Etter en får barn kan disse 24 timene i døgnet av og til føles veldig korte.
Det går egentlig i ett fra dag/natt. Hadde det ikke vært for sola hadde jeg nok ikke helt vist om det var dag eller natt. Det går i sove, mate, bleieskift, vugge, rape. Innimellom her skal du rekke selv å spise, gå på do, kanskje dusje litt, rekke husvask, klesvask og lage mat.. Har du tid til noe annet så kanskje du rekker en dupp, eller gå en tur. Klokka løper neste fra deg.
Det å dra bort er og en stor planlegging om du skal kjøre bil. Hvor lang er bilturen, når spiste han/hun sist. Skal en vente til etter neste måltid før en drar? Men igjen, det kan fort ta en stund før han/hun våkner og matingen kan fort ta 15-40 min.. Så når en er ferdig med det er det kanskje kommet gulp på deg og ungen, evt kommet noe i bleia, ergo en må skifte.. Dette kan og ta tid.
Jeg er en person som hater å komme forsent, eller å måtte stresse rundt. Dette har enn så lenge ikke blitt noe bedre etter en fikk barn. Det er og vanskelig å planlegge alt da en aldri vet helt når ungen er sulten igjen, ihvertfall ikke helt i begynnelsen og de har disse såkalte økedøgn. Da føler en at puppen er inne i maks 20 min før ny mating må skje.
Veldig mange som ikke har barn skjønner ikke helt dette, og at det er noe problem å komme til tiden, helt til de er der selv. Det er ikke lenger bare deg selv en må passe på, det er plutselig to av deg selv som må passet og ordnes. Jeg har begynt å innse at en kan ikke alltid rekke å komme til tiden, ha det perfekte huset i stan til en hver tid. Men jeg gjør så godt jeg kan!! Bedre en det får jeg ikke gjort!!
Det har nå gått 27 dager siden Oliver ble født. Vi har nytt dager hjemme siden vi kom hjem fra sykehus.
Etter at han ble født kom plutselig angsten, hva er det vi har gjort? Vi er ikke lenger kjærester, det er ikke lenger bare oss to, vi er nå foreldre. Det er ikke bare å dra på butikken, ikke bare å være oppe lenge, sove lenge.. Jeg var og redd for at min mann skulle føle seg oversett, at jeg ikke ga han det han trengte. Men heldigvis har jeg en fantastisk mann, og en flott pappa til vårt barn. Han forsikret meg om at han var lykkelig med vår lille familie. Noe jeg og er, jeg har ønsker dette så lenge. Men livet er snudd brått om på hodet.
Angsten gikk fort over når jeg så ned på han. Når jeg holder han i armene, ser han se opp til meg. Jeg er mammaen hans. Han ser opp til meg, opp til pappaen sin. Vi er hans idoler. Men en del av meg er redd for at jeg ikke vil strekke til.. At jeg ikke er en god nok mor, gir jeg han nok? Føler han min kjærlighet? Vil jeg kunne være den moren jeg håper å bli? Vil jeg forstå hans gråt?
Dagene har ikke vært lette, det skal jeg innrømme. Det er lange dager, lange netter. Det er og veldig frustrende å føle seg «låst» jeg må fortsatt være forsiktig med å løfte noe annet enn han. Noe som til tider fører til at jeg må holde meg hjemme så lenge jeg ikke får hjelp. Jeg har vært uforsiktig, som igjen fører til at dette såret tar lenger tid å bli bra. Noe som er fryktelig dumt.
Jeg vil aldri forstå de som absolutt vil ha keisersnitt.. Ja du slipper smerten ved fødsel, men smertene dagene etter keisersnitt er ikke noe bedre. Jeg vil nesten si verre.. Du har vondt i flere dager, du klarer ikke reise deg på egenhånd, kle på seg gjør vondt, til og med å løfte ditt eget barn gjør vondt. Det er vondt å gå på do, en kan ikke ha på klær som strammer på såret. Trening blir og noe du kan glemme på en god stund. I begynnelsen er en gårtur på 15 minutter nok. Nei skal jeg ha flere barn håper jeg at jeg kan føde normalt!
