Kategori: Graviditet

En epoke er over

Kristine Asmus Gustavsen

På fredag var jeg en tur i Danmark. Det ble en svipp tur, opp og ned på samme dag.

Stop opp klokken 04.00 og  04.45 satt vi i bilen på vei til Gardermoen. Siden det var pappa og jeg som dro, sov jeg hos dem fra torsdag til fredag. Var det lureste det siden vi skulle dra så tidlig. Det ble noen knappe 5 timer på øya før en skulle opp igjen..

Vi hadde en grei fly tur, jeg er jo fortsatt like «glad» i å fly.. Men det går bedre og bedre for hver gang.. Dog sist hadde jeg litt innabords, det gikk jo ikke nå med lille nurket i magen.

Hele grunnen til at pappa og jeg dro ned dit var i forbindelse med begravelsen til «tanten» min. Hun ble alltid kalt tante Elen, og ble en reserve besteforeldre for meg og min søster. Vi var alltid der om sommeren, enten på vei ned til sommerferien eller på vei hjem. Det var en plikt å stoppe innom der og bo der en natt eller to. Hvis vi ikke kom innom fikk vi høre det!! Alle sammen! Tante Elen og onkel Henry var topp å besøke, selv om jeg ikke alltid skjønte hva onkel Henry sa, siden han snakket meget fort og jeg var såpass ung at dansk var ikke så kjent og lært.

Onkel Henry døde for 8 år siden, og etter det ble tante Elen syk.. Besøkene ble det da slutt på.. Men nå er alt slutt, det å dra til Hillerød, å være i det store huset, gå turer i skogen i nærheten, klatre i trærne, krype i vinkjelleren, som alltid var fylt med vin. Høre på historier om mine besteforeldre, få gode varme klemmer, kjærlige råd. Alt dette er nå over. Den epoken av mitt liv er forbi. Jeg skal ikke dit lenger. Det var en veldig merkelig følelse å sitte i bilen dit, å se disse områdene igjen, hvor ingenting hadde forandret seg. Og nå med viten på at det var over for alltid.

Det var godt å gå sagt adjø, og vært der. En siste gang. Du får hvile nå tante Elen! Takk for alt du gjorde, den du var og den du har fått meg til å bli!

Stedet vi alle elsker og hater! 

Marius Asmus Gustavsen

IKEA.. Det er alltid moro å gå på IKEA.. Det er jo aldri mange mennesker der, eller barn som sutrer, griner og vil helst ikke være der.

Nei en IKEA tur er alltid en fryd!! Alle gleder seg til å dra dit! Særlig på en lørdag, gjerne dra med seg mannen som elsker å dra på IKEA og titte på alle disse flotte mulighetene og løsninger! Nei han vil ikke sitte hjemme og se på noen form for sport! Og alle medarbeiderene elsker sin jobb!!

Nei det er vel slik vi skulle ønske IKEA var.. At tanken på å dra på IKEA ikke ga deg gåsehud og frysninger.. Og ikke av gledens del, men mer av det at en vet det alltid er fult av mennesker der. Barn som for lengst skulle vært i seng, som holdes oppe lenger enn hva de har godt av. Barn som fint klarer å sutre hele turen igjen og foreldre som lukker ørene fordi de ikke orker å ta kranglen med barnet der.

Det er oppgitte par som ikke finner det de skal ha av ting som begynner å små krangle eller går rundt med hevet hode. Menn som blir oppgitte over sine koner som virrer rundt og aldri blir ferdig.

Nei dessverre er det ingen glede å dra dit, det er alltid overfylt med mennesker, å se enden av kassen føles ut som en evighet. Men likevel, så drar en dit, nettopp fordi IKEA er gode på løsninger. IKEA er flinke til å komme med ideer på hvordan en kan løse ting på en enkel og «billig» måte. Så overlever du en IKEA tur, har du kommet ut med noe bra.

ikea

menn_pa_shopping

En liten smakebit av fremtiden

Kristine Asmus Gustavsen

Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.

Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.

Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.

Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..

Matvraket vårt endelig hjemme
Matvraket vårt endelig hjemme