Hver dag tar du å sjekker, sjekker om det har skjedd noe i «verden». Vi blir møtt med bilder av fantastiske hus, middager, treningsøkter og «lykkelig» familie bilder. Men er virkelig alt så glansfult som vi skal ha det til?
Vi lever i en verden fylt med sosiale medier, vi bruker facebook, instagram, snapchat, whatsup, twitter, ja you name it. Her blir vi fylt med folk som poster bilder av treningsøkter, sunne middager, hus som er ryddige, glamour og en prisklasse som ingen har råd til. Par som er på kjærlighetsturer, eller har det romantisk hele tiden. Og hvorfor blir dette postet og hva vil en oppnå?
Det stod en post i KK, om at par som ikke legger ut bilder av selv i sosiale medier er mer lykkelig enn de som stadig poster bilder av seg selv sammen.
«Sosiale medier gjør oss tristere, hovedsakelig fordi vi sammenligner oss med andre. Når man likevel velger å poste, så velger man å poste ting som gir mest mulig likes eller sympati, sier Svein Øverland, psykolog med spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.»
Her kommer det ett poeng, er man lykkelig så er du kanskje ikke ute etter masse likes, at andre skal se hvor «lykkelig» du er. For du er lykkelig, og trenger ikke å dokumentere dette for hele verden.
Når du oppsøker disse bildene blir det da noe du sammenligner deg med, og tenker, hm jeg har ikke trent på 2 uker, jeg er lat, oi jeg har spist burger, jeg er usunn, oi jeg har ikke lagt ut bilde av kropp/familie og hus, jeg kan ikke ha det bra.. Hvorfor er det slik?
Hvorfor må vi ha ett ønske om å vise alle skal det « perfekte» liv? For ingen har det strøkent 100% av tiden, unger som spiser alle måltider og tid til å trene og holde kroppen i «normal» i disse så kalte tidsklemmen. Og for de som klarer dette, har de ett bra familieliv i tillegg?
Kanskje vi heller skal fokusere på vårt eget liv, og og ikke prøve å kopiere det «perfekte liv»
