Kjærestetid satt på prøve

Når en blir foreldre så innebærer det en del ting. Det innebærer at du setter deg og dine behov til siden for å ta vare på barnet. En glemmer å spise, det å gå på do det gjør du kun når det er høyest nødvendig, du tar kanskje deg en dusj. Det spørs helt ann på hva som det mest nødvendig å foreta seg. En må velge med omhu på hva en ønsker å prioritere når barnet sover. I mitt tilfelle så må jeg det. Min sønn har nemlig funnet ut at søvn er bortkastet, og at det å sove noe mer enn 1 1/2 time, det trenger vi absolutt ikke!! Tenk om han går glipp av noe??

Så det å være kjærester nå er ikke lett, og min mann har det ikke lett i det hele tatt. Ikke nok med at han måtte gå igjennom ett svangerskap med en hormonell frue, nå må han også gå igjennom en tikkende bombe full av hormoner!! Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere de og holde de i sjakk, men det er virkelig ikke lett. Det er så mye følelser i kroppen!! Følelser jeg nesten ikke viste jeg hadde! Jeg har heldigvis en mann som er litt oppegående og som vet at jeg ikke alltid klarer å styre de. Han har og vett på å si i fra hvis han føler at jeg går over noen grenser, samt at jeg kan og innse de gangene jeg har gått for langt, og si unnskyld for at jeg var en tikkende bombe og en bitch. For jeg mener det jo ikke, men av og til så klarer en ikke å kontrollere det som kommer ut! Tårer er og noe som kommer ekstra lett nå, jeg gråter jo til vanlig veldig fort, men nå har jeg null kontroll! Og det værste er, jeg aner ikke hvorfor jeg gråter.. Haha!!

Nei kjærestelivet blir satt litt på prøve og på vent den første tiden. Jeg prøver så godt jeg kan, når lillemann sover å være den konen, og kjæresten han fortjener å ha. Vise at han ikke er glemt selv om jeg har en annen som krever sitt. Derfor er det ekstra viktig når det er mulighet å ta vare på de gode stundene, hvor vi kan prate, bare være sammen og glemme litt verden rundt oss når vi har mulighet. Og da stiller jeg og ett spørsmål til de son skaffer seg barn når forholdet henger litt i en tråd for å «redde» forholdet. Det tror jeg er det dummeste en gjør!! For ett barn vil ikke redde dere.. Det vil mest sannsynlig ødelegge mer for dere, for dere får ikke tid til å jobbe sammen om forholdet. Så hvis en bare vil være i forholdet uten at det fungerer, bare for å være sammen så ja, da har en jo en «grunn» til å ikke gå i fra hverandre fordi en ønsker at barnet skal ha en mor og en far som er sammen. Men selve forholdet vil ikke bli bedre. Barnet vil heller ikke ha det bra om en opplever en kald front mellom mor og far. Eller ett par som ikke viser kjærlighet til hverandre. Skal en ha barn så må begge innse at for en liten periode kommer kjærestetiden litt på vent, en kan ikke bare plutselig dra på middag, kino, på fest osv. Men det som er viktig det er å bruke det nettverket man har rundt seg og skaffe barnevakt. Enten om det bare er for noen timer eller en natt. Slik at en kan bare være kjærester den lille tiden. At en kan konsentrere seg om den andre parten uten å bli forstyrret, avbrutt og er du som hønemor meg, har du ett øre til mannen, og ett øre på barnet. Noe som gjør at den andre parten ikke føler seg 100% sett eller hørt.

I tøffe stunder, hvis du for eks har ett barn som er sykt eller er så uheldig å ha ett kolikk barn vil dette sette forholdet på prøve. For når barnet krever alt du eier å har av tid og energi, er det ikke noe igjen til å ha energi til hverken deg selv eller partneren. Så hvis dere ikke er flinke til å snakke sammen, eller forstå at slik er situasjonen nå, vil det bli en ekstra tøff tid.

Lytt til hverandre og snakk sammen om du ikke føler deg sett/hørt eller at en får hjelp og bistand. Det er ikke lett om du føler du sitter alene på oppgaven ved barnet. Om du som mor føler at far ikke bidrar, eller kanskje til og med far føler han ikke slipper til, så si det! Mange mødre er redde for å miste kontrollen hvis far gjør noe, og far er kanskje redd for at han skal bli overvåket av mor ved stell ol. La far slippe til, la far få lov til å gjøre det han føler han har lyst til å bidra med. Hvis du ammer kan både skifting av bleie, bade, trilleturer, leking gjøres av far. Husk, en er to i dette!

