Hei du! Du som tar telefonen når jeg ringer for å få hjelp eller spørre deg om ett spørsmål. Trives du i jobben din?
Synes du jobben din gir deg noe? Har du egentlig lyst å sitte her?
For jeg må innrømme at det virker ikke slik når du løfter opp røret for å høre min glade stemme, og mine spørsmål til deg. For jeg ringer nemlig deg fordi det er noe jeg ikke skjønner og trenger hjelp til. Og da har jeg fått beskjed om å ringe dette nummeret.
Dette er vel noe de fleste kanskje opplever daglig. Kanskje til og med i butikken, hvor de som er der for å yte service ikke har lyst å se på deg engang. Hvor hyggelig synes du det er nå betjeningen ikke vil hjelpe deg når du spørr om noe? Lurer på noe eller trenger hjelp til noe? Men skal de være hyggelig mot deg når du ikke kan være hyggelig mot dem når de ringer deg på din jobb?
Jeg jobber i en bransje hvor det å møte kunden på telefonen er viktig. Kunden får ett inntrykk med engang jeg svarer på hva de møter i andre enden. Er dette en person som vil lytte til meg? En som vil hjelpe meg? Kan jeg spørre om det spørsmålet som kanskje egentlig er flaut å spørre om?
For meg er det viktig at kunden kan føle seg trygg på den personen den kommer til.
Hvis du ikke er glad i kunde kontakt, så burde du kanskje aldri søkt på jobben? Eller vært i den type bransjen. Fordi du gjør ikke deg noe godt ved å sitte på en jobb du mistrives på. Hvor du sukker mellom hver telefon, eller du er nesten sint i tonefallet før kunden rekker å si hei og hva det gjelder.
Dette kan jo og gjelde privat dette med toneleiet.. For det å har mye å si.. Når en ikke ser personen er det vanskelig å bedømme tonefallet du utgir om du virker «kald». En kan plutselig føle at en er en byrde når en ringer.
Kanskje vi alle kan prøve å huske å ha ett smil om munnen? Og glemme litt den «dårlige» dagen en har når en ringer til deg?
Gud og flott været er blitt de siste dagene! Er jo utrolig deilig med solen som varmer ordentlig. Er jo fortsatt litt kjørlig på morgningen, men det kommer raskt opp i god temperatur!
I dag har jeg vært en tur inn til Oslo, var på besøk på kontoret mitt. Det var veldig hyggelig å titte innom og hilse på alle kollegaer, men en kjenner det i hodet. Jeg dro inn i 8 tiden, slik at jeg var der halv 10. Klokka 11 begynte jeg å kjenne at kroppen og hodet hadde fått nok, men satt til halv 1, det ble nok litt lenger enn hva jeg kanskje hadde godt av.. Men jeg er jo slik at jeg skal bare, også skal jeg bare litt til! Huff, egentlig en dårlig egenskap sånn sett!
Siden sist så har vi vært på middag hos ett vennepar. Det var kjempe koselig! Middagen var himmelsk, vi fikk servert, ytrefilet og scampi, ingefær(elsk) hjemmelaget guacamole, tyttebær, salat og gratinerte poteter! Herlig måltid!! Skikkelig festmiddag 🙂
Når vi først var der, så tegnet Arild opp tatoveringen jeg har tenkt å ta. Han driver Contrast-tatto i Sandefjord. Var han som tok skilpadden min som jeg tok for 2 år siden. Veldig dyktig! Slik er den tenkt
Gleder meg til å begynne med den, det blir ikke før etter bryllupet og sommeren er ferdig, så mot høsten engang tenker jeg at vi starter! Den skal ikke bli så høy og voldsom som den er tegnet opp her, men noe i den duren!!
For en uke siden hadde jeg bursdag(iiik 28 år) så da tok mannen meg ut på middag 🙂 vi hadde en rolig feiring med bare han og meg siden jeg ikke orket å stelle i stand noe. Er sliten nok som det er om dagen. Jeg fikk en nydelig poncho!! Elsker den!! Og 3 navel piercinger!! Jeg har snill kjæreste jeg 😀
Vi spiste på en kinesisk restaurant på Sem. Maten var utrolig god, vi bestilte kylling i sursøt saus 🙂
Ellers begynner det jo å bli klart for båtsesong! Mannen har gjort ferdig alt av prepping på båten, så nå venter vi på drevet også skal vi få båten ut!! Blir godt å komme ut på vannet igjen.
Nå har det kommet påbud om redningsvest. Blir spennende å se hvor mange som følger dette, og hvordan det blir med kontroll av dette. Er kun pålagt å ha det på når båten er i fart, samt båter over 8 meter slipper unna regelen. Jeg er litt delt på dette, da jeg forstår at det kan hjelpe for å minske drukningsulykker, men igjen, det er jo evt folk som trasker mellom båter og går på brygger(gjerne fulle mennesker) som detter utti og drunker. Jeg tar på meg vest når vi er i veldig sjø, og evt har med oss barn. For jeg kan ikke sitte og si at du må ha på vest mens jeg ikke har. Blir som å dra på sykkeltur med barna og en putter hjelm på ungen mens du selv ikke har på hjelm.
