Kjærestetid satt på prøve

Når en blir foreldre så innebærer det en del ting. Det innebærer at du setter deg og dine behov til siden for å ta vare på barnet. En glemmer å spise, det å gå på do det gjør du kun når det er høyest nødvendig, du tar kanskje deg en dusj. Det spørs helt ann på hva som det mest nødvendig å foreta seg. En må velge med omhu på hva en ønsker å prioritere når barnet sover. I mitt tilfelle så må jeg det. Min sønn har nemlig funnet ut at søvn er bortkastet, og at det å sove noe mer enn 1 1/2 time, det trenger vi absolutt ikke!! Tenk om han går glipp av noe??

Så det å være kjærester nå er ikke lett, og min mann har det ikke lett i det hele tatt. Ikke nok med at han måtte gå igjennom ett svangerskap med en hormonell frue, nå må han også gå igjennom en tikkende bombe full av hormoner!! Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere de og holde de i sjakk, men det er virkelig ikke lett. Det er så mye følelser i kroppen!! Følelser jeg nesten ikke viste jeg hadde! Jeg har heldigvis en mann som er litt oppegående og som vet at jeg ikke alltid klarer å styre de. Han har og vett på å si i fra hvis han føler at jeg går over noen grenser, samt at jeg kan og innse de gangene jeg har gått for langt, og si unnskyld for at jeg var en tikkende bombe og en bitch. For jeg mener det jo ikke, men av og til så klarer en ikke å kontrollere det som kommer ut! Tårer er og noe som kommer ekstra lett nå, jeg gråter jo til vanlig veldig fort, men nå har jeg null kontroll! Og det værste er, jeg aner ikke hvorfor jeg gråter.. Haha!!

Nei kjærestelivet blir satt litt på prøve og på vent den første tiden. Jeg prøver så godt jeg kan, når lillemann sover å være den konen, og kjæresten han fortjener å ha. Vise at han ikke er glemt selv om jeg har en annen som krever sitt. Derfor er det ekstra viktig når det er mulighet å ta vare på de gode stundene, hvor vi kan prate, bare være sammen og glemme litt verden rundt oss når vi har mulighet. Og da stiller jeg og ett spørsmål til de son skaffer seg barn når forholdet henger litt i en tråd for å «redde» forholdet. Det tror jeg er det dummeste en gjør!! For ett barn vil ikke redde dere.. Det vil mest sannsynlig ødelegge mer for dere, for dere får ikke tid til å jobbe sammen om forholdet. Så hvis en bare vil være i forholdet uten at det fungerer, bare for å være sammen så ja, da har en jo en «grunn» til å ikke gå i fra hverandre fordi en ønsker at barnet skal ha en mor og en far som er sammen. Men selve forholdet vil ikke bli bedre. Barnet vil heller ikke ha det bra om en opplever en kald front mellom mor og far. Eller ett par som ikke viser kjærlighet til hverandre. Skal en ha barn så må begge innse at for en liten periode kommer kjærestetiden litt på vent, en kan ikke bare plutselig dra på middag, kino, på fest osv. Men det som er viktig det er å bruke det nettverket man har rundt seg og skaffe barnevakt. Enten om det bare er for noen timer eller en natt. Slik at en kan bare være kjærester den lille tiden. At en kan konsentrere seg om den andre parten uten å bli forstyrret, avbrutt og er du som hønemor meg, har du ett øre til mannen, og ett øre på barnet. Noe som gjør at den andre parten ikke føler seg 100% sett eller hørt.

I tøffe stunder, hvis du for eks har ett barn som er sykt eller er så uheldig å ha ett kolikk barn vil dette sette forholdet på prøve. For når barnet krever alt du eier å har av tid og energi, er det ikke noe igjen til å ha energi til hverken deg selv eller partneren. Så hvis dere ikke er flinke til å snakke sammen, eller forstå at slik er situasjonen nå, vil det bli en ekstra tøff tid.

Lytt til hverandre og snakk sammen om du ikke føler deg sett/hørt eller at en får hjelp og bistand. Det er ikke lett om du føler du sitter alene på oppgaven ved barnet. Om du som mor føler at far ikke bidrar, eller kanskje til og med far føler han ikke slipper til, så si det! Mange mødre er redde for å miste kontrollen hvis far gjør noe, og far er kanskje redd for at han skal bli overvåket av mor ved stell ol. La far slippe til, la far få lov til å gjøre det han føler han har lyst til å bidra med. Hvis du ammer kan både skifting av bleie, bade, trilleturer, leking gjøres av far. Husk, en er to i dette!

IMG_6203

Frykt

Lammende_frykt

Vi lever alle i frykt. Vi er alle forskjellige og er redde/frykter forskjellige ting. For noen går det mer personlig på ting, andre er kanskje dyr, mennesker ol.

Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoiaskrekk eller fobi.

Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen.

Er jeg bra nok? Er jeg flink nok? Er de like glad i meg som i storesøster. Er jeg pen nok? Elsker han virkelig meg eller venter han på noe bedre? Trener jeg rett? Spiser jeg rett? Er jeg god nok venn?