Det var på tide med ny vekstkontroll av nurket. Vi dro ned, hadde kontrollen, og det ble tatt en ny CTG av magen. Her så de dropp på hjertefrekvensen.. Slik at de ville ikke la meg dra hjem med engang. Så jeg ble lagt inn på føden. Men ny ultralyd kontroll. Her sjekket vi blodgjennomstrømingene til hodet og hjerte. Disse så fine ut, men jeg ble liggende med nye CTG målinger, som endte med at jeg måtte bli over natta. Var ikke akkurat så happy for det.. Jeg elsker jo sykehus mener jeg..
På natta hadde jeg nok noen dropp på hjertefrekvensen, her måtte vi ha tre sykepleiere for å finne hjertefrekvensen.. Skal innrømme at jeg hadde hjerte litt i halsen. Det ble tatt nye målinger på dagen, disse var fine slik at jeg fikk lov å dra hjem, men fikk beskjed å komme tilbake onsdag.
Jeg skulle egentlig ikke gå ut i permisjon før 28 mars. Men jeg fikk beskjed om at nå sa lille nurk i fra om at nå måtte mamma roe ned.. Slik at nå var det stopp med jobbing og sykemelding ut tiden. Det ble inn og ut av sykehus hele uken, med målinger 2-3 ganger daglig, men jeg fikk ihvertfall sove hjemme!
Søndag 20 mars dro jeg inn for ny kontroll, jeg hadde opplevd litt mindre spark og bevegelse fra lille nurk, slik at de ville ta en ny ultralyd siden den hadde igjen disse droppene. Vi var nede i alt fra 60 slag og opp mot 100, før den gikk opp til 140 etter en stund.
Legen tok ultralyd og spurte meg en del spørsmål. Han ble stille til tider, jeg skjønte at det var noe i gjerde her.. Men ikke hva.. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk fra hjem helt ennå, og at vi skulle ta noen nye målinger, og at det skulle komme en ny lege og ta ultralyd på meg på kvelden. Den legen var flinkere til å se blodgjennomstrømningene på hjerte og hodet.
Jeg ble lagt inn på ett nytt rom, og ringte mannen for å fortelle hvordan det lå ann. Han skulle spise frokost også skulle han komme ned. Så etter ca 10 minutter, kommer legen inn til meg og sier: «Så nå blir det slik at det blir keisersnitt i dag, om en time..» Kjente hjerte hoppet og jeg bare ehm, hva eehh?
Han hadde snakket med legen som skulle komme på kvelden, og de hadde blitt enig om at det ikke var noe vits å vente lenger. De turte ikke å vente til uke 37, og heller ikke sette meg igang. Det var og lite fostervann, slik at nå måtte nurk komme ut. Jeg heiv meg på telefonen og ringte mannen, han fikk svingt seg rundt og fikk sin bror til å kjøre han ned til sykehuset. Jeg begynte å kjenne litt på angsten. Jeg var jo ikke klar.. Jeg hadde jo fortsatt 4 uker igjen!!
Det ble gjort istand til operasjon, og mannen fikk være med. Det ble satt spinalbedøvelse, slik at jeg var våken under operasjonen. Det var en veldig merkelig følelse å ligge på dette bordet og ha null kontroll fra livet og ned.. Jeg kjente bare at kroppen ble dyttet frem og tilbake og at de dro litt i ting, men ingen smerte.. Etter ca 25 minutter fikk vi endelig se vårt vidunder, samt vite om det ble en gutt eller jente! Jeg fikk lov til å se selv hva det ble, og vårt lille vidunder er en vakker liten gutt! Helt perfekt! Han veide 2138, var 45 cm lang og hadde 31 cm i hodeomkrets og kom til verden 12.35! Jeg fikk gi han ett kyss før han ble tatt med ut av mannen og sykepleiere for å ta tester på han. Mens han ble tatt vare på av pappaen sin ble jeg sydd igjen.
