva dere må gjøre.
Ok, greit nok, men hva gjør vi i mellomtiden? Skal vi nå unngå alt av melkeprodukter? Jeg synes det er helt håpløst, denne smsen kunne da alt inneholdt dette. Vi kunne fått dette over telefon, istedenfor å møte opp der, og vente over 20 min på å komme inn til legen for å så få beskjed at nei han kan ikke hjelpe oss, dette må dere ta med sykehuset. Det blir for dumt. Jeg føler at ansvaret bare blir dyttet vekk, at nei siden sykehuset allerede har vært involvert kan de ta resten også.. Legen viste jo dette når vi bestilte timen på hva vi lurte på, så om han viste at dette kunne han ikke svare på så kunne denne beskjeden blitt gitt på en annen måte.
Jeg er frustrert, og oppgitt over at en må finne ut av alt selv mer eller mindre. Og det er ikke bare bare å finne produkter som ikke inneholder melk, greit nok at det står det ikke inneholder melk, men en del produkter har melkeprotein i seg, så da er en jo like langt om det viser seg å være melkeprotein allergi. Det var jo det som ble trodd når han var rundt 4 måneder og måtte av puppen og begynne på erstatning. Og det var en ting da når han var så liten, men nå å lage mat hvor dette proteinet ikke er, er håpløst. Føler at en blir satt veldig til seg selv på dette. En må finne ut mye selv, og en får ikke hjelp så lenge ikke krever og maser om hjelp. Noe jeg finne veldig rart da dette er snakk om ett lite barn.
Oliver blir heldigvis ikke «kjempe» dårlig av melkeprodukter, han kan av og til få litt hudreaksjoner, og løs mage. Dog får han i seg REN melk får han mye luft, og det blir en del gråt og smerte på han, slik at det får han ikke. Men vi har gitt han ting som er behandlet av melk, men nå blir det å prøve alt av laktosefrie produkter, og se om det hjelper på huden og magen.