IMG_6203

Mammafølelsen

Hva er egentlig det å ha den såkalte mammafølelsen? Hvilke følelser skal en ha? For jeg må ærlig innrømme at jeg er meget usikker.

Jeg er ikke blant de mammaene som sitter og rugger på ungen hele dagen. Når lillegutt sovner så legger jeg han i vognen, det hender en gang i blant at jeg har han litt lenger på brystet, men ikke i timesvis. Jeg er kanskje ego, men den tiden han sover er «min» tid. Jeg trenger det lille avbrekket.

Jeg er ikke den som sitter timesvis å glor på han. Jeg titter på han og nyter jo synet av dette vidunderet. Men jeg sitter ikke å konstant tittet på han. Jeg vet ikke.. Jeg føler bare kanskje at følelsen for det å bli mamma skulle være anderledes. Men igjen, hvordan skal det føles?

Jeg føler meg som en matstasjon.. Det er jo det jeg er og.. Men det er alt jeg føler jeg er.. Jeg føler at morsfølelsen ikke kom som jeg trodde den ville komme. Kanskje jeg hadde høye forhåpninger? Jeg vet ikke om det kan ha noe med hvordan han kom til verden, hvordan graviditeten var, jeg var sikker på at dette ville ikke gå bra.. At vi kom til å miste barnet, jeg fortjente ikke å være så heldig å bli gravid så fort?? Og når det var på tide at han skulle komme var jeg ikke klar.. Og det var heller ikke slik det skulle skje.. Jeg skulle føde!

Jeg er blitt en hønemor, en som passer og styrer på, noe min far tvilte sterkt på at jeg kom til å bli. Til og med han tvilte vel på meg som mamma. At jeg var den type person som ville bli mamma, og til og med mestre dette. 

Men jeg kjenner jo en lykke når jeg ser på han, når han smiler til meg, jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra. Og føler meg hjelpesløs når han har vondt og jeg ikke kan bedre smerten på noen måte. Jeg føler jeg forstår mer og mer av hva han trenger, og vil. Jeg er lykkelig over at vi har fått han. At vi har fått vår lille familie. Jeg gleder meg til å se han vokse, utvikle seg og få sin personlighet. Er dette kanskje morsfølelsen??

Det er ikke bare meg i dette svangerskapet 

I ett svangerskap blir det i stor grad satt stor fokus på kvinnen. Når ett par møter på andre så henvender de seg kvinnen og spørr hvordan det går.. Snakker mannen med noen så spørr de hvordan det går med fruen og bollen i ovnen.. Det er jo logiskt i og med at det er jo kvinnen som bærer på dette nye vesnet som kommer til verden, og vi som får plagene med oppkast, kvalme, vektøkning og bekkenplager. 

Men jeg må jo innrømme at jeg synes jo fryktelig synd på disse mennene oppi her.   Jeg mener, tenk å leve med en dame som har konstant mensen i 9 måneder? Humør som svinger opp og ned som en berg og dalbane. Jeg har ikke så ofte disse humørsvingningene under mensen.. Men jeg skal love deg at under dette svangerskapet har det gått noen kuler varmt! Og jeg har ingen kontroll på de.. Men jeg synes jo evig synd på mannen min oppi her. For det er jo han det går utover stakkars. Og de blir jo glemt og satt til siden under dette.

Så kjære mannen min.. Tusen takk for at du er her for meg. Takk for at du lytter til meg når jeg trenger det. At du lar meg brøle, uten å brøle tilbake. Men og forteller meg når du føler at jeg har vært urimelig slik at jeg kan si unnskyld til deg. For det føler jeg er viktig. For det er ikke alltid at jeg ser hvor urimelig jeg er, og at jeg ikke gjør deg rettferdighet. For det skal du vite, alt du gjør for meg betyr verden. At du stiller opp, at du vil mitt beste hele veien. Du er der for meg, natt og dag. Lytter til mine bekymringer, deler gleden av dette kommende vesnet i magen. 

Du forteller meg hver dag, hvor vakker jeg, hvor mye jeg betyr for deg, hvor mye du verdsetter oss og det vi har og skal få sammen.

Takk for at du elsker meg, og at du ikke har gitt meg opp igjennom disse månedene som har vært. Du er unik, du er enestående, fantastisk og jeg er virkelig verdens heldigste som har deg i mitt liv. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte og takker hver dag for at du er ved min side!!