I en verden av sosiale medier

Hver dag tar du å sjekker, sjekker om det har skjedd noe i “verden”. Vi blir møtt med bilder av fantastiske hus, middager, treningsøkter og “lykkelig” familie bilder. Men er virkelig alt så glansfult som vi skal ha det til?

Vi lever i en verden fylt med sosiale medier, vi bruker facebook, instagram, snapchat, whatsup, twitter, ja you name it. Her blir vi fylt med folk som poster bilder av treningsøkter, sunne middager, hus som er ryddige, glamour og en prisklasse som ingen har råd til. Par som er på kjærlighetsturer, eller har det romantisk hele tiden. Og hvorfor blir dette postet og hva vil en oppnå?

Det stod en post i KK, om at par som ikke legger ut bilder av selv i sosiale medier er mer lykkelig enn de som stadig poster bilder av seg selv sammen.

“Sosiale medier gjør oss tristere, hovedsakelig fordi vi sammenligner oss med andre. Når man likevel velger å poste, så velger man å poste ting som gir mest mulig likes eller sympati, sier Svein Øverland, psykolog med spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.»


Her kommer det ett poeng, er man lykkelig så er du kanskje ikke ute etter masse likes, at andre skal se hvor «lykkelig» du er. For du er lykkelig, og trenger ikke å dokumentere dette for hele verden.

Når du oppsøker disse bildene blir det da noe du sammenligner deg med, og tenker, hm jeg har ikke trent på 2 uker, jeg er lat, oi jeg har spist burger, jeg er usunn, oi jeg har ikke lagt ut bilde av kropp/familie og hus, jeg kan ikke ha det bra.. Hvorfor er det slik?

Hvorfor må vi ha ett ønske om å vise alle skal det « perfekte» liv? For ingen har det strøkent 100% av tiden, unger som spiser alle måltider og tid til å trene og holde kroppen i «normal» i disse så kalte tidsklemmen. Og for de som klarer dette, har de ett bra familieliv i tillegg?

Kanskje vi heller skal fokusere på vårt eget liv, og og ikke prøve å kopiere det «perfekte liv»




Tidsklemma

Etter en får barn kan disse 24 timene i døgnet av og til føles veldig korte. 

Det går egentlig i ett fra dag/natt. Hadde det ikke vært for sola hadde jeg nok ikke helt vist om det var dag eller natt. Det går i sove, mate, bleieskift, vugge, rape. Innimellom her skal du rekke selv å spise, gå på do, kanskje dusje litt, rekke husvask, klesvask og lage mat.. Har du tid til noe annet så kanskje du rekker en dupp, eller gå en tur. Klokka løper neste fra deg. 

Det å dra bort er og en stor planlegging om du skal kjøre bil. Hvor lang er bilturen, når spiste han/hun sist. Skal en vente til etter neste måltid før en drar? Men igjen, det kan fort ta en stund før han/hun våkner og matingen kan fort ta 15-40 min.. Så når en er ferdig med det er det kanskje kommet gulp på deg og ungen, evt kommet noe i bleia, ergo en må skifte.. Dette kan og ta tid. 

Jeg er en person som hater å komme forsent, eller å måtte stresse rundt. Dette har enn så lenge ikke blitt noe bedre etter en fikk barn. Det er og vanskelig å planlegge alt da en aldri vet helt når ungen er sulten igjen, ihvertfall ikke helt i begynnelsen og de har disse såkalte økedøgn. Da føler en at puppen er inne i maks 20 min før ny mating må skje.

Veldig mange som ikke har barn skjønner ikke helt dette, og at det er noe problem å komme til tiden, helt til de er der selv. Det er ikke lenger bare deg selv en må passe på, det er plutselig to av deg selv som må passet og ordnes. Jeg har begynt å innse at en kan ikke alltid rekke å komme til tiden, ha det perfekte huset i stan til en hver tid. Men jeg gjør så godt jeg kan!! Bedre en det får jeg ikke gjort!!