Jeg ble lagt på oppvåkningsposten og ble liggende der noen timer. Men fikk lov å ha lille Oliver hos meg i noen minutter for å gi han litt mat. Jeg hadde heldigvis allerede fått melk slik at han kunne gi ha min melk før han ble gitt melk fra en bank( dette er ett kjempe bra konsept, mødre som har for mye melk kan donere bort sin melk til andre nyfødte, du kan lese mer om det her. )Jeg visste at Oliver var i trygge hender hos pappaen.
Etter noen timer på oppvåkning ble jeg trillet bort på barsel. Her fikk jeg ett rom med en annen dame, vi hadde håpet på familierom, men det var fullt. I og med at Oliver er prematur ble han innlagt på nyfødt avdelingen. Vi kunne hente han så ofte vi ville og ha han inne på rommet hvor jeg lå. Mannen min var snill og trillet han fra nyfødt og inn på rommet mitt, samt tok stell på han mens jeg var sengeliggende.
Mandag var jeg oppe å gikk, jeg var fast bestemt på å komme meg fortest mulig opp og ut av senga. Det var en ubehagelig opplevelse å komme seg opp og ut av senga, jeg skjønner ikke de som frivillig vil ha keisersnitt. Jeg følte meg ufattelig immobil, ikke kunne jeg ta vare på Oliver som jeg ønsket, jeg kan ikke løfte noe som er tyngere enn han på 6 uker, det var vondt å stå, gå, ligge, ja, det meste var vondt! Det er først nå, 2 uker etter at jeg klarer å gjøre «normale» ting og ha på meg noe annet enn joggebukse!
Siden Oliver ikke spiste så mye fra meg, han sovnet fort, ble det lagt inn en sonde i nesa på han, slik at han kunne få mat via den, samt at jeg matet det jeg kunne. Vi måtte jobbe med å trene opp kjeve muskelaturen. Så det var mating hver tredje time.
Jeg ble liggende på barsel frem til torsdag, så min mann hadde en slitsom periode med å dra til og fra sykehuset hver dag. Men han kom hver dag! Snille mannen min, var der fra omtrent 9 om morgningen til 9 på kvelden. Det ble tyngere og tyngere for hver dag han dro hjem, siden jeg ikke kunne ha Oliver på rommet kjente jeg på ensomheten, og det å sove alene. Samt, det at jeg lå på sykehus..
Torsdagen fikk jeg beskjed om at jeg skulle få rom på nyfødt, men da jeg kom bort så kom det en beskjed om at jeg kunne få rom i 3 etg med annen dame. Da knakk jeg sammen, verden bare braste litt for meg.. De skjønte at dette ikke var så aktuelt, slik at de fikk ordnet ett rom i 7 etg, slik at min mann kunne og få bli. Jeg hadde ikke kunne hatt Oliver nede hos meg i 3 etg uansett. Vi ble liggende i 7 etg noen dager før jeg fikk ny beskjed om at det var plass i 4 etg på nyfødt, men igjen, bare meg. Da sa jeg, da blir jeg heller i 7 etg, jeg vil ha min mann her, og min mann vil og være her.. Så etter litt omrokkering så fikset de plass til oss begge i 4 etg. Nå kunne vi ha Oliver hos oss hele tiden! Var godt å endelig kunne slippe å tenke på hvor en skulle sitte om en ville være med han.
Vi kunne ta ut sonden og prøve bare amming tirsdagen, for å se om han klarte å regulere seg selv på sult og spise nok av meg. Dette gjorde han veldig godt. Så torsdag 31 mars fikk vi endelig dra hjem!
Så nå ha vi hatt masse hyggelig besøk av familie og følt på det å være fullstendig på egenhånd! Vi var på veiing i går, og han hadde gått opp 90 gram. Så dette går rette veien!!