Jeg har stilt meg disse spørsmålene omtrent hver dag. Fra jeg var liten hadde jeg store problemer å tro at mamma og pappa var like glad i meg som de var i min søster. For meg var hun alltid den flinke, den som gjorde mamma og pappa stolt.
Jeg var den svarte «får«. Jeg følte det i hvert fall. Jeg var meget rebell som ungdom, så var kanskje ikke så rart at jeg fikk stempelet. Men jeg hadde og mine grunner til oppførsel sett i etterkant. Men som barn var det vondt å ikke føle seg verdt nok. Ikke misforstå meg, mine foreldre viste kjærlighet og at de var glad i meg. Men jeg følte meg alltid i veien og at jeg tok plass. Følte ikke at jeg passet inn. At det var mas.
Men igjen, dette var jo bare alt i mitt hodet, på at jeg følte selv jeg ikke var bra nok.

Jeg har har og slitt med å tro at jeg er verdt nok for mannen som jeg nå har giftet meg med, i begynnelsen var jeg livredd for at jeg ikke var bra nok. At han ventet bare på noe bedre. Hvordan kunne jeg få en slik mann? En så kjekk, snill fantastisk mann? Som viste kjærlighet, omsorg og satte meg først. Fortjente jeg dette? Vil han være utro som alle andre? Er han fornøyd med hvordan jeg snakker? Hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg går? Kler jeg meg bra nok? Synes han jeg bryr meg for mye eller for lite om mitt utseende?

Det er ett ordtak: «Hvis du kunne deg selv igjennom mine øyne»
Jeg synes det er en flott setningen. Tenk om du kunne se deg hvordan andre ser deg? Man går rundt og har en oppfatning om seg selv. Man er redd for å ikke bli likt av andre, at andre skal se våre mangler. Men vi glemmer at andre har en annen synsvinkel av deg, og hvordan de ser på deg. Hvor mye tid og energi skal man måtte bruke på å bli kjent med alle de hundrevis av verdener og deretter tilpasse seg hver enkel persons verden. Det er umulig! Jeg vet dette, jeg må bare minne meg selv på det hver eneste dag. Det –er- ok, å ikke bli likt av alle. Alle kan ikke like deg!

En annen frykt jeg har er edderkopper! Her er jeg nesten på stadiet til å kalle det en fobi! Jeg har blitt litt flinkere ved tiden. Men jeg takler de svært dårlig. Ser jeg en på gulvet finner jeg den tyngste boka jeg kan finne og hiver den på den.. Nistirrer på den frem til noen andre kan ta den bort.. For jeg våger ikke å løfte på boka! Tenk om den lever!!!!! For noen år siden når jeg bodde i en sokkelleilighet i Asker, så hadde jeg vaskerom inne på ett vaskerom. En dag jeg skulle vaske klær var det en edderkopp på døra inn til vaskerommet(heldigvis måtte jeg ut gjennom en dør fra min leilighet før jeg kom inn dit). Jeg gikk ikke inn dit på to uker.. Selv om jeg fikk beskjed om at den var borte. Jeg nektet.. Jeg har og blitt totalt lammet på badet av en edderkopp som var på speilet. Tror jeg stod på badet i nesten en time og bare så på den.. Klarte ikke få frem ord..
På mitt utdrikkingslag fikk jeg virkelig teste mine grenser på dette når jeg tok på en tarantella.
Nå skal det sies at jeg stod bak en venninne og tok så vidt på den med fingeren! Men der gikk grensen!

IMG_7816

Nå lever jeg i en annen type frykt.. Nå som jeg er gravid.. Jeg er ofte engstelig for at det skal skje noe. At det er noe galt med barnet eller at jeg eller vi blir det jo.. Jeg er jo ikke alene om å være gravid selv om jeg bærer på barnet 🙂 Redd for at vi skal miste det. At når vi kommer til ultralyden at vi får beskjed om at fosteret er dødt. Men jeg vet jo at en kan ikke gå rundt og være redd for dette.. Og hvis det viser seg at det skulle skje noe med barnet så er det en grunn. At barnet ikke er friskt. Så en må nesten bare tenke at dette går bra. Men er ikke så lett med alle disse hormoner og følelser. Den setter sine spor i seg denne frykten. Jeg er jo og redd for at jeg ikke gjør livet for barnet lett der inne, med tanke på at jeg sliter sånn med å holde på mat. Spiser jeg eventuelt de rette matvarene? Lever jeg sunt nok? Slik spørsmål setter jeg meg daglig. Og jeg synes det av og til er vanskelig å være gravid når en er ute. Hva kan en spise, hva kan en ikke spise.. Selv om en kan leve så normalt som mulig er det visse forhåndsregler en skal følge. Etter at jeg leste at det ikke var bra å spise skinke, så fikk jeg totalt panikk for å spise skinke ute.. Selv om dette skal jo være trygt, det ikke bare å gi slipp på redselen på å gjøre noe feil og galt. Og utsette dette barnet for noe farlig.

Er du redd, eller frykter noe?