Tenker tilbake på da jeg var 16 år, og stod forann valget jeg skulle gjøre for livet mitt. Hva av skolegang skulle jeg gå? Allmenn videregående viste jeg at jeg ikke skulle gå, det betydde jo bare flere år med skole etterpå, samt at allmennfag ikke var fult så interessant. Så var det å begynne å se på de forskjellige linjene en kan velge. Og her er det mange. Jeg hadde lyst å gå musikk, dans og drama. Men jeg forstår jo mamma og pappas skeptisk på jobb etterpå. Så valget ble vel tatt når jeg var med min svoger på jobb, han jobber som elektrikker, og guttejenten som jeg var, virket dette spennende. Jeg gikk disse to årene jeg måtte gå, og bestod, men tok aldri fagprøven. Da min psyke ikke var sterk nok i ett slikt manndominerende yrke som det var den gangen. Så jeg valgte å gå ett år på allmennpåbygg for å få studiekompetanse. Det året med allmenn trivdes jeg med. Året på sykepleien trives jeg og på, men fant aldri gnisten av skolen og jobben. Interessen for å lese og studere dette fantes ikke.
Men å være 16 år å vite hva en vil bli er tidlig? Jeg synes ihvertfall det. For meg som ikke har disse lidenskapene som andre har så er valget vanskelig. Jeg angrer ikke på elektro året, heller ikke året jeg gikk på sykepleien. Men jeg vet jo fortsatt ikke hva jeg vil bli når jeg blir «stor». Synes det er vanskelig. Og særlig når en ikke brenner for noe fast. Jeg unner de som har funnet sin lidenskap, de som vet hva de vil bli og hva de vil jobbe med. Når de kommer hjem fra jobb og setter seg ned for å lære seg mer, og videre utvikle sin kompetanse. Jeg vil også dit!
Ja jeg brenner for baking og matlagning, men vil jeg egne meg som konditor, baker eller kokk? Elsker jo mote og fashion, men i Norge er det en tøff bransje. Nei valget er vanskelig. Det jeg vet, er at jeg liker å føle jeg hjelper mennesker, føle meg betydningsfull. Det gir meg en god følelse i kroppen når jeg vet at jeg har gjort dagen bedre for noen, eller bare hjulpet de med noe. Jeg er i en stor tankeprossess på hva jeg skal studere. For jeg må ha litt mer kjøtt på beina for å få jobb. Det er veldig frustrende når en skal søke jobb, at de vil at du skal ha massiv skolebakgrunn, masse erfaring og være ung.. Altså.. Hallo? Har du begynt å studere som 10 åring da eller? Nei det er litt håpløst i denne verden. Jeg veier alt litt til og fra. Har sett på alt fra legesekretær, til advokatsekretær, til administrasjon og ledelse. Går jeg administrasjon og ledelse, vil jeg bli det en kaller en potet. Ergo, jeg kan brukes til alt. Kan tilogmed jobbe som advokatsekretær siden utdannelsen har jus i seg. Men en skal vite at en er klar for å studere. Og jeg føler meg klar, må bare vite innenfor hva. *gå inn i tankeboksen* Men det jeg vet helt sikkert, er at jeg vil være 100 % frisk før jeg setter meg på skolebenken igjen!
I dag jobbet jeg for første gang etter 4 måneder sykemelding. Var rart, men godt. Det var deilig å føle at en bedro litt, føle at jeg gjorde noe betyningsfult igjen, og ikke bare sove og dunke hode i disse fire veggene her hjemme. Hodet mitt kjente at dette hadde vi ikke gjort på en stund, så det strittet litt i mot meg. Men jeg jobbet 4 timer, og det holdt. Da var det like før jeg gikk i bakken kjente jeg. Så var greit å avslutte når jeg gjorde. Men må si at kontoret i Tønsberg var meget koselig. Og alle som satt der tok meg så godt i mot, og tok gjerne imot litt råd angående pensjon. Så det var veldig hyggelig start. Kan trives med å jobbe litt der. Følte ikke at jeg kom utenifra på noen måte.
Siden jeg er uten bil, så var Marius snill og kjøre meg ned og hente meg.
I går var vi på fastelavens hos mamma og pappa. Var godt! Masse gode boller, vannbakkels og kakao 😀 Det var søndagen sin det!
Jeg spurte pappa om jeg kunne få ett lite glass vin, og det fikk jeg og.. Haha! Ett bitte bitte lite glass! Men jeg fikk jo som jeg ba om 😉
På fredag fikk jeg en rosehilsen fra interflora. Først lurte jeg på om det var mannen som hadde fiksa blomster. Men lurte jo fælt siden vi feirer jo ikke valentinesday, pluss hvorfor skulle han sende meg rosehilsen hvor jeg måtte ned å hente blomst når jeg ikke har bil? Men etter at jeg fikk tenkt meg litt om, og ringt butikken for å høre hvor den kunne hentes og om det stod noen avsender, så fikk jeg vite hva som skulle stå på kortet. Og da skjønte jeg fort at det var jo vakre Nina min som hadde sendt meg blomst. Jeg er så heldig som har en så fantastisk venninne som Nina 🙂 Heldige heldige meg.
