Kategori: Hjem

Grønne fingre

Kristine Asmus Gustavsen


Da har jeg begitt meg ut på noe nytt. Dette er noe jeg aldri har gjort før. Det er både skremmende men og veldig spennende. Det kommer til å ta litt tid før jeg vet om resultatet blir som ønsket, så det er spennende tider i vente.. Jeg har nemmelig fått meg drivhus!! Slik at jeg nå skal prøve ut disse grønne fingrene mine som jeg egentlig ikke har på å dyrke frem litt urter og grønnsaker. Foreløpig har jeg ikke så mye, men jeg fant ut at jeg ville ikke starte med for mye. Også for å se om jeg mestrer dette. Jeg mener jeg klarer ikke å ta vare på blomster engang. Eneste jeg får til er orkidér.. Så dette skal bli spennende. Tomatplanten og  maisen,  var jeg så heldig å få av min kjære nabo, så får vi håpe jeg får dette til å gro.. 

Her har vi agurk, paparika og chillipepper! Så det blir spennende å se om jeg får dette til å spire og gro!

Så kjøpte jeg noen urter; mynte ( 2 stk og de gror vist veldig så greit å ha egen potte til de), estragon og persille Så jeg gleder meg veldig til tiden fremover å se dette spire og gro. Tenk så deilig da! Å kunne hente egne grønnsaker, slippe å tenke på å måtte dra til butikken for det!! Hvis jeg får dette til, så har jeg lyst å ha gulrøtter, blomkål, salat, brokkoli, sukkererter, reddiker! Ting som jeg elsker!! Hvem vet om jeg etterhvert må ha ett større drivhus?? Vi kjøpte også ett morell tre som vi skal plante i hagen! Tenker junior kommer til å synes det er super stas når han blir eldre!!

Blir du ikke ensom?

Kristine Asmus Gustavsen

Mange har spurt meg, om jeg ikke blir ensom her jeg sitter i en by hvor jeg ikke kjenner noen.

I begynnelsen tenkte jeg ikke over det så mye. Jeg trives så godt her, koste meg i vårt nye hjem. Før jeg fikk lappen så var innstillingen mer at sånn var det, en måtte planlegge litt og det plaget meg ikke. Jeg trente, tok meg joggeturer, var med mannen og jobbet.

Men etter at jeg fikk lappen og barn, kjenner jeg jo på at jeg er langt unna familie og venner. Etter en får barn og så må ting planlegges på en annen måte. En må tenke på avstanden på reisen, leggetid og ikke minst hva orker barnet. Selv om du selv er full av energi vil ikke det si at barnet er det. Jeg kjenner at jeg savner å kunne stikke en kjapp tur til venninner eller familien. Og i dagens samfunn så er alle familier fult opp med aktivitet og gjøremål. Så alt må planlegges. Er jo veldig kjedelig å kjøre 50 min for å snu igjen fordi vedkommende hadde andre planer. Min mann jobber med faren sin lørdager våren og høst. Det medbærer at jeg er alene mange timer disse lørdagene og evt andre dager han jobber med han. Og det er ved disse stunder jeg føler mer på ensomheten ved å bo her jeg bor.

Min mann har jo også en del andre hobbyer som han pusler med, så en kjenner på det i lengden at jobb, hjem også evt være alene på ettermiddagen/kvelden at noen ganger kan være tøffere enn andre. Jeg skal jo og innrømme at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere jobben slik at en hadde rukket å gjøre noe etter jobben annet enn å komme hjem og få vært familie i knappe to timer før minsten skal sove og gubben drar for å drive med noe.. Men jeg har valgt det selv, jeg har valgt å bo her og jobbe i Oslo, så jeg kan skylde meg selv, men en har fortsatt lov å ønske at situasjonen var anderledes. Nå er det ikke slik at min mann er borte hver kveld, men det har vært tider hvor det har vært mye, hvor ensomheten har vært tilstede. Men det er og noe med at en må lære seg å trives i sitt eget selskap kanskje?

Er det mitt eller ditt problem??

Kristine Asmus Gustavsen

Av og til, rettere sagt ganske ofte opplever jeg at mange er veldig nysgjerrig og virker bekymret over andres «problemer».

Som for eks dette med at jeg jobber i Oslo, og har en sønn som straks skal begynne i barnehagen. Hvordan skal vi løse dette?? Hvordan vil jeg klare å rekke å levere, hente, hva om ungen blir syk osv. Jeg har jo stilt disse spørsmålene selv, men det hjelper ikke på at du og skal begynne å stille spørsmålene eller være bekymret over hvordan dette løses. Og av og til føler jeg og at folk glemmer at vi er to her. Jeg har da en mann som kan bidra på dette og.. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å se løsninger eller muligheter når du selv ikke sitter i «klemma» men hvorfor bekymrer dette deg? Og hvordan vi løser dette er jo ikke noe du trenger å tenke på? Det var omtrent det første spørsmålet jeg fikk når jeg var gravid; «hva gjør dere ang barnehage??» Jeg fikk ikke lov å være gravid og nyte dette uten at noen andres bekymringer skulle komme.

En annen ting er andres holdning og oppførsel når jeg forteller hvor jeg bor og hvor jeg jobber. Setningen: å herregud! Pendler du HVER dag helt inn til Oslo??? At du orker!!! Nei det hadde ikke jeg taklet. Hvorfor får du ikke deg en jobb her nede??? Tro det eller ei, en blir lei av å høre dette.. Igjen, dette er da ikke din problemstillingen eller noe du må bekymre deg over? Så lenge jeg ikke klager, så trenger vel ikke du?

Ja hvorfor får jeg ikke en jobb her nede?? Vel har du sett jobbmarkedet? Har du prøvd å søke jobb? Også er det litt med at når du har jobbet på ett sted i så mange år som jeg har gjort så er det ikke bare å bytte jobb. Jeg har ikke verdens mest spennende jobb, men det er en jobb jeg trives i, og liker det jeg jobber med.. Fra og med 1 mai nå går jeg og over til en annen avd med andre oppgaver. Jeg har vært i Gjensidige i 10 år nå..(hvor ble tiden av??))

Jeg skal ikke sitte her og si at pendligen er det festligste her i verden, det er lange dager, og jeg er langt unna hjemmet. Men alt kommer ann på holdningen du har ved pendlingen. Hvis holdningen din er at dette er super slitsomt, og du irriterer deg over reiseveien så ja, da blir det slitsomt å pendle.. Det var en omstilling for meg som var vant til maks en togtur på 20 min, som ble til en time med reising, en vei. Men igjen, det var igjen hvordan tenkte jeg ang reisingen, skulle jeg irritere meg over det, eller bare ta dette som en mulighet til å sove litt, jobbe litt og koble litt av? Skulle jeg fokusere på jobben jeg likte eller det at reisingen nå ville bli lenger? Jeg tenker at om jobben gir deg noe så blir ikke pendlingen noe du tenker på. Men når folk spørr og graver så ja da kan jeg tenke på at det hadde vært deilig å slippe å ha over 2 timer med reisetid hver dag. Men til hverdagen så bruker jeg ikke tid eller tanker på dette, så hvorfor skal